Får høre at jeg er sløv - Kupton/andre

[Glitter]

Jeg er lei meg. Har jo slitt med depresjon lenge nå, og nå har jeg begynt å få bemerkninger på at jeg virker sløv. Selv mener jeg det kommer av at jeg ikke klarer å holde på masken mer. Det lille jeg har klart av sosial mestring på fotballtrening er borte nå. Jeg går bare og surrer i min egen verden. Det som var fristedet mitt. Nå har jeg presset meg til å komme meg på ca 50% av treningene. 

Jeg tror det er depresjonen og det at jeg mistet alt håp for to uker siden. Det var i den forbindelse jeg nesten døde også. Fordi håpet forsvant. Det vil jeg ikke gå sånn inn på. 

Men jeg har jo blitt satt på flere medisiner også. Fra før gikk jeg på Truxal. Så har jeg blitt satt på stemningsstabiliserende (Lamictal) pga tilbakevendende depressiv lidelse og mulige hypomanier. Ble for to uker siden også satt på Orfiril pga tre heftige epileptiske anfall. Kan jo ikke oppgi dose pga disse flotte reglene. 

De på fotballtreningen har lurt på om jeg bruker benzo (dette er et rusfritt tilbud), det sa treneren til meg. Min mor mener jeg både ser og høres verre (sløv) ut. Min behandler synes jeg virker annerledes og de som følger meg opp i kommunen mener jeg virker dårligere enn jeg har vært. Samme med de som kjenner meg godt av personal på sykehuset. Alle merker at jeg har endret meg til det verre. 

Fysisk føler jeg meg som vanlig, men psykisk som en zombie. Alt er bare nitrist og jeg klarer ikke koble meg på mentalt noen ting. Det er som jeg lever i en annen virkelighet hvor andre ikke ser hvor feil og utrygt alt er. 

De legene lurer på om Standard dose er for høy for meg da jeg har 20,5 i BMI, men med lav fettprosent pga muskler, så det er tatt nytt blodspeil for å se om jeg er for høyt i dose. Enda har jeg ikke kommer halvveis på opptrappingen av Lamictal en gang. Skal egentlig øke dosen i morgen. 

Kan det virkelig være at jeg er overmedisinert? Jeg sover dårlig så den zombie-følelsen er bare psykisk. Er det ikke mer nærliggende å tro at dette er depresjonen som har tatt ny form? At det lille håpet jeg hadde, men som jeg har mistet tok fra meg all gnisten? Jeg tror ikke jeg har depresjon med psykotiske, negative symptomer for det er bare den zombie-følelsen og at jeg føler jeg ikke er i samme virkelighet som er litt "off" sånn sett. Jeg har normal hygiene, jeg spiser, jeg tvinger meg til å være fysisk aktiv selv om jeg ikke vil, men bortsett fra behandlere så er jeg uinteressert i å prate med folk. Er sosial ca to ganger i måneden da. Minus fotballtrening, men som sagt surrer jeg for det meste i egen verden der. Og de trekker seg vekk fra meg. 

Hver dag er en kamp mot rus, selvskading, ikke spise, overspise og sterke selvmordstanker. Jeg orker ikke å ha det slik. Er veldig skuffende hvis jeg faktisk blir verre av medisinene. Hvordan vurderer man det? Jeg føler det blir alt for lettvint å skylde på medisinene. Jeg var alvorlig deprimert før jeg begynte på de. Jeg bare har fått enda mer symptomer på det nå. 

Jeg har virkelig behov for svar på dette her så håper det ikke blir ignorert selv om det er fra meg. Føler jeg blir veldig upopulær på forumet når jeg er dårlig da jeg endrer måten jeg skriver på og i ren fortvilelse oppretter tråder. De vet ikke helt hvordan de skal hjelpe meg de som følger meg opp så jeg saumfarer nettet for å finne mulige svar...

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg er lei meg. Har jo slitt med depresjon lenge nå, og nå har jeg begynt å få bemerkninger på at jeg virker sløv. Selv mener jeg det kommer av at jeg ikke klarer å holde på masken mer. Det lille jeg har klart av sosial mestring på fotballtrening er borte nå. Jeg går bare og surrer i min egen verden. Det som var fristedet mitt. Nå har jeg presset meg til å komme meg på ca 50% av treningene. 

Jeg tror det er depresjonen og det at jeg mistet alt håp for to uker siden. Det var i den forbindelse jeg nesten døde også. Fordi håpet forsvant. Det vil jeg ikke gå sånn inn på. 

Men jeg har jo blitt satt på flere medisiner også. Fra før gikk jeg på Truxal. Så har jeg blitt satt på stemningsstabiliserende (Lamictal) pga tilbakevendende depressiv lidelse og mulige hypomanier. Ble for to uker siden også satt på Orfiril pga tre heftige epileptiske anfall. Kan jo ikke oppgi dose pga disse flotte reglene. 

De på fotballtreningen har lurt på om jeg bruker benzo (dette er et rusfritt tilbud), det sa treneren til meg. Min mor mener jeg både ser og høres verre (sløv) ut. Min behandler synes jeg virker annerledes og de som følger meg opp i kommunen mener jeg virker dårligere enn jeg har vært. Samme med de som kjenner meg godt av personal på sykehuset. Alle merker at jeg har endret meg til det verre. 

Fysisk føler jeg meg som vanlig, men psykisk som en zombie. Alt er bare nitrist og jeg klarer ikke koble meg på mentalt noen ting. Det er som jeg lever i en annen virkelighet hvor andre ikke ser hvor feil og utrygt alt er. 

De legene lurer på om Standard dose er for høy for meg da jeg har 20,5 i BMI, men med lav fettprosent pga muskler, så det er tatt nytt blodspeil for å se om jeg er for høyt i dose. Enda har jeg ikke kommer halvveis på opptrappingen av Lamictal en gang. Skal egentlig øke dosen i morgen. 

Kan det virkelig være at jeg er overmedisinert? Jeg sover dårlig så den zombie-følelsen er bare psykisk. Er det ikke mer nærliggende å tro at dette er depresjonen som har tatt ny form? At det lille håpet jeg hadde, men som jeg har mistet tok fra meg all gnisten? Jeg tror ikke jeg har depresjon med psykotiske, negative symptomer for det er bare den zombie-følelsen og at jeg føler jeg ikke er i samme virkelighet som er litt "off" sånn sett. Jeg har normal hygiene, jeg spiser, jeg tvinger meg til å være fysisk aktiv selv om jeg ikke vil, men bortsett fra behandlere så er jeg uinteressert i å prate med folk. Er sosial ca to ganger i måneden da. Minus fotballtrening, men som sagt surrer jeg for det meste i egen verden der. Og de trekker seg vekk fra meg. 

Hver dag er en kamp mot rus, selvskading, ikke spise, overspise og sterke selvmordstanker. Jeg orker ikke å ha det slik. Er veldig skuffende hvis jeg faktisk blir verre av medisinene. Hvordan vurderer man det? Jeg føler det blir alt for lettvint å skylde på medisinene. Jeg var alvorlig deprimert før jeg begynte på de. Jeg bare har fått enda mer symptomer på det nå. 

Jeg har virkelig behov for svar på dette her så håper det ikke blir ignorert selv om det er fra meg. Føler jeg blir veldig upopulær på forumet når jeg er dårlig da jeg endrer måten jeg skriver på og i ren fortvilelse oppretter tråder. De vet ikke helt hvordan de skal hjelpe meg de som følger meg opp så jeg saumfarer nettet for å finne mulige svar...

Dersom dette har blitt verre etter at du startet med orfiril, så kan det være årsaken. Orfiril kan gjøre mye rart. 

[emilie321]

@Glitter, jeg gikk på Orifiril  i mange måneder, men ble bare dårligere.  Selv måtte jeg prøve ut mange medisiner og kombinasjoner før vi fant noe som fungerte noenlunde. Fikk så mye bivirkninger av de jeg sluttet på at det ikke nyttet å gå på dem.

Du må holde ut. Husk de 3 T'er. Ting Tar Tid. Vet det er tøft,  men ting kan bli bedre. Det gjør gjerne det.

[Eva Sofie]

Jeg gikk på Orfiril i tre uker før bivirkninger som trøtthet og sløvhet ga seg for min del. Jeg var en zombie dagen lang og det var tøft å holde ut i de ukene. Virkelig en kamp å skulle putte i seg morgendosen når jeg visste at den kom til å gjøre meg sløv... Jeg har hørt at noen sier at de forblir sløve hele tiden på Orfiril mens hos andre, slik som hos meg, forsvant som sagt den bivirkningen etter noe tid.

 

[RamonaK]

11 timer siden, Glitter skrev:

Jeg er lei meg. Har jo slitt med depresjon lenge nå, og nå har jeg begynt å få bemerkninger på at jeg virker sløv. Selv mener jeg det kommer av at jeg ikke klarer å holde på masken mer. Det lille jeg har klart av sosial mestring på fotballtrening er borte nå. Jeg går bare og surrer i min egen verden. Det som var fristedet mitt. Nå har jeg presset meg til å komme meg på ca 50% av treningene. 

Jeg tror det er depresjonen og det at jeg mistet alt håp for to uker siden. Det var i den forbindelse jeg nesten døde også. Fordi håpet forsvant. Det vil jeg ikke gå sånn inn på. 

Men jeg har jo blitt satt på flere medisiner også. Fra før gikk jeg på Truxal. Så har jeg blitt satt på stemningsstabiliserende (Lamictal) pga tilbakevendende depressiv lidelse og mulige hypomanier. Ble for to uker siden også satt på Orfiril pga tre heftige epileptiske anfall. Kan jo ikke oppgi dose pga disse flotte reglene. 

De på fotballtreningen har lurt på om jeg bruker benzo (dette er et rusfritt tilbud), det sa treneren til meg. Min mor mener jeg både ser og høres verre (sløv) ut. Min behandler synes jeg virker annerledes og de som følger meg opp i kommunen mener jeg virker dårligere enn jeg har vært. Samme med de som kjenner meg godt av personal på sykehuset. Alle merker at jeg har endret meg til det verre. 

Fysisk føler jeg meg som vanlig, men psykisk som en zombie. Alt er bare nitrist og jeg klarer ikke koble meg på mentalt noen ting. Det er som jeg lever i en annen virkelighet hvor andre ikke ser hvor feil og utrygt alt er. 

De legene lurer på om Standard dose er for høy for meg da jeg har 20,5 i BMI, men med lav fettprosent pga muskler, så det er tatt nytt blodspeil for å se om jeg er for høyt i dose. Enda har jeg ikke kommer halvveis på opptrappingen av Lamictal en gang. Skal egentlig øke dosen i morgen. 

Kan det virkelig være at jeg er overmedisinert? Jeg sover dårlig så den zombie-følelsen er bare psykisk. Er det ikke mer nærliggende å tro at dette er depresjonen som har tatt ny form? At det lille håpet jeg hadde, men som jeg har mistet tok fra meg all gnisten? Jeg tror ikke jeg har depresjon med psykotiske, negative symptomer for det er bare den zombie-følelsen og at jeg føler jeg ikke er i samme virkelighet som er litt "off" sånn sett. Jeg har normal hygiene, jeg spiser, jeg tvinger meg til å være fysisk aktiv selv om jeg ikke vil, men bortsett fra behandlere så er jeg uinteressert i å prate med folk. Er sosial ca to ganger i måneden da. Minus fotballtrening, men som sagt surrer jeg for det meste i egen verden der. Og de trekker seg vekk fra meg. 

Hver dag er en kamp mot rus, selvskading, ikke spise, overspise og sterke selvmordstanker. Jeg orker ikke å ha det slik. Er veldig skuffende hvis jeg faktisk blir verre av medisinene. Hvordan vurderer man det? Jeg føler det blir alt for lettvint å skylde på medisinene. Jeg var alvorlig deprimert før jeg begynte på de. Jeg bare har fått enda mer symptomer på det nå. 

Jeg har virkelig behov for svar på dette her så håper det ikke blir ignorert selv om det er fra meg. Føler jeg blir veldig upopulær på forumet når jeg er dårlig da jeg endrer måten jeg skriver på og i ren fortvilelse oppretter tråder. De vet ikke helt hvordan de skal hjelpe meg de som følger meg opp så jeg saumfarer nettet for å finne mulige svar...

Håper du blir bedre snart. Ikke gi opp, du har kommet så langt

[Glitter]

11 timer siden, frosken skrev:

Dersom dette har blitt verre etter at du startet med orfiril, så kan det være årsaken. Orfiril kan gjøre mye rart. 

Jeg merker ikke selv at noe slikt har blitt verre, men mulig slik jeg lenge har følt meg nå også synes mer på utsiden. At Orfirilen på en måte fjernet "masken" min. 

10 timer siden, emilie321 skrev:

@Glitter, jeg gikk på Orifiril  i mange måneder, men ble bare dårligere.  Selv måtte jeg prøve ut mange medisiner og kombinasjoner før vi fant noe som fungerte noenlunde. Fikk så mye bivirkninger av de jeg sluttet på at det ikke nyttet å gå på dem.

Du må holde ut. Husk de 3 T'er. Ting Tar Tid. Vet det er tøft,  men ting kan bli bedre. Det gjør gjerne det.

Huff det hørtes ikke greit ut. Hår du funnet noe som fungerer for deg nå? 

Det er sant at ting tar tid, og jeg har jo vært tålmodig og slitt lenge og tatt museskritt,  men nå har jeg falt en del tilbake og det oppleves veldig tungt. 

9 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg gikk på Orfiril i tre uker før bivirkninger som trøtthet og sløvhet ga seg for min del. Jeg var en zombie dagen lang og det var tøft å holde ut i de ukene. Virkelig en kamp å skulle putte i seg morgendosen når jeg visste at den kom til å gjøre meg sløv... Jeg har hørt at noen sier at de forblir sløve hele tiden på Orfiril mens hos andre, slik som hos meg, forsvant som sagt den bivirkningen etter noe tid.

 

Okei. Kanskje det vil bedre seg for meg også. Har gått på det i to uker nå (har det virkelig gått to uker? Kjennes ut som to dager siden jeg ble skrevet ut av intensiven. Tidafølelsen min er helt fucka til) så kanskje det blir bedre snart. 

1 time siden, RamonaK skrev:

Håper du blir bedre snart. Ikke gi opp, du har kommet så langt

Takk.

Jeg prøver å ikke gi opp. Det jeg lurer på er jo om det at jeg begynte på Lamictal var med på å destabilisere meg i tillegg til noen ting som skjedde og den lange depresjonen,  men at jeg hadde tålt det hvis jeg ikke hadde vært helt i oppstarten av Lamictal. Har ikke hatt et seriøst og alvorlig selvmordsforsøk siden mai 2018. Nå var jeg ikke interessert i hjelp og de holdt på å miste meg. Har vært sint for at jeg overlevde. 

Jeg tenker kanskje jeg hadde tålt disse påkjenninger hadde jeg ikke vært destabilisert av oppstart av medisiner. 

[emilie321]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg merker ikke selv at noe slikt har blitt verre, men mulig slik jeg lenge har følt meg nå også synes mer på utsiden. At Orfirilen på en måte fjernet "masken" min. 

Huff det hørtes ikke greit ut. Hår du funnet noe som fungerer for deg nå? 

Det er sant at ting tar tid, og jeg har jo vært tålmodig og slitt lenge og tatt museskritt,  men nå har jeg falt en del tilbake og det oppleves veldig tungt. 

Okei. Kanskje det vil bedre seg for meg også. Har gått på det i to uker nå (har det virkelig gått to uker? Kjennes ut som to dager siden jeg ble skrevet ut av intensiven. Tidafølelsen min er helt fucka til) så kanskje det blir bedre snart. 

Takk.

Jeg prøver å ikke gi opp. Det jeg lurer på er jo om det at jeg begynte på Lamictal var med på å destabilisere meg i tillegg til noen ting som skjedde og den lange depresjonen,  men at jeg hadde tålt det hvis jeg ikke hadde vært helt i oppstarten av Lamictal. Har ikke hatt et seriøst og alvorlig selvmordsforsøk siden mai 2018. Nå var jeg ikke interessert i hjelp og de holdt på å miste meg. Har vært sint for at jeg overlevde. 

Jeg tenker kanskje jeg hadde tålt disse påkjenninger hadde jeg ikke vært destabilisert av oppstart av medisiner. 

Ja, har en kombinasjon som fungerer ganske bra. Får noen opp og nedturer allikevel, men de er minimale i forhold til tidligere.    

Jeg har vært sint for at jeg overlevde, men er i dag veldig glad for det (Har vært glad for det i mange år) Så du må bare ikke gi deg.

Hva om du fokuserer litt mer på hva du kan få til framover og litt mindre på hva som hendte for to uker siden? Det tror jeg du kunne ha godt av.  Hva om du står der du er nå, fram til det er trygt for deg å ta ett skritt framover? Og når det skrittet er tatt, så står du der til det er trygt for deg å ta ett skritt til.   Tror du kan komme fortere til målet da enn å hele tiden prøve å ta museskritt.

[Glitter]

27 minutter siden, emilie321 skrev:

Ja, har en kombinasjon som fungerer ganske bra. Får noen opp og nedturer allikevel, men de er minimale i forhold til tidligere.    

Jeg har vært sint for at jeg overlevde, men er i dag veldig glad for det (Har vært glad for det i mange år) Så du må bare ikke gi deg.

Hva om du fokuserer litt mer på hva du kan få til framover og litt mindre på hva som hendte for to uker siden? Det tror jeg du kunne ha godt av.  Hva om du står der du er nå, fram til det er trygt for deg å ta ett skritt framover? Og når det skrittet er tatt, så står du der til det er trygt for deg å ta ett skritt til.   Tror du kan komme fortere til målet da enn å hele tiden prøve å ta museskritt.

Ja det er sant. Jeg har meldt meg som hundepasser og har faktisk fått mye respons. Dette gjorde jeg forrige uke eller noe. Skal møte ei dame på "intervju" på mandag. Jeg tar bare 500 kr i uken og vil jo gi mye bedre oppfølging enn et dyrepensjonat. Håper dette kan bli positivt for meg. 

[frosken]

På ‎12‎.‎03‎.‎2020 den 12.20, Glitter skrev:

Ja det er sant. Jeg har meldt meg som hundepasser og har faktisk fått mye respons. Dette gjorde jeg forrige uke eller noe. Skal møte ei dame på "intervju" på mandag. Jeg tar bare 500 kr i uken og vil jo gi mye bedre oppfølging enn et dyrepensjonat. Håper dette kan bli positivt for meg. 

Hvordan går det med deg?

[Glitter]

4 timer siden, frosken skrev:

Hvordan går det med deg?

Takk som spør. Har vært noen tunge dager og det er vanskelig å bli så isolert fra oppfølging jeg vanligvis har. Får psykolog over tlf da, men hørte ikke noe fra kommunen i dag. 

Jeg skulle i utgangspunktet møte en dame med hund i morgen, men spørs nå med corona. Jeg har holdt meg opptatt med organisering i hjemmet og slikt i hele dag for å ikke kjenne på det tunge. I morgen skal jeg vaske.. 

[frosken]

21 timer siden, Glitter skrev:

Takk som spør. Har vært noen tunge dager og det er vanskelig å bli så isolert fra oppfølging jeg vanligvis har. Får psykolog over tlf da, men hørte ikke noe fra kommunen i dag. 

Jeg skulle i utgangspunktet møte en dame med hund i morgen, men spørs nå med corona. Jeg har holdt meg opptatt med organisering i hjemmet og slikt i hele dag for å ikke kjenne på det tunge. I morgen skal jeg vaske.. 

Kan du spørre dine kontakter i kommunen om de kan ringe deg ekstra hyppig i disse dager? Vet at blant andre noen av FACT-teamene ringer folk oftere enn ellers fordi de ikke kan dra på hjemmebesøk. 

Jeg liker ideen din om å passe hunder, så uflaks at det kanskje er vanskelig å komme i gang med akkurat nå. 

[AnonymBruker]

På 12.3.2020 den 12.20, Glitter skrev:

Ja det er sant. Jeg har meldt meg som hundepasser og har faktisk fått mye respons. Dette gjorde jeg forrige uke eller noe. Skal møte ei dame på "intervju" på mandag. Jeg tar bare 500 kr i uken og vil jo gi mye bedre oppfølging enn et dyrepensjonat. Håper dette kan bli positivt for meg. 

Hvis du får stønad fra Nav, må du tenke deg om ang. å tjene egne penger. Kontakt  Nav om hvordan du skal forholde deg.  Det er fort gjort å tråkke feil.

 

 

Anonymkode: 3c5d9...a6a

[Glitter]

18 timer siden, frosken skrev:

Kan du spørre dine kontakter i kommunen om de kan ringe deg ekstra hyppig i disse dager? Vet at blant andre noen av FACT-teamene ringer folk oftere enn ellers fordi de ikke kan dra på hjemmebesøk. 

Jeg liker ideen din om å passe hunder, så uflaks at det kanskje er vanskelig å komme i gang med akkurat nå. 

Bare ringesamtaler, men jo når du nevnte det så blir jeg oppringt i morgen og da har vi egentlig ikke vedtak. 

I dag knakk jeg helt sammen da. Siden torsdag har jeg holdt meg i ekstremt med aktivitet. Storryddet og organisert hele huset, fått shoppekick og brukt 5000 (men på ting jeg trenger), vasket og styrt, prøvd masse klær i skapet mitt, ryddet bod og kastet søppel. Pratet i tlf og bare vært helt over alt. Holdt på fra morgen til kveld. Jeg forstod jo hva som foregikk, men jeg orket ikke innse det eller gjøre tiltak. Sovet lite og både i går og i dag har jeg glemt av medisiner (skal gå og ta nå). Snakket med mamma i går om at jeg egentlig er veldig redd for hvordan dette blir med å ikke ha den fysiske, sosiale og helsemessige oppfølgingen. Den holder meg i vater. Per nå er jeg avhengig av det for å unngå innleggelse. Jeg vil ikke dit heller nå og karantene er uansett ikke over. Dessuten er det vel kun tungt psykotiske som ikke blir kastet ut i disse dager. Jeg som har disse innleggelsene mest forebyggende bortsett fra forrige innleggelse når det ble overføring fra somatikken etter 4 dager til psykiatrien. Jeg er ikke DER nå at det er fare for liv. 

Men ja. Fortsatte å styre i går. Har til og med pusset sølvtøy. Spist lite for har ikke hatt tid så gått ned 2 kg på 5 dager. Jeg burde ha tvunget meg til hvile, godt med mat og passe med trening. 

Men i dag knakk jeg. Jeg og min søster sliter med kommunikasjon. Jeg er så desperat etter aksept, kjærlighet og å ikke bli avvist fra henne som jeg ser sånn opp til. Men med mine bedritne AS-kommunikasjonsevner og min borderline som gjør at all sorg og grusomhet kommer fram når sorgen over å ikke ha en søster som er der for meg kommer på en gang da går det ikke helt bra. For en jævlig person jeg er. Jeg sa ikke noe stygt eller vær sint. Jeg gråt og tryglet etter hennes omsorg. Jeg er litt som et barn der. Ekstrent . Og jo mer jeg forsøker å forklare og få henne til å se hvor mye jeg savner henne (jeg har fikset masse klær og utstyr og pusset en sølvkopp som tilhører henne da hun er høygravid og jeg kjente på sånn mestring og glede, men hun virket ikke glad. Ingen takk. Ingen "så flott". Bare du trenger jo ikke sende alt det...I hvert fall. Det virker som at jeg misforstår henne og hun misforstår meg og i min desperathet etter å få den omsorgen jeg lengter etter (dette har jo med hvor mye jeg har blitt forlatt og avvist og behandlet verdiløs. Og hennes kalde væremåte mot meg trigger veldig mye vondt), så skyver jeg henne enda mer vekk. Endte med at jeg gikk i tusen knas og satt og hylgråt. Skal sies at min eks slapp ut av fengsel i går og jeg er livredd han skal finne meg og bryte seg inn igjen. Da må jeg drepe han for å ikke bli voldtatt og drept selv. Og jeg er ikke dramatisk. Dette har skjedd før, men naboer hørte hylene mine og politiet stormet boligen og fikk meg på sykehus. Så det sitter nok i hodet mitt og. 

Så jeg forsøkte ringe pappa, men jeg hylgråt sånn at jeg knapt kunne puste. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt slik. Jeg gråter ikke ofte. Det gikk ikke å prate med pappa jeg satte meg i dusjen og hylgråt enda mer. Tenkte at jeg måtte ringe psykolog, men så ble jeg helt paralysert og apatisk og vipps så var hun gått for dagen. 

Så jeg sendte melding til der jeg var i rusbehandling. Spurte etter spesifikk person. Hun var hjemme i karantene (Men frisk), og det var bare vikarer på jobb. Men jeg har nr hennes (Og har blitt oppfordret til altså) så jeg ringte henne. Hun kunne heldigvis snakke. Gråt da og, men mer kontrollert. Og hun vet ALT om meg. Jeg var jo 8 av 12 mnd eneste jente på jentehuset og hadde en til en-behandling. Jeg savner henne sånn. Hun slapp jeg helt inn. Men vi snakket i en times tid. 

Og nå sitter jeg her. Helt, helt utslitt og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kall det oppspilthet trigget av stress rundt å miste oppfølging, hypomani, cyklotymi what ever. Men jeg har ikke vært så aktiv av friskhet. Jeg har hyperfokusert, men vært "all over the place" med 5 prosjekter samtidig i huset. Jeg har pepret snapchat osv. Jeg har ikke vært meg, og energien har brent mer og mer ut. Jeg prøver alt jeg kan å holde ut her, men jeg sliter veldig nå. 

Er lenge siden jeg har følt borderlineren i meg har kommet så kraftig fram. Er sjeldent jeg sekvskader,  men i dag var det en krangel med min søster som fikk meg langt opp og ut av toleransevinduet og det fikk fram ALT annet. Jeg fikk flashback fra traumer, jeg skalv, jeg ville dø (men etter familien min var i beredskap for å komme på kort varsel pga overhengende fare for hjertestans i et døgn  så vil jeg bare ikke utsette de for det. Selv om hele meg føler at jeg er håpløs og bør av barmhjertighet for dem rive av plastret og la de begynne sorgen over min død), jeg ville ruse meg, kutte meg, jeg ble sint på pappa jeg begynte å sørge over noe som skjedde for lenge siden. Ja dette sammenbruddet slapp løs ALT i meg. 

Nå er jeg apatisk. Jeg har tåkete syn for jeg er helt utgrått og jeg er så utslitt at jeg klarer ikke starte rundvasken som planlagt. 

Det er derfor jeg ikke har vært på DOL siste uken. Jeg har vært konstant opptatt. Hva kan jeg nå gjøre for å komme gjennom dette. Har gått fra å være ekstremt overakrivert til å være helt underaktivert, men plutselig kommer det en ny storm igjen. Prøver å være flink nå. Skal ikke fortsette med et "men". Det er vel nå jeg må dra fram alt jeg har jobbet med å lære meg av følelsesregulering, avledning (er så utslitt at det må bli TV) eller what not...Nå blir jeg satt på prøve. Hvis det er en Gud så er det nå han vil avgjøre om jeg skal overleve og se mine barn vokse opp. 

Jeg tror nesten jeg trenger å tenke at nå blir jeg satt på prøve av en høyere makt, for hvis det ikke er noen dypere mening til dette så har jeg ikke mer styrke. 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du får stønad fra Nav, må du tenke deg om ang. å tjene egne penger. Kontakt  Nav om hvordan du skal forholde deg.  Det er fort gjort å tråkke feil.

 

 

Anonymkode: 3c5d9...a6a

Tenkte jeg kunne få de kontant. Saksbehandler har jo uansett oppfordret meg til å begynne å øve på å ha mer ansvar i hverdagen.

Endret 18. mars 2020 av Glitter

[frosken]

2 timer siden, Glitter skrev:

Bare ringesamtaler, men jo når du nevnte det så blir jeg oppringt i morgen og da har vi egentlig ikke vedtak. 

I dag knakk jeg helt sammen da. Siden torsdag har jeg holdt meg i ekstremt med aktivitet. Storryddet og organisert hele huset, fått shoppekick og brukt 5000 (men på ting jeg trenger), vasket og styrt, prøvd masse klær i skapet mitt, ryddet bod og kastet søppel. Pratet i tlf og bare vært helt over alt. Holdt på fra morgen til kveld. Jeg forstod jo hva som foregikk, men jeg orket ikke innse det eller gjøre tiltak. Sovet lite og både i går og i dag har jeg glemt av medisiner (skal gå og ta nå). Snakket med mamma i går om at jeg egentlig er veldig redd for hvordan dette blir med å ikke ha den fysiske, sosiale og helsemessige oppfølgingen. Den holder meg i vater. Per nå er jeg avhengig av det for å unngå innleggelse. Jeg vil ikke dit heller nå og karantene er uansett ikke over. Dessuten er det vel kun tungt psykotiske som ikke blir kastet ut i disse dager. Jeg som har disse innleggelsene mest forebyggende bortsett fra forrige innleggelse når det ble overføring fra somatikken etter 4 dager til psykiatrien. Jeg er ikke DER nå at det er fare for liv. 

Men ja. Fortsatte å styre i går. Har til og med pusset sølvtøy. Spist lite for har ikke hatt tid så gått ned 2 kg på 5 dager. Jeg burde ha tvunget meg til hvile, godt med mat og passe med trening. 

Men i dag knakk jeg. Jeg og min søster sliter med kommunikasjon. Jeg er så desperat etter aksept, kjærlighet og å ikke bli avvist fra henne som jeg ser sånn opp til. Men med mine bedritne AS-kommunikasjonsevner og min borderline som gjør at all sorg og grusomhet kommer fram når sorgen over å ikke ha en søster som er der for meg kommer på en gang da går det ikke helt bra. For en jævlig person jeg er. Jeg sa ikke noe stygt eller vær sint. Jeg gråt og tryglet etter hennes omsorg. Jeg er litt som et barn der. Ekstrent . Og jo mer jeg forsøker å forklare og få henne til å se hvor mye jeg savner henne (jeg har fikset masse klær og utstyr og pusset en sølvkopp som tilhører henne da hun er høygravid og jeg kjente på sånn mestring og glede, men hun virket ikke glad. Ingen takk. Ingen "så flott". Bare du trenger jo ikke sende alt det...I hvert fall. Det virker som at jeg misforstår henne og hun misforstår meg og i min desperathet etter å få den omsorgen jeg lengter etter (dette har jo med hvor mye jeg har blitt forlatt og avvist og behandlet verdiløs. Og hennes kalde væremåte mot meg trigger veldig mye vondt), så skyver jeg henne enda mer vekk. Endte med at jeg gikk i tusen knas og satt og hylgråt. Skal sies at min eks slapp ut av fengsel i går og jeg er livredd han skal finne meg og bryte seg inn igjen. Da må jeg drepe han for å ikke bli voldtatt og drept selv. Og jeg er ikke dramatisk. Dette har skjedd før, men naboer hørte hylene mine og politiet stormet boligen og fikk meg på sykehus. Så det sitter nok i hodet mitt og. 

Så jeg forsøkte ringe pappa, men jeg hylgråt sånn at jeg knapt kunne puste. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt slik. Jeg gråter ikke ofte. Det gikk ikke å prate med pappa jeg satte meg i dusjen og hylgråt enda mer. Tenkte at jeg måtte ringe psykolog, men så ble jeg helt paralysert og apatisk og vipps så var hun gått for dagen. 

Så jeg sendte melding til der jeg var i rusbehandling. Spurte etter spesifikk person. Hun var hjemme i karantene (Men frisk), og det var bare vikarer på jobb. Men jeg har nr hennes (Og har blitt oppfordret til altså) så jeg ringte henne. Hun kunne heldigvis snakke. Gråt da og, men mer kontrollert. Og hun vet ALT om meg. Jeg var jo 8 av 12 mnd eneste jente på jentehuset og hadde en til en-behandling. Jeg savner henne sånn. Hun slapp jeg helt inn. Men vi snakket i en times tid. 

Og nå sitter jeg her. Helt, helt utslitt og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kall det oppspilthet trigget av stress rundt å miste oppfølging, hypomani, cyklotymi what ever. Men jeg har ikke vært så aktiv av friskhet. Jeg har hyperfokusert, men vært "all over the place" med 5 prosjekter samtidig i huset. Jeg har pepret snapchat osv. Jeg har ikke vært meg, og energien har brent mer og mer ut. Jeg prøver alt jeg kan å holde ut her, men jeg sliter veldig nå. 

Er lenge siden jeg har følt borderlineren i meg har kommet så kraftig fram. Er sjeldent jeg sekvskader,  men i dag var det en krangel med min søster som fikk meg langt opp og ut av toleransevinduet og det fikk fram ALT annet. Jeg fikk flashback fra traumer, jeg skalv, jeg ville dø (men etter familien min var i beredskap for å komme på kort varsel pga overhengende fare for hjertestans i et døgn  så vil jeg bare ikke utsette de for det. Selv om hele meg føler at jeg er håpløs og bør av barmhjertighet for dem rive av plastret og la de begynne sorgen over min død), jeg ville ruse meg, kutte meg, jeg ble sint på pappa jeg begynte å sørge over noe som skjedde for lenge siden. Ja dette sammenbruddet slapp løs ALT i meg. 

Nå er jeg apatisk. Jeg har tåkete syn for jeg er helt utgrått og jeg er så utslitt at jeg klarer ikke starte rundvasken som planlagt. 

Det er derfor jeg ikke har vært på DOL siste uken. Jeg har vært konstant opptatt. Hva kan jeg nå gjøre for å komme gjennom dette. Har gått fra å være ekstremt overakrivert til å være helt underaktivert, men plutselig kommer det en ny storm igjen. Prøver å være flink nå. Skal ikke fortsette med et "men". Det er vel nå jeg må dra fram alt jeg har jobbet med å lære meg av følelsesregulering, avledning (er så utslitt at det må bli TV) eller what not...Nå blir jeg satt på prøve. Hvis det er en Gud så er det nå han vil avgjøre om jeg skal overleve og se mine barn vokse opp. 

Jeg tror nesten jeg trenger å tenke at nå blir jeg satt på prøve av en høyere makt, for hvis det ikke er noen dypere mening til dette så har jeg ikke mer styrke. 

Tenkte jeg kunne få de kontant. Saksbehandler har jo uansett oppfordret meg til å begynne å øve på å ha mer ansvar i hverdagen.

Hva gjør at du og dine hjelpere ikke fokuserer på at du trenger en fornuftig dagsplan og fokus på selvivaretakelse når det gjelder mat, søvn, trening og medisiner? Når følelsene stormer, så gjelder det å følge en prioritert liste over ting du må forholde deg til. Jeg synes det er frustrerende å være vitne til at du så raskt slipper taket i alle de tingene som på sett og vis gjelder for alle - enten stemningsleiet ditt skyldes bipolaritet eller personlighetsmessige vansker. Uansett hva det skyldes, så trenger du å fokusere på å ivareta basale behov. 

Vondt å lese om deg og søsteren din. Skjønner din fortvilelse - samtidig som jeg også skjønner din søsters avvisning. Tipper at relasjonen kan være sår for dere begge - på hver sin måte. Heldigvis virker det som om dine foreldre støtter deg som best de kan. 

Jeg synes du skal sørge for å få spist kveldsmat, lagt deg i ok tid og så starte på nytt i morgen tidlig. Etter frokost kan du lage en plan for dagen  - en plan som ikke er ambisiøs - men en plan som du bestemmer deg for å følge. Den bør inneholde blant annet måltider, noe aktivitet, pauser og litt dagslys. 

Kom igjen 🙂