Jeg trenger hjelp til en ting

[AnonymBruker]

Når jeg er den eneste en person trenger pause fra. Ja, det er min egen skyld. Og ja, det er meningen jeg skal bruke tiden på å endre meg. Vedkommede er forståelig nok lei av adferden min. Og jeg vil virkelig endre meg.

Men jeg står fast på en ting og kommer meg ikke videre, så jeg spør her om råd: 

Hvordan skal jeg takle alle de vonde følelsene som følger med? Jeg føler jo meg som en fryktelig ille person når det er så alvorlig. Jeg kjenner også på en sterk håpløshetsfølelse og har blitt deprimert. 

Det er jo slik at det er forskjell på «jeg er ikke lei av deg men din adferd». Men jeg tenker på at det må jo si noe om hvor ille jeg er som person når jeg er den eneste noen må ha pause fra? Jeg forstår det ikke. Fornuften min forstår det ikke. Og jeg kan ikke forstå at det noen gang vil bli det samme mer. Hvordan kan jeg åpne meg for noen når jeg er så ille? 

Hvordan skal jeg korrigere de fryktelig vonde følelsene som bryter meg ned? Og fornuften?
 

Ville ikke andre også følt det samme, eller er det bare meg? 

Ikke bli sint på meg for at jeg spør. Jeg trenger virkellg hjelp til å takle disse vonde følelsene.Alt jeg trenger er hjelp til å takle dem og korrigere dem så jeg kan gå videre, så hjertelig takk i så fall. 
 

Dette er mitt siste forsøk på å komme meg videre så jeg kan konsentrer meg om det jeg skal. 

Anonymkode: 1e5f7...706

[frosken]

Dette har du spurt om mange ganger tidligere, og det som i alle fall ikke er en god strategi er å be om tilbakemeldinger på temaet her på dol. 

[AnonymBruker]

Ok. Jeg skal ikke spørre mer. Bare glem tråden. 

Anonymkode: 1e5f7...706

[AnonymBruker]

Jeg logger av nå. Skal fortsette å kjempe mot disse følelsene. 

Anonymkode: 1e5f7...706

[Fionys]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg logger av nå. Skal fortsette å kjempe mot disse følelsene. 

Anonymkode: 1e5f7...706

Det kan nok være lurt å logge av for en stund.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg er den eneste en person trenger pause fra. Ja, det er min egen skyld. Og ja, det er meningen jeg skal bruke tiden på å endre meg. Vedkommede er forståelig nok lei av adferden min. Og jeg vil virkelig endre meg.

Men jeg står fast på en ting og kommer meg ikke videre, så jeg spør her om råd: 

Hvordan skal jeg takle alle de vonde følelsene som følger med? Jeg føler jo meg som en fryktelig ille person når det er så alvorlig. Jeg kjenner også på en sterk håpløshetsfølelse og har blitt deprimert. 

Det er jo slik at det er forskjell på «jeg er ikke lei av deg men din adferd». Men jeg tenker på at det må jo si noe om hvor ille jeg er som person når jeg er den eneste noen må ha pause fra? Jeg forstår det ikke. Fornuften min forstår det ikke. Og jeg kan ikke forstå at det noen gang vil bli det samme mer. Hvordan kan jeg åpne meg for noen når jeg er så ille? 

Hvordan skal jeg korrigere de fryktelig vonde følelsene som bryter meg ned? Og fornuften?
 

Ville ikke andre også følt det samme, eller er det bare meg? 

Ikke bli sint på meg for at jeg spør. Jeg trenger virkellg hjelp til å takle disse vonde følelsene.Alt jeg trenger er hjelp til å takle dem og korrigere dem så jeg kan gå videre, så hjertelig takk i så fall. 
 

Dette er mitt siste forsøk på å komme meg videre så jeg kan konsentrer meg om det jeg skal. 

Anonymkode: 1e5f7...706

Du er for lite konkret til at jeg kan gi deg noe godt råd. At en person er lei av deg betyr jo ikke at alle er det? Alltid greit å reflektere over hvordan man er/oppfører seg overfor andre og evt gjøre små endringer, men hvis jeg forstår deg rett gjelder dette kun et menneske? Kan du bruke mer tid på de som ikke gir deg denne følelsen?

Anonymkode: eec77...7c5

[Glitter]

Jeg tror nok mange er lei av min adferd, men den er kun skadelig for meg selv. De ser meg heller ikke i situasjonen, jeg forteller de det fordi jeg vet de støtter meg. Evt at sykehuset kontakter de. I går pratet jeg med en venninne og fortalte om sprekken jeg har hatt og hva jeg klarte å surre meg inn i. Hun blir jo lei seg, men på mine vegne. Hun selv påvirkes jo ikke av det. Jeg er snill og lojal mot de få jeg har i livet mitt. 

Så jeg tenker at dette med adferd kommer an på hva slags adferd det er og om adferden går direkte ut over andre. 

[Pallida]

Om jeg tolker deg riktig, handler dette om din siste kontakt med behandler. Tidligere fikk jeg inntrykk av at han bevisst hadde utfordret deg for å fremkalle en reaksjon, at du skulle «våkne» på et vis, se dine mønstre tydeligere. Nå lurer jeg på om han derimot hadde en ukontrollert utblåsning. Berettiget eller uberettiget. Umulig å vite, og uansett kun en spekulasjon. 

Forstår godt at dette er vondt å stå i uansett, og det er ingen råd vi kan gi deg som vil hjelpe deg til å «takle og korrigere følelsene og så gå videre», slik du ønsker. Det beste vil være å akseptere at det er vondt å stå i smerten og forvirringen, og ikke finne svarene. Forhåpentligvis vil ting bli klarere når du får møtt behandleren din igjen. Enn så lenge håper jeg du klarer finne litt ro og hvile i å minne deg selv på at du er mye mer enn det du så og gjorde, og at om det var enkelt å endre fastgrodde mønstre fra en traumatisk oppvekst, så hadde du klart det for lenge siden. Ting tar tid og krever både tålmodighet og evne til å ha medfølelse med seg selv. 

[frosken]

22 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg tror nok mange er lei av min adferd, men den er kun skadelig for meg selv. De ser meg heller ikke i situasjonen, jeg forteller de det fordi jeg vet de støtter meg. Evt at sykehuset kontakter de. I går pratet jeg med en venninne og fortalte om sprekken jeg har hatt og hva jeg klarte å surre meg inn i. Hun blir jo lei seg, men på mine vegne. Hun selv påvirkes jo ikke av det. Jeg er snill og lojal mot de få jeg har i livet mitt. 

Så jeg tenker at dette med adferd kommer an på hva slags adferd det er og om adferden går direkte ut over andre. 

Jeg blir litt satt ut av du tenker din atferd ikke går direkte ut over andre. Min erfaring er at det er få ting som er mer belastende enn det å forholde seg til noen som forsøker å ta livet av seg eller gjør andre selvødeleggende handlinger. Som nærstående blir man ofte gående i konstant  beredskap, og det er ikke sjelden at man påføres så mye psykisk stress at egen helse blir dårligere. Slik jeg ser det, så rammes nærstående så avgjort direkte av den typen atferd du har beskrevet. 

 

[Gjest Fastnick]

Enig med frosken her. Det er soleklart at den destruktive adferden din går utover andre. Både de som er glad i deg (familie, venner), men også ukjente mennesker. Du skrev et annet sted at sprekken din førte med seg noe som du må møte i retten for. Tipper da at det var noe som gikk utover noen andre i tillegg til deg selv?

[Glitter]

42 minutter siden, frosken skrev:

Jeg blir litt satt ut av du tenker din atferd ikke går direkte ut over andre. Min erfaring er at det er få ting som er mer belastende enn det å forholde seg til noen som forsøker å ta livet av seg eller gjør andre selvødeleggende handlinger. Som nærstående blir man ofte gående i konstant  beredskap, og det er ikke sjelden at man påføres så mye psykisk stress at egen helse blir dårligere. Slik jeg ser det, så rammes nærstående så avgjort direkte av den typen atferd du har beskrevet. 

 

Jeg vet det. Det var ikke det jeg mente. Det jeg mente er at jeg retter ikke noe negativ adferd mot andre. Jeg går ikke løs på andre, jeg sier ikke stygge ting, jeg baksnakker ikke osv. Jeg er fullt klar over at de som er glade i meg blir påvirket av det. Men jeg gjør absolutt ingenting for å være slemme med de. Slik som mine ekskjærester feks har gjort med meg. Min adferd påvirker ikke de direkte, men indirekte. Og det kommer av at jeg er syk. Det var aldri et problem med slikt tidligere. Dvs før 2016. Trodde det kom tydelig fram at det var det jeg mente. 

[Glitter]

41 minutter siden, Fastnick skrev:

Enig med frosken her. Det er soleklart at den destruktive adferden din går utover andre. Både de som er glad i deg (familie, venner), men også ukjente mennesker. Du skrev et annet sted at sprekken din førte med seg noe som du må møte i retten for. Tipper da at det var noe som gikk utover noen andre i tillegg til deg selv?

Nei, det var det ikke. Og jeg har ikke behov for å forklare dette. Nå føler jeg meg misforstått og jeg er ikke der at jeg orker å bruke energi på å forklare hva jeg mente mer enn jeg nå har gjort. Og det var avhør jeg sa. Ikke retten. Stor forskjell. 

[Glitter]

Og jeg føler meg shitty nok som det er. Jeg trenger ingen til å komme å fortelle meg hvor ille det jeg gjør er. Det tror jeg kom ganske tydelig fram i tråden jeg lagde i går.

Jeg prøvde bare å si at det er forskjell på type adferd. At jeg har blitt mishandlet er rimelig uakseptabel adferd. Ulovlig faktisk. At jeg har blitt veldig syk og at alt det destruktive jeg har surret meg inn i påvirker de som er glad i meg er en helt annen type påvirkning. 

[XbellaX]

16 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg vet det. Det var ikke det jeg mente. Det jeg mente er at jeg retter ikke noe negativ adferd mot andre. Jeg går ikke løs på andre, jeg sier ikke stygge ting, jeg baksnakker ikke osv. Jeg er fullt klar over at de som er glade i meg blir påvirket av det. Men jeg gjør absolutt ingenting for å være slemme med de. Slik som mine ekskjærester feks har gjort med meg. Min adferd påvirker ikke de direkte, men indirekte. Og det kommer av at jeg er syk. Det var aldri et problem med slikt tidligere. Dvs før 2016. Trodde det kom tydelig fram at det var det jeg mente. 

Jeg tror jeg skjønner hva du mener Glitter, men jeg tror samtidig at du undervurderer hva dette kan gjøre med andre. 

 

6 minutter siden, Glitter skrev:

Og jeg føler meg shitty nok som det er. Jeg trenger ingen til å komme å fortelle meg hvor ille det jeg gjør er. Det tror jeg kom ganske tydelig fram i tråden jeg lagde i går.

Jeg prøvde bare å si at det er forskjell på type adferd. At jeg har blitt mishandlet er rimelig uakseptabel adferd. Ulovlig faktisk. At jeg har blitt veldig syk og at alt det destruktive jeg har surret meg inn i påvirker de som er glad i meg er en helt annen type påvirkning. 

Enig i at det er en annen type påvirkning, men den er ikke kun skadelig for deg slik du skriver her: "Jeg tror nok mange er lei av min adferd, men den er kun skadelig for meg selv". Mennesker i livet ditt rammes ikke indirekte, men direkte. Du skriver også "surret deg inn i" som er en relativt passiv måte å forholde seg til situasjonen på, det var tross alt aktive valg du selv tok.

Har du noen form for tiltaksplan/forebyggende plan eller lignende som kan hjelpe deg holde deg fast når det røyner på? 

 

[Glitter]

5 minutter siden, XbellaX skrev:

Jeg tror jeg skjønner hva du mener Glitter, men jeg tror samtidig at du undervurderer hva dette kan gjøre med andre. 

 

Enig i at det er en annen type påvirkning, men den er ikke kun skadelig for deg slik du skriver her: "Jeg tror nok mange er lei av min adferd, men den er kun skadelig for meg selv". Mennesker i livet ditt rammes ikke indirekte, men direkte. Du skriver også "surret deg inn i" som er en relativt passiv måte å forholde seg til situasjonen på, det var tross alt aktive valg du selv tok.

Har du noen form for tiltaksplan/forebyggende plan eller lignende som kan hjelpe deg holde deg fast når det røyner på? 

 

Jeg har jo surret meg inn i det. Jeg tok ikke et aktivt valg om å bli rusavhengig. Hvordan det skjedde orker jeg ikke å gå inn på. At jeg ble så syk var på ingen måte et aktivt valg. At jeg endte med å bli så destruktiv var ikke noe jeg ønsket heller, men desperate handlinger. Valg ja, men på ingen måte ønskelig. Og jeg er smertelig klar over hvor vanskelig dette er for familien min. Det er kjempevondt å forholde seg til. Men i forhold til hvor mye jeg lider så klarer jeg å stå i det langt mer enn jeg ikke klarer å stå i det. For alle gangene jeg ikke klarer det, så må man huske på alle dagene jeg klarer det. Ingen trenger å gjøre meg oppmerksom på hvor vondt dette er for de som er glade i meg. Dette er noe som jeg ikke tåler å forholde meg til en gang for det får meg til å føle at det er bedre for alle at jeg er død. Den dårlige samvittigheten er bunnløs. 

Alt jeg prøvde på var å si at det er forskjellige typer adferd og at ulik adferd har ulike motiv og dette kan påvirke om andre orker å ha personen i livet sitt. 

[XbellaX]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Jeg har jo surret meg inn i det. Jeg tok ikke et aktivt valg om å bli rusavhengig. Hvordan det skjedde orker jeg ikke å gå inn på. At jeg ble så syk var på ingen måte et aktivt valg. At jeg endte med å bli så destruktiv var ikke noe jeg ønsket heller, men desperate handlinger. Valg ja, men på ingen måte ønskelig. Og jeg er smertelig klar over hvor vanskelig dette er for familien min. Det er kjempevondt å forholde seg til. Men i forhold til hvor mye jeg lider så klarer jeg å stå i det langt mer enn jeg ikke klarer å stå i det. For alle gangene jeg ikke klarer det, så må man huske på alle dagene jeg klarer det. Ingen trenger å gjøre meg oppmerksom på hvor vondt dette er for de som er glade i meg. Dette er noe som jeg ikke tåler å forholde meg til en gang for det får meg til å føle at det er bedre for alle at jeg er død. Den dårlige samvittigheten er bunnløs. 

Alt jeg prøvde på var å si at det er forskjellige typer adferd og at ulik adferd har ulike motiv og dette kan påvirke om andre orker å ha personen i livet sitt. 

Valg innenfor veldig begrensede rammer, det er jeg helt enig i. Det er godt du forstår at dette er vanskelig for de rundt deg, det virket bare ikke slik når jeg leste det du skrev, men det er heller ikke alltid så enkelt å få med alle momenter når man skriver. Har du noe i livet ditt som hjelper holde deg fast dersom livet blir for vanskelig å håndtere igjen? 

[Glitter]

13 minutter siden, XbellaX skrev:

Valg innenfor veldig begrensede rammer, det er jeg helt enig i. Det er godt du forstår at dette er vanskelig for de rundt deg, det virket bare ikke slik når jeg leste det du skrev, men det er heller ikke alltid så enkelt å få med alle momenter når man skriver. Har du noe i livet ditt som hjelper holde deg fast dersom livet blir for vanskelig å håndtere igjen? 

Ja, jeg prøver å bruke barna mine, og det at familien min i ett døgn fikk beskjed fra sykehus om å være i beredskap for å komme på kort varsel da de kanskje ikke klarte å redde meg. Jeg klarer stort sett å be om hjelp når det blir for tøft nå. Før episoden i februar så var forrige gang jeg prøvde å ta livet mitt i mai 2018. Da lå jeg i respirator. Så jeg gjør alt jeg klarer, men det kommer selvsagt ikke fram her på forumet. Hadde jeg ikke hatt karantene på innleggelse før denne sprekken så hadde jeg dratt dit. Jeg pratet på tlf med hun som var primærkontakten min i rusbehandlingen, jeg ønsket å komme og være der et par dager, men pga corona gikk ikke det. Jeg fikk ikke besøk av de i kommunen pga Corona og totalt sett fikk jeg panikk etter å ha forsøkt alle tingene jeg kunne komme på i noen dager. 

Men jeg vil virkelig ikke ha flere sprekker, så jeg skal om så heller forsøke å trygle meg til en innleggelse dersom jeg er så nær å miste kontrollen at det er spørsmål om timer før jeg gir etter. Eller i det minste ikke isolere meg, men dra til pappa. Har bare et vanskelig forhold til stemor og nå i coronatider så får absolutt ingen komme på besøk til mamma. 

Å miste alle tilbudene mine som holder meg halvveis i vater ble bare alt for mye for meg, men jeg angrer veldig nå ja og håper for alt i verden at jeg har lært nå. Det er godt der og da, men ufattelig ødeleggende. 

[XbellaX]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, jeg prøver å bruke barna mine, og det at familien min i ett døgn fikk beskjed fra sykehus om å være i beredskap for å komme på kort varsel da de kanskje ikke klarte å redde meg. Jeg klarer stort sett å be om hjelp når det blir for tøft nå. Før episoden i februar så var forrige gang jeg prøvde å ta livet mitt i mai 2018. Da lå jeg i respirator. Så jeg gjør alt jeg klarer, men det kommer selvsagt ikke fram her på forumet. Hadde jeg ikke hatt karantene på innleggelse før denne sprekken så hadde jeg dratt dit. Jeg pratet på tlf med hun som var primærkontakten min i rusbehandlingen, jeg ønsket å komme og være der et par dager, men pga corona gikk ikke det. Jeg fikk ikke besøk av de i kommunen pga Corona og totalt sett fikk jeg panikk etter å ha forsøkt alle tingene jeg kunne komme på i noen dager. 

Men jeg vil virkelig ikke ha flere sprekker, så jeg skal om så heller forsøke å trygle meg til en innleggelse dersom jeg er så nær å miste kontrollen at det er spørsmål om timer før jeg gir etter. Eller i det minste ikke isolere meg, men dra til pappa. Har bare et vanskelig forhold til stemor og nå i coronatider så får absolutt ingen komme på besøk til mamma. 

Å miste alle tilbudene mine som holder meg halvveis i vater ble bare alt for mye for meg, men jeg angrer veldig nå ja og håper for alt i verden at jeg har lært nå. Det er godt der og da, men ufattelig ødeleggende. 

Det hadde jeg også følt på om jeg var deg. Kjemp videre, en dag av gangen.

[Glitter]

4 minutter siden, XbellaX skrev:

Det hadde jeg også følt på om jeg var deg. Kjemp videre, en dag av gangen.

Ja, det er det jeg må gjøre nå. På mandag skal jeg i hvert fall ringe min behandler og høre om det er noen form for løsning på dette her. Om så bare å få ha ringeavtale hver dag. 

[emilie321]

58 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, det er det jeg må gjøre nå. På mandag skal jeg i hvert fall ringe min behandler og høre om det er noen form for løsning på dette her. Om så bare å få ha ringeavtale hver dag. 

Ja, gjør det. Selv har jeg en behandler som sier at jeg kan ringe når som helst (også helg) og det gjør faktisk til at jeg greier meg litt bedre. Vet at hjelpen bare er et par tastetrykk unna.  Er svært takknemlig for dette