Unnvikende/engstelig pf

[AnonymBruker]

Er det vanlig at noen med den lidelsen ønsker å forsvinne eller "grave seg ned" hvis de føler at de har fått for mye (negativt) fokus på seg selv? Ei jeg kjenner har det sånn. Hun møtte en person på gata her om dagen og følte at hun fikk sagt så mye dumt. Så nå vil hun ikke gå ut i tilfelle hun treffer vedkommende igjen. Hun følte at hun fikk sagt ting som kunne misforstås, og da hun forsøkte å oppklare ble hun bare enda mer flau og dårlig siden personen tydelig ga uttrykk for at han ikke forstod hva hun mente. Jeg sa at hun ikke kunne holde seg skjult på gr av det, så sa hun bare at hvis hun skulle gå ut igjen møtte hun i så fall kle seg ut sånn at hun ikke ble gjenkjent. Jeg regner med at dette går over igjen snart, men lurer på om det er noen her som kan relatere seg til det? Feks noen med samme lidelse?

Hun var på gruppefest på vgs også og følte at hun dreit seg ut fordi hun mente at hun hadde danset så rart. Hun var borte fra skolen noen dager etter dette før hun turde å møte opp igjen. 

Et slike ting vanlig for den lidelsen ?

Anonymkode: 98e10...c6d

[AnonymBruker]

Ja, det er vanlig. Unnvike det som er ubehagelig. 

Anonymkode: fb4a2...45b

[AnonymBruker]

Det er jo det som ligger i diagnosen. At man unnviker sosiale sammenkomster. Man tørr ikke å ta intiativ.

Anonymkode: 21c45...558

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det som ligger i diagnosen. At man unnviker sosiale sammenkomster. Man tørr ikke å ta intiativ.

Anonymkode: 21c45...558

Hun tør å ta initiativ. Hun kan være blid og sosial hun, men så får hun lett for seg at hun er rar og at hun derfor bør trekke seg bort. 

Anonymkode: 98e10...c6d

[Glitter]

Jeg kan kverne lenge på ting jeg føler jeg har driti meg ut på eller hvis jeg har vært sosialt klønete. Ting som skjedde for ti år siden kan jeg plutselig komme på og da føler jeg meg dårlig. 

Akkurat nå kverner jeg over at jeg bare sa noen korte ord og smilte og gikk da jeg møtte på en tidligere behandler, som ble et noe personlig forhold/relasjon også. Sist vi pratet kom han bort til meg og vi pratet. På mandag ble jeg så usikker på om han ville prate med meg pluss jeg ble tatt sånn på senga over å møte på han at jeg utvekslet bare noen ord og sa "kult!" Til det lille han sa. Smilte til han og gikk videre til timen jeg skulle til. Noen sekunder etterpå følte jeg meg utrolig dum. Føler jeg var uhøflig, tenk om han følte seg avvist, hvorfor stoppet jeg ikke mer opp for å lese han om han ville slå av en prat slik vi pleier. Jeg tenkte knapt på noe annet på mandag. Nå har jeg behov for å treffe på han igjen så jeg kan stoppe opp og prate med han. Så han skjønner at jeg ikke mente å avvise han. Og har jeg egentlig virkelig takket han for hjelpen han gav meg? Herregud dumme meg osv. Vil bare synke ned i et hull. 

Sånn blir ting for meg. Jeg kverner og kverner og kjenner på stor skam. 

Men jeg går jo ut likevel. Jeg har aldri tenkt at jeg må kle meg ut eller noe. Men om jeg ser noen jeg er skikkelig flau på grun av noe så kan det være jeg tar en omvei eller stikker nesa ned i tlf for å kanskje unngå å måtte hilse eller stoppe for en prat. 

[AnonymBruker]

Den væremåten kjenner jeg meg igjen i. Jeg  føler meg ikke god nok, tør ikke engang å møte mine nærmeste. Flaut og helt umulig å gjøre noe med. Da føler jeg meg utrolig sårbar. Jeg er stort sett blid og jeg kan også ha det hyggelig i lag med andre, men jeg føler at følelsene sitter utenpå og at andre merker det og derfor må jeg gjemme meg. Har alltid vært sånn.

Anonymkode: 4c0bf...57c

[Stormwind]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun var på gruppefest på vgs også og følte at hun dreit seg ut fordi hun mente at hun hadde danset så rart. Hun var borte fra skolen noen dager etter dette før hun turde å møte opp igjen. 

Ja, det er nok vanlig. Det var sikkert nok ingen andre på den festen som la særlig merke til dette. 

Endret 29. april 2020 av Stormwind

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stort sett blid og jeg kan også ha det hyggelig i lag med andre, men jeg føler at følelsene sitter utenpå og at andre merker det og derfor må jeg gjemme meg. Har alltid vært sånn.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er vanlig. Unnvike det som er ubehagelig.

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det som ligger i diagnosen. At man unnviker sosiale sammenkomster.

 

12 timer siden, Glitter skrev:

Vil bare synke ned i et hull. 

Sånn blir ting for meg. Jeg kverner og kverner og kjenner på stor skam. 

Nettopp! Takk dere, for å ha bekreftet det jeg ville ha bekreftet! 

Når slike ting følger med denne diagnosen i rl, er det jo ikke så rart om det også gjelder på et forum som dette... Man vil gjemme seg/bli borte fordi man føler at man har gjort en dårlig figur. Helt naturlig med denne diagnosen altså. Exactly my point! 😌😣😒

Anonymkode: 98e10...c6d

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Nettopp! Takk dere, for å ha bekreftet det jeg ville ha bekreftet! 

Når slike ting følger med denne diagnosen i rl, er det jo ikke så rart om det også gjelder på et forum som dette... Man vil gjemme seg/bli borte fordi man føler at man har gjort en dårlig figur. Helt naturlig med denne diagnosen altså. Exactly my point! 😌😣😒

Anonymkode: 98e10...c6d

Jeg også kan føle meg utrolig dum på forum til tider hvis jeg skriver noe feil som blir kritisert/rettet på eller hva det nå er, men jeg har etter mange år på forum blitt mer vant til akkurat det. Selv om det kan stikke i magen og gjøre hodet varmt av flauhet. Jeg kverner derimot ikke på ting som jeg skriver på forum/ting andre skriver til meg. Men ja, IRL blir det fort noe annet. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg også kan føle meg utrolig dum på forum til tider hvis jeg skriver noe feil som blir kritisert/rettet på eller hva det nå er, men jeg har etter mange år på forum blitt mer vant til akkurat det. Selv om det kan stikke i magen og gjøre hodet varmt av flauhet. Jeg kverner derimot ikke på ting som jeg skriver på forum/ting andre skriver til meg. Men ja, IRL blir det fort noe annet. 

Da er du heldig som greier å fortsette å stå i deg selv/den figuren du har skapt her inne. Andre greier ikke det og kjenner på at de enten må skrive som anonym det meste av tiden, eller å bytte nick ofte. 

Nå skal det sies at jeg IKKE er den personen dere nok tenker på nå, jeg er bare en observatør og en ambassadør. 

Anonymkode: 98e10...c6d

[Glitter]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er du heldig som greier å fortsette å stå i deg selv/den figuren du har skapt her inne. Andre greier ikke det og kjenner på at de enten må skrive som anonym det meste av tiden, eller å bytte nick ofte. 

Nå skal det sies at jeg IKKE er den personen dere nok tenker på nå, jeg er bare en observatør og en ambassadør. 

Anonymkode: 98e10...c6d

Ja jeg har hatt trening på det siden jeg var 17 år, så det går nå sånn passe greit. Men klart, av og til føler jeg at jeg gjør meg veldig sårbar. Spesielt når enkelte AB begynner å bruke ting i mot meg og slenge dritt. 

På KG derimot veksler jeg mellom å bruke nick og skrive som anonym for der KRYR det av sure AB. Jeg ble "forfulgt" der også en periode og det var mer ubehagelig enn når noen slenger dritt her fordi det er så utrolig mange ufine folk på KG som bare henger seg på. Mens her bruker de fleste sunn fornuft og har flere ganger tatt meg i forsvar. Det har jo hjulpet på. 

Men den personen jeg har vist meg som her inne vet jeg ikke om gir et positivt inntrykk akkurat, men det får bare være. Mine gode kvaliteter kommer bare ikke så godt fram på et forum. Sånn som humoren min. 

[Janvl]

Jeg har selv samme pf, og kjenner igjen hennes reaksjoner. Man vil alltid være usikker i forhold til hvordan man skal forholde seg til andre, man tenker alltid at man har sagt eller gjort noe feil, eller blir mislikt. Etterhvert utvikler man strategier for å unnvike vanskelig sosiale situasjoner 

Selv har skam og tristhet vært en stor del av følelsene som kommer etter at har vært i en sosial situasjon som selv tror har gått dårlig, dvs nesten alle. Skulle ønske at skammen og tristheten kunne forsvinne😪

 

[FjellOgDalar]

Jeg har ikke diagnosen på papiret selv om jeg kan kjenne meg igjen i en god del av det. F.eks. er jeg ganske redd i konflikter. Føler jeg meg dårlig behandlet av noen, kan jeg få helt noia for å møte vedkommende. Det blir lett å bare rømme fra hele greia, unngå ubehagelige konfrontasjoner i det lengste.. Jeg kan og gruble veldig mye rundt hva folk tenker om meg, hva den og den EGENTLIG synes om hva jeg foretar meg, at noen leser tankene mine på gata osv. Før måtte jeg ofte sjekke med andre om de syntes jeg hadde sagt noe teit i sosiale sammenhenger. Behandler mente i sin tid at dette bunnet mer i sosial angst enn pf, men jeg har selv vært usikker. Jeg er en utadvendt person som ikke trives særlig godt i eget selskap. Hvordan kan det da være sosial angst? Jeg har blitt grovt mobbet både fysisk og psykisk, så jeg var lenge veldig redd for å innlede vennskap. Men med tiden har jeg blitt sikrere. Etter en kombinasjon med psykodynamisk og kognitiv terapi over tid, er det blitt lettere å takle dette. Kvitt det er jeg ikke, men terapien har hjulpet meg til å stå i det. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Føler jeg meg dårlig behandlet av noen, kan jeg få helt noia for å møte vedkommende. Det blir lett å bare rømme fra hele greia, unngå ubehagelige konfrontasjoner

Nettopp!

Anonymkode: 98e10...c6d

[AnonymBruker]

23 timer siden, Janvl skrev:

Man vil alltid være usikker i forhold til hvordan man skal forholde seg til andre, man tenker alltid at man har sagt eller gjort noe feil, eller blir mislikt. Etterhvert utvikler man strategier for å unnvike vanskelig sosiale situasjoner 

Nettopp!

Anonymkode: 98e10...c6d

[AnonymBruker]

På 29.4.2020 den 11.53, Glitter skrev:

Men den personen jeg har vist meg som her inne vet jeg ikke om gir et positivt inntrykk akkurat, men det får bare være. Mine gode kvaliteter kommer bare ikke så godt fram på et forum. Sånn som humoren min. 

Skjønner hva du mener. Vedkommende jeg skriver om takler ikke å være samme person/figur over tid når hen føler at hen har fått mye motstand her inne. Da føler hen at hun må bort herfra/unnvike den ubehagelige situasjonen, og bytter kallenavn. Men det er ikke mange som er villige til å forstå det, har jeg lagt merke til. Når hen selv prøver å ta opp problemstillingen og forklarer hvorfor hen har en slik type adferd, blir det bare bråk. Man kan jo undre seg over om det er viljen til å forstå som det er noe i veien med, eller selve evnen hos folk.  

Jeg synes vi bør akseptere alle her inne, uansett hva de baler med av problemer, og forsøke å støtte og oppmuntre i stedet for å være ekle. 

Anonymkode: 98e10...c6d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener. Vedkommende jeg skriver om takler ikke å være samme person/figur over tid når hen føler at hen har fått mye motstand her inne. Da føler hen at hun må bort herfra/unnvike den ubehagelige situasjonen, og bytter kallenavn. Men det er ikke mange som er villige til å forstå det, har jeg lagt merke til. Når hen selv prøver å ta opp problemstillingen og forklarer hvorfor hen har en slik type adferd, blir det bare bråk. Man kan jo undre seg over om det er viljen til å forstå som det er noe i veien med, eller selve evnen hos folk.  

Jeg synes vi bør akseptere alle her inne, uansett hva de baler med av problemer, og forsøke å støtte og oppmuntre i stedet for å være ekle. 

Anonymkode: 98e10...c6d

Ville du likt om noen skrev om deg slik du skriver om vedkommede i denne tråden?

Anonymkode: fb4a2...45b