Har det noe navn?

[Glitter]

Jeg lurer på en ting. Noen ganger, sånn som i dag hos psykologen så kan jeg trigges på den måten at jeg går helt i svart og får "emosjonell blackout". Ti min inn i timen ble det tatt opp noe og etter at hun sa det så husker jeg ikke mer av hva hun sa, jeg bare husker en storm av følelser og at jeg sa "jeg orker ikke dette" også stakk jeg fra kontoret. 

Jeg kaller det emosjonell blackout fordi det svartner for meg og jeg husker ikke så mye av hva som skjer i etterkant. Noen ganger varer det så lenge at jeg rekker å gjøre verre ting enn å bare storme ut. Klarte å komme til meg selv etter hvert da, men i etterkant er jeg helt ødelagt. 

Er det noen som vet om det finnes et riktig begrep på dette som bedre beskriver hva jeg opplever når dette skjer? Og hva er det egentlig som skjer med meg i disse situasjonene? Det føles som at deler av hjernen går i full shut down. 

Endret 12. mai 2020 av Glitter

[kupton]

Mange som jeg har arbeidet med kaller det emosjonell storm. 

[Glitter]

12 minutter siden, kupton skrev:

Mange som jeg har arbeidet med kaller det emosjonell storm. 

Okei. Ja det føles som en slags storm i alle fall, men det jeg synes er rart er at jeg får av og til blackout i tillegg. Ikke total blackout. Jeg husker jeg stakk der i fra, men jeg husker ikke hva hun sa før jeg gjorde det. 

[AnonymBruker]

Innen moderne traumepsykologi ville det trolig blitt omtalt som strukturell dissosiasjon. 

Anonymkode: 321b2...248

[Glitter]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Innen moderne traumepsykologi ville det trolig blitt omtalt som strukturell dissosiasjon. 

Anonymkode: 321b2...248

Okei. Jeg har PTSD og jeg har et skille i meg, uten at jeg har kunnet sette ord på det, men jeg har den delen som er styrt av fornuft, rasjonalitet, som er rolig og pliktoppfyllende. Så er det den andre delen som er kaotisk, impulsiv, destruktiv og utagerende. Jeg sliter med å integrere disse. Når jeg får et sånt emosjonelt blackout eller emosjonell storm så er det vanskelig å tenke fornuftig på noen måte. Det er da jeg kan ende med å stikke fra timen hos psykologen, selvskade eller hva enn jeg gjør. Ingen klare tanker bare helt konsumert av følelsene mine. Jeg føler jeg har et stort sprik i personligheten min. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble sånn. Bortsett fra mobbing og en litt dysfunksjonell familie så er det fra sent i tenårene og som voksen at jeg har fått PTSD på grunn av ting som jeg har blitt utsatt for. Så vet ikke om det kan forklares med strukturell dissosiasjon eller om dette er typisk borderline. Har jo borderline og har jo traumer. Så hva som er hva blir litt vanskelig å si tror jeg. Men jeg har ikke dissosiativ lidelse da. Vil vel si mer at jeg har en fragmentert personlighet?

Behandleren jeg har i akuttpsykiatrien er den eneste jeg har opplevd som klarer å roe meg ned og finne tilbake til den fornuftstyrte delen av meg, men siden jeg har to så ulike måter å være på så vet jeg ikke hva jeg er. Og hvis jeg feks forteller en venninne om en av mine "episoder" så kan hun bare ikke se det for seg for det er ikke slik hun kjenner meg i det hele tatt. Samme da jeg var i rusbehandling. Alle ble så utrolig overrasket da jeg i gruppeterapi fortalte om forskjellige ting for jeg framstår stort sett som bare veldig rolig og snill. Men så kommer disse stormene da jeg blir denne andre personen. Altså jeg er snill mot andre da også, men svært slem mot meg selv. 

Det er forvirrende for meg. 

Endret 12. mai 2020 av Glitter