Folk tror det er så enkle løsninger på ting...Litt om meg og hva jeg sliter med!

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å ikke kunne spise "normal mat", pga alvorlige allergiske reaksjoner. Folk tror en adrenalinsprøyte er en slags livredder for meg, men med sprøyteskrekk så er det virkelig ikke det, jeg er pissredd for sånne ting. Såpass redd at jeg kan besvime, har holdt på å besvime av skrekk før. Og hvis man har en allergisk reaksjon, og besvimer er det ikke bra, for da får man jo ikke sjekket allmenntilstanden, ikke sant!

Men jeg opplever SÅ MANGE GANGER at folk mener at jeg kan prøve og spise hva jeg vil, og se hvordan det går, for jeg "har jo sprøyta". Det de ikke tar hensyn til er at det er traumatisk for meg, og en eventuell sykehusinnleggelse ville vært fullstendig ødeleggende. Jeg hater sykehus(ene), og dessverre har jeg fordommer mot alle som jobber der (beklager hvis noen er her inne! Virkelig!), for de har påført meg alvorlige traumer. Som jeg aldri blir kvitt. Feilbehandling + ble behandlet som et umyndig kjøttstykke uten vilje. Jeg var 100% myndig, likevel holdt de tilbake informasjon og presset mine nærmeste til å ikke si noe til meg. Ja, det er en bagatell sammenlignet med det andre de drev med, og nå skriver jeg meg bort, men tilbake til poenget...

INGEN forstår meg. Jeg kjenner ingen bortsett fra 1 som vet hva jeg snakker om. Og den personen er det aldri noe mas med, det er aldri noe press, det er kun at hn tar hensyn ❤️ 

Hvis jeg havner i situasjoner (prøver virkelig å ikke gjøre det) der jeg må "spise mat", eller "snakke om mat", så er ofte helvete løs, for min del. Folk skjønner ikke, vil ikke skjønne, kommer med "velmenende råd" (f.eks. det er jo bare å prøve og spise det!! Selv om du har traumer og kan dø av det! ).

Dét i seg selv gir meg angst Jeg hater det. 

Men nå, til det store problemet som gjør at jeg aldri, aldri, aldri finner noen løsning på dette:

1) Det finnes ikke gode nok medisiner (ja, jeg har sjekket).
2) Jeg har ikke rett på psykolog. Har vært under beh. til sammen i 4 år og de har satt ned foten. NULL potensiale for forbedring gjør at de ikke gidder å bruke ressurser på meg.

Hva kan jeg gjøre SELV? Ev. si til andre..

Anonymkode: 03967...999

[aa-k-j]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å ikke kunne spise "normal mat", pga alvorlige allergiske reaksjoner. Folk tror en adrenalinsprøyte er en slags livredder for meg, men med sprøyteskrekk så er det virkelig ikke det, jeg er pissredd for sånne ting. Såpass redd at jeg kan besvime, har holdt på å besvime av skrekk før. Og hvis man har en allergisk reaksjon, og besvimer er det ikke bra, for da får man jo ikke sjekket allmenntilstanden, ikke sant!

Men jeg opplever SÅ MANGE GANGER at folk mener at jeg kan prøve og spise hva jeg vil, og se hvordan det går, for jeg "har jo sprøyta". Det de ikke tar hensyn til er at det er traumatisk for meg, og en eventuell sykehusinnleggelse ville vært fullstendig ødeleggende. Jeg hater sykehus(ene), og dessverre har jeg fordommer mot alle som jobber der (beklager hvis noen er her inne! Virkelig!), for de har påført meg alvorlige traumer. Som jeg aldri blir kvitt. Feilbehandling + ble behandlet som et umyndig kjøttstykke uten vilje. Jeg var 100% myndig, likevel holdt de tilbake informasjon og presset mine nærmeste til å ikke si noe til meg. Ja, det er en bagatell sammenlignet med det andre de drev med, og nå skriver jeg meg bort, men tilbake til poenget...

INGEN forstår meg. Jeg kjenner ingen bortsett fra 1 som vet hva jeg snakker om. Og den personen er det aldri noe mas med, det er aldri noe press, det er kun at hn tar hensyn ❤️ 

Hvis jeg havner i situasjoner (prøver virkelig å ikke gjøre det) der jeg må "spise mat", eller "snakke om mat", så er ofte helvete løs, for min del. Folk skjønner ikke, vil ikke skjønne, kommer med "velmenende råd" (f.eks. det er jo bare å prøve og spise det!! Selv om du har traumer og kan dø av det! ).

Dét i seg selv gir meg angst Jeg hater det. 

Men nå, til det store problemet som gjør at jeg aldri, aldri, aldri finner noen løsning på dette:

1) Det finnes ikke gode nok medisiner (ja, jeg har sjekket).
2) Jeg har ikke rett på psykolog. Har vært under beh. til sammen i 4 år og de har satt ned foten. NULL potensiale for forbedring gjør at de ikke gidder å bruke ressurser på meg.

Hva kan jeg gjøre SELV? Ev. si til andre..

Anonymkode: 03967...999

Uff sånt er slitsomt. Tror du må bare sette beina ned og gi så tydelig beskjed som mulig om at de bare gjør det vondt verre. Mer råd har jeg dessverre ikke nå. Det er dessverre folk som bare ikke kan forstå hvordan andre har det.

[AnonymBruker]

Du har ikke rett på psykolog sier du, men hvordan i alle dager skal en psykolog kunne hjelpe deg i forhold til matspising når problemet er at du er allergisk? Da er det jo ikke psykisk..

Anonymkode: 64c4d...7a3

[frosken]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å ikke kunne spise "normal mat", pga alvorlige allergiske reaksjoner. Folk tror en adrenalinsprøyte er en slags livredder for meg, men med sprøyteskrekk så er det virkelig ikke det, jeg er pissredd for sånne ting. Såpass redd at jeg kan besvime, har holdt på å besvime av skrekk før. Og hvis man har en allergisk reaksjon, og besvimer er det ikke bra, for da får man jo ikke sjekket allmenntilstanden, ikke sant!

Men jeg opplever SÅ MANGE GANGER at folk mener at jeg kan prøve og spise hva jeg vil, og se hvordan det går, for jeg "har jo sprøyta". Det de ikke tar hensyn til er at det er traumatisk for meg, og en eventuell sykehusinnleggelse ville vært fullstendig ødeleggende. Jeg hater sykehus(ene), og dessverre har jeg fordommer mot alle som jobber der (beklager hvis noen er her inne! Virkelig!), for de har påført meg alvorlige traumer. Som jeg aldri blir kvitt. Feilbehandling + ble behandlet som et umyndig kjøttstykke uten vilje. Jeg var 100% myndig, likevel holdt de tilbake informasjon og presset mine nærmeste til å ikke si noe til meg. Ja, det er en bagatell sammenlignet med det andre de drev med, og nå skriver jeg meg bort, men tilbake til poenget...

INGEN forstår meg. Jeg kjenner ingen bortsett fra 1 som vet hva jeg snakker om. Og den personen er det aldri noe mas med, det er aldri noe press, det er kun at hn tar hensyn ❤️ 

Hvis jeg havner i situasjoner (prøver virkelig å ikke gjøre det) der jeg må "spise mat", eller "snakke om mat", så er ofte helvete løs, for min del. Folk skjønner ikke, vil ikke skjønne, kommer med "velmenende råd" (f.eks. det er jo bare å prøve og spise det!! Selv om du har traumer og kan dø av det! ).

Dét i seg selv gir meg angst Jeg hater det. 

Men nå, til det store problemet som gjør at jeg aldri, aldri, aldri finner noen løsning på dette:

1) Det finnes ikke gode nok medisiner (ja, jeg har sjekket).
2) Jeg har ikke rett på psykolog. Har vært under beh. til sammen i 4 år og de har satt ned foten. NULL potensiale for forbedring gjør at de ikke gidder å bruke ressurser på meg.

Hva kan jeg gjøre SELV? Ev. si til andre..

Anonymkode: 03967...999

Hvis det er så at ingen forstår deg, kan det ikke da være slik at du trenger å kommunisere på en annen måte enn du gjør? 

Jeg blir litt forvirret av det du skriver. Er problemet at andre har vanskelig for å akseptere dine forklaringer på hvorfor du ikke vil spise det du kaller "normal mat"? Eller er problemet at du er så redd for å få en allergisk reaksjon?

[AnonymBruker]

3 timer siden, aa-k-j skrev:

Uff sånt er slitsomt. Tror du må bare sette beina ned og gi så tydelig beskjed som mulig om at de bare gjør det vondt verre. Mer råd har jeg dessverre ikke nå. Det er dessverre folk som bare ikke kan forstå hvordan andre har det.

Takk, det er det jeg må gjøre

Anonymkode: 03967...999

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke rett på psykolog sier du, men hvordan i alle dager skal en psykolog kunne hjelpe deg i forhold til matspising når problemet er at du er allergisk? Da er det jo ikke psykisk..

Anonymkode: 64c4d...7a3

Fordi jeg har et dårlig liv på grunn av dette, og sliter psykisk på grunn av dette. Det fysiske gir meg psykiske problemer. Jeg får angst, og panikk, blant annet. 

Anonymkode: 03967...999

[AnonymBruker]

3 timer siden, frosken skrev:

Hvis det er så at ingen forstår deg, kan det ikke da være slik at du trenger å kommunisere på en annen måte enn du gjør? 

Jeg blir litt forvirret av det du skriver. Er problemet at andre har vanskelig for å akseptere dine forklaringer på hvorfor du ikke vil spise det du kaller "normal mat"? Eller er problemet at du er så redd for å få en allergisk reaksjon?

Problemet er at de tror at jeg kan prøve alt i hele verden "fordi jeg har en epipen". Det er dét som er problemet, at de ikke forstår hvorfor jeg ikke bare tester det ut. 

Anonymkode: 03967...999

[kupton]

I dag er det mulig å teste seg med ulike allergener for å se hva en reagerer på. Det er helt ufarlig.

[frosken]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at de tror at jeg kan prøve alt i hele verden "fordi jeg har en epipen". Det er dét som er problemet, at de ikke forstår hvorfor jeg ikke bare tester det ut. 

Anonymkode: 03967...999

Hvis du ikke ønsker å prøve det de foreslår, så kan du jo bare si det. Det er litt vanskelig å forstå hvordan det kan bli et stort problem for deg at omgivelsene forsøker å oppmuntre deg til å være litt mindre redd for en allergisk reaksjon. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, kupton skrev:

I dag er det mulig å teste seg med ulike allergener for å se hva en reagerer på. Det er helt ufarlig.

Hvis du sikter til blodprøver og prikktester er det allerede gjort, og ifølge ekspertisen skal man heller stole på symptomer fremfor "prøvesvar", da de både kan gi falske positive resultater og falske negative resultater.

Det har forøvrig slått ut positivt på det meste, på mine prøver. Men det har som sagt lite, kanskje ingenting, å si. Det er ikke dét ekspertene bryr seg om.

Anonymkode: 03967...999

[AnonymBruker]

Akkurat nå, frosken skrev:

Hvis du ikke ønsker å prøve det de foreslår, så kan du jo bare si det. Det er litt vanskelig å forstå hvordan det kan bli et stort problem for deg at omgivelsene forsøker å oppmuntre deg til å være litt mindre redd for en allergisk reaksjon. 

Har du hatt det før? Jeg mener, ikke sånn at du f.eks. vet at du ikke tåler peanøtter. Men har du noen gang opplevd å spise en ting i 10 år, for så å holde på å dø neste gang du spiser det? Så uken etter, er det melk som holder på å drepe deg? Så er det plutselig agurk som er livsfarlig? Og uken etterpå, så reagerer du voldsomt på jordbær. Og så vips så kan du ikke spise egg mer. Deretter er det soya som gjør at kroppen din skrur seg av.

Skjønner du litt nå? Det er null kontroll. 

Samtidig har jeg masse ansvar, og ikke muligheten til å bare ta meg 14 dagers ferie fra det (ja, det kan ta TO UKER å komme seg etter noe slikt, hevelser kan vare lenge selv med høy dose prednisolon innabords).

Anonymkode: 03967...999

[frosken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du hatt det før? Jeg mener, ikke sånn at du f.eks. vet at du ikke tåler peanøtter. Men har du noen gang opplevd å spise en ting i 10 år, for så å holde på å dø neste gang du spiser det? Så uken etter, er det melk som holder på å drepe deg? Så er det plutselig agurk som er livsfarlig? Og uken etterpå, så reagerer du voldsomt på jordbær. Og så vips så kan du ikke spise egg mer. Deretter er det soya som gjør at kroppen din skrur seg av.

Skjønner du litt nå? Det er null kontroll. 

Samtidig har jeg masse ansvar, og ikke muligheten til å bare ta meg 14 dagers ferie fra det (ja, det kan ta TO UKER å komme seg etter noe slikt, hevelser kan vare lenge selv med høy dose prednisolon innabords).

Anonymkode: 03967...999

Du sa at problemet var omgivelsenes manglende forståelse av at du ikke vil ta sjansen på å spise "normal" mat. Er ikke løsningen da at du bare sier i fra at dette ønsker du ikke å diskutere, fordi du har funnet den løsningen som fungerer best for deg? Jeg har en venninne som er hyperallergisk og jeg har aldri sett at noen forsøker å presse henne til å spise mat hun ikke selv ønsker.  Hun bestemmer selvfølgelig selv hva hun vil ta sjansen på og hva hun mener er for risikabelt. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, frosken skrev:

Du sa at problemet var omgivelsenes manglende forståelse av at du ikke vil ta sjansen på å spise "normal" mat. Er ikke løsningen da at du bare sier i fra at dette ønsker du ikke å diskutere, fordi du har funnet den løsningen som fungerer best for deg? Jeg har en venninne som er hyperallergisk og jeg har aldri sett at noen forsøker å presse henne til å spise mat hun ikke selv ønsker.  Hun bestemmer selvfølgelig selv hva hun vil ta sjansen på og hva hun mener er for risikabelt. 

Nei, det har jeg prøvd i årevis 😕

 

Anonymkode: 03967...999

[frosken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det har jeg prøvd i årevis 😕

 

Anonymkode: 03967...999

Da foreslår jeg at du diskuterer med noen i dine nærmeste omgivelser hva det er som gjør at folk ikke oppfatter/respekterer dine valg på dette området. Kanskje du må trene på å formidle det på en bedre måte, slik at du blir forstått. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Da foreslår jeg at du diskuterer med noen i dine nærmeste omgivelser hva det er som gjør at folk ikke oppfatter/respekterer dine valg på dette området. Kanskje du må trene på å formidle det på en bedre måte, slik at du blir forstått. 

Ja. Men det er vanskelig, siden de fremlegger det som om det er godt ment. Kan hende det er det, men det sliter meg ut.

Anonymkode: 03967...999

[AnonymBruker]

På 19.6.2020 den 22.48, frosken skrev:

Da foreslår jeg at du diskuterer med noen i dine nærmeste omgivelser hva det er som gjør at folk ikke oppfatter/respekterer dine valg på dette området. Kanskje du må trene på å formidle det på en bedre måte, slik at du blir forstått. 

Noen ganger er det omgivelsene som er problemet og ikke personen. Da hjelper det ikke hvor godt man legger det fram eller hvor flink man er til å gjøre det som er best. 

Anonymkode: 43bed...676

[frosken]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger er det omgivelsene som er problemet og ikke personen. Da hjelper det ikke hvor godt man legger det fram eller hvor flink man er til å gjøre det som er best. 

Anonymkode: 43bed...676

Det stemmer. Men når INGEN forstår en, så kan det være fornuftig å undersøke muligheten av at en selv kan kommunisere annerledes. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, frosken skrev:

Det stemmer. Men når INGEN forstår en, så kan det være fornuftig å undersøke muligheten av at en selv kan kommunisere annerledes. 

Ja. Du har sikkert et poeng der. 

Anonymkode: 43bed...676

[mumfienoddy]

Jeg forstår deg ❤️ Og det er så utrolig fortvilende å få masse simple råd fra andre (om alskens store og små problemer). Skjønner ikke at folk kan la være å si sin mening/velmenende råd når man ikke har bedt om det. Dette er helt vesentlig. Har man virkelig et problem så har man som oftest forsøkt å skaffe informasjon (internett, spesialister) på egenhånd om hvordan løse det. Noen gir råd da de ikke vet hvordan de ellers skal respondere. Hvis noen klager på et problem er det bedre å bruke anerkjennende/bekreftende kommunikasjon «Skjønner godt at du ikke tør å prøve å spise..., når du har det slik» og lignende og bare la det ligge. Det er ikke alltid det finnes en løsning på de problemene man har og noen ganger må man selv og andre bare akseptere det. Når andre gir meg råd og kverulerer i lignende situasjoner får jeg ofte en følelse av at de tror de er mer kompetent på mitt liv enn det jeg er. Det er heller ikke alle problemer som kan løses med quick fix. 

[AnonymBruker]

På 22.6.2020 den 12.58, mumfienoddy skrev:

Jeg forstår deg ❤️ Og det er så utrolig fortvilende å få masse simple råd fra andre (om alskens store og små problemer). Skjønner ikke at folk kan la være å si sin mening/velmenende råd når man ikke har bedt om det. Dette er helt vesentlig. Har man virkelig et problem så har man som oftest forsøkt å skaffe informasjon (internett, spesialister) på egenhånd om hvordan løse det. Noen gir råd da de ikke vet hvordan de ellers skal respondere. Hvis noen klager på et problem er det bedre å bruke anerkjennende/bekreftende kommunikasjon «Skjønner godt at du ikke tør å prøve å spise..., når du har det slik» og lignende og bare la det ligge. Det er ikke alltid det finnes en løsning på de problemene man har og noen ganger må man selv og andre bare akseptere det. Når andre gir meg råd og kverulerer i lignende situasjoner får jeg ofte en følelse av at de tror de er mer kompetent på mitt liv enn det jeg er. Det er heller ikke alle problemer som kan løses med quick fix. 

Ja, det er helt riktig, takk ❤️ 

Jeg har jo vært hos mange spesialister! Jeg har snakket med andre i samme situasjon, over Internett, og fått råd derfra. Det er råd fra folk i USA som har funket. Vanlige mennesker, med samme lidelse som meg. Legene i Norge har gitt opp, og vet ingenting om det, heldigvis har jeg en føyelig fastlege som skriver ut medisiner til meg om jeg trenger det. Etter at jeg har fått tips om medisiner fra folk i USA 😛 

Helt enig i at det er bedre å i slike situasjoner bare vise medfølelse på en eller annen måte, og sympati, enn at man kommer med forslag til løsninger og sånne - som du skriver - "quick fixes". For det finnes ikke. Skulle ønske det fantes, men nei 😕

Jeg tar det "aldri opp", fordi det gjør vondt, og det er deprimerende å snakke om det. Men noen ganger blir det tema likevel.

Anonymkode: 03967...999