Bare et lite hjertesukk

[AnonymBruker]

Alle rundt meg kommer enten til å dø eller forlate meg, helt alene på denne jordkloden. Livet kommer aldri til å bety det samme igjen uten de. Å elske og være glad i andre mennesker er en stor straff og en lidelse. Tårevåte netter, uendelige bekymringer og lite ro sjela.  Hvorfor må vi elske? Hvorfor må vi bli glad i andre når vi uansett kommer til å miste de? Jeg vil ikke legge blomster på graven til mine nærmeste og forlate de til det ukjente. Livet er veldig kort og jeg kan når som helst miste mine nærmeste. Hverdag er en trussel. Hver dag øker sjansen for at noen jeg er glad i dør. Hver dag er en skummel dag. Skulle ønske at vi bare kunne dø på samme tid da hadde ingen trengt å sørge over noen. Forstår ikke hvordan folk kan leve normale liv, le, smile og ha det bra når de går rundt med disse tankene. Hvis jeg tar alt av glede livet kan gi oss og måle det opp med det å miste noen, så vil jeg si at tapet veier størst. Live er nok mente for at vi skal sørge. 

Anonymkode: 51547...65f

[Gondor]

Du har grepet essensen av livet. Vi lever og vi dør. Sånn er det for alle levende vesener på denne planeten. De fleste av oss mister mennesker eller dyr vi er glad i, men de lever videre i våre hjerter. Til slutt blir vi vel alle glemt.

Hva skal vi gjøre med den tiden som er oss gitt? Skal vi sørge over de levende? Bedre å tørre å elske mens vi kan....

[Gjest Naana47]

Du fikk et godt svar av @Gondor, synes jeg.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår ikke hvordan folk kan leve normale liv, le, smile og ha det bra når de går rundt med disse tankene.

Litt på siden av det du skriver her, men jeg vil gjerne fortelle deg at jeg også en gang gikk akkurat med disse tankene, bare at de var basert på en helt annen forestilling. For meg den gangen var det selveste Evigheten som plaget meg noe veldig. Jeg har bakgrunn fra et kristent miljø, og hadde lært at om folk ikke tok imot Jesus som sin frelser, så ville de få en grusom evighet. Jeg gikk en tid mye rundt og grublet på det, og tenkte som deg: Hvordan kan man gå rundt å leve normale liv, le, smile og ha det bra når folk rundt oss hvert sekund havner i helvete? Hvis de kristne var overbevist om det, så burde de i stedet være grav alvorlige, sørge, og gjøre alt de kunne for å få folk over på "riktig" side! Jeg ble manisk psykotisk av å gruble så mye over disse tingene, (vel, om det skyldtes disse tingene kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men jeg ble i alle fall manisk psykotisk) Siden jeg hadde forstått dette bedre enn de andre så måtte jeg jo ha fått et hellig oppdrag! Det førte med seg at jeg bl.a gikk rundt med håndskrevne plakater hvor det stod at folk måtte omvende seg, hang dem opp på butikker o.l for at de skulle få det med seg. Jeg stoppet forbipasserende i byen for å forkynne det forferdelige budskapet, pluss en del annet. Alt for at folk ikke skulle gå en grusom evighet i møte. Det var virkelig tøffe tider, samtidig var det godt fordi jeg følte jeg var i en elevert tilstand med et høyere bevissthetsnivå enn alle andre rundt meg, og at jeg gjorde en viktig og riktig oppgave som jeg hadde fått av Gud.

Heldigvis tok det slutt da psykiater tok grep, og i dag er jeg heldigvis ingen ihuga, fanatisk kristen! 

Jeg håper også at du kan komme deg ut av disse tankene, for det er "bare" tanker som gir deg disse sterke følelsene. Du sier at det gir deg tårevåte netter, uendelige bekymringer, og lite ro i sjela. Jeg kan relatere til det pga det jeg skrev over, og jeg vet at det er forferdelig vondt å ha det sånn. Jeg tror du trenger profesjonell hjelp til å komme ut av dette du har hengt deg sånn opp i. Det er ikke friskt, og du fortjener å ha et godt liv hvor du kan både smile, le, og ha det gøy. Livet kan ikke kastes bort på slike bekymringer. Som Gondor sier så er det å dø en naturlig del av livet, og man kan ikke gå å sørge over de levende. Man kan ikke ta sorgene på forskudd og grue seg til, og vente på, at de du er glad i skal dø. Du må prøve å leve livet ditt på en god måte her og nå når du først har har det. 🙂

Endret 21. juni 2020 av Naana47

[Glitter]

Jeg har det ikke helt som deg, men noe lignende kanskje. Ett av mine første minner er at jeg som 4-åring ligger med angstanfall alene på natten fordi jeg var så redd for å dø. Overhodet ikke selve dødsøyeblikket, men den lange, mørke evigheten etterpå. Hvordan er det mulig å plutselig bare ikke eksistere? Og slik skal det være i milliarder av år.

Denne dødsangsten har vært svært sterk hele livet mitt. Så når noen i familien har dødd så har ikke min sorg gått så mye ut på at JEG har mistet dem. Eller handlet så veldig mye om mitt eget savn og at jeg aldri får se de igjen. Min sorg har vært styrt av dødsangst. Hvordan har de jeg er glad i det? Er det helt jævlig? Jeg bryr meg ikke om at de kanskje ikke har en bevissthet rundt jævlig eller ikke jævlig. Jeg tenker at det kan være jævlig uansett. Og det har jo ingen ende.

Så at JEG med denne sykelige dødsangsten skulle bli så syk at jeg ble suicidal det hadde jeg aldri trodd. Jeg har forsøkt å ta livet mitt noen ganger. To av de klarte jeg å overmanne denne dødsangsten, men jeg ble nå reddet likevel, selv om det var på håret. De andre gangene så har jeg vært helt sikker i øyeblikket jeg har gjort det jeg skulle for å ta livet mitt, men så har denne sterke angsten for evigheten gjort meg så redd at jeg har ikke klart det likevel. Dette har jeg vært så sint for så mange ganger, og i veldig dårlige perioder føler jeg meg så fanget da jeg ikke vil leve, men har jo ikke klart å dø tidligere. Terskelen min for å gjøre noe for å dø har dermed blitt mye høyere. Jeg lærer jo av erfaring, og vet at jeg blir redd. Samtidig så går jeg rundt og "satser" på (ikke hele tiden, ikke i dette øyeblikk, men når jeg blir veldig dårlig) at jeg til slutt tøyer strikken så langt at de ikke klarer å redde meg uansett om jeg skulle få kalde føtter før jeg mister bevisstheten. 

Så ja. Jeg preges mye av dødsangsten jeg også, men det har ikke med sorg over å miste dem jeg er glad i å gjøre. Altså selvsagt er det en sorg, men det har ikke noe med den angsten jeg lever med. 

Endret 21. juni 2020 av Glitter

[Gjest Naana47]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg har det ikke helt som deg, men noe lignende kanskje. Ett av mine første minner er at jeg som 4-åring ligger med angstanfall alene på natten fordi jeg var så redd for å dø. Overhodet ikke selve dødsøyeblikket, men den lange, mørke evigheten etterpå. Hvordan er det mulig å plutselig bare ikke eksistere? Og slik skal det være i milliarder av år.

Denne dødsangsten har vært svært sterk hele livet mitt. Så når noen i familien har dødd så har ikke min sorg gått så mye ut på at JEG har mistet dem. Eller handlet så veldig mye om mitt eget savn og at jeg aldri får se de igjen. Min sorg har vært styrt av dødsangst. Hvordan har de jeg er glad i det? Er det helt jævlig? Jeg bryr meg ikke om at de kanskje ikke har en bevissthet rundt jævlig eller ikke jævlig. Jeg tenker at det kan være jævlig uansett. Og det har jo ingen ende.

Så at JEG med denne sykelige dødsangsten skulle bli så syk at jeg ble suicidal det hadde jeg aldri trodd. Jeg har forsøkt å ta livet mitt noen ganger. To av de klarte jeg å overmanne denne dødsangsten, men jeg ble nå reddet likevel, selv om det var på håret. De andre gangene så har jeg vært helt sikker i øyeblikket jeg har gjort det jeg skulle for å ta livet mitt, men så har denne sterke angsten for evigheten gjort meg så redd at jeg har ikke klart det likevel. Dette har jeg vært så sint for så mange ganger, og i veldig dårlige perioder føler jeg meg så fanget da jeg ikke vil leve, men har jo ikke klart å dø tidligere. Terskelen min for å gjøre noe for å dø har dermed blitt mye høyere. Jeg lærer jo av erfaring, og vet at jeg blir redd. Samtidig så går jeg rundt og "satser" på (ikke hele tiden, ikke i dette øyeblikk, men når jeg blir veldig dårlig) at jeg til slutt tøyer strikken så langt at de ikke klarer å redde meg uansett om jeg skulle få kalde føtter før jeg mister bevisstheten. 

Så ja. Jeg preges mye av dødsangsten jeg også, men det har ikke med sorg over å miste dem jeg er glad i. Altså selvsagt er det en sorg, men det har ikke noe med den angsten jeg lever med. 

Skjønner hva du mener med å være redd for hvordan de som er døde har det, det var jo det jeg i bunnen og grunnen også sleit med, det at folk skulle få en jævlig evighet. 

Men, Glitter. Jeg håper at du i stedet for å være sint og lei deg (periodevis) over at du aldri har lyktes i å begå selvmord, heller kan være takknemlig og glad for det! Skjønner at man innimellom kan være så langt nede at man bare ønsker å dø, men når man klarer å komme seg ut av det igjen vil man forhåpentligvis være glad for å fremdeles være i live. Sånn er det i alle fall for meg, og jeg håper at det også er sånn for deg. Kanskje er det lurt å skrive ned punktvis hvorfor du ønsker å leve og hva som er bra med å leve når du er i en frisk periode, og også samtidig lage en liste med hvor skummelt du synes det er å dø. Uvitenheten, usikkerheten om hva som skjer etterpå, evighetsperspektivet, osv. Sånn at når du neste gang føler deg suicidal kan ta det fram og lese det. 

Og så er det gjerne sånn for oss mødre at det er tanken på barna som holder oss igjen når alt kommer til alt. Hold alltid fast på det du også! Barna dine vil ALLTID trenge deg! ❤️

[Glitter]

3 timer siden, Naana47 skrev:

Skjønner hva du mener med å være redd for hvordan de som er døde har det, det var jo det jeg i bunnen og grunnen også sleit med, det at folk skulle få en jævlig evighet. 

Men, Glitter. Jeg håper at du i stedet for å være sint og lei deg (periodevis) over at du aldri har lyktes i å begå selvmord, heller kan være takknemlig og glad for det! Skjønner at man innimellom kan være så langt nede at man bare ønsker å dø, men når man klarer å komme seg ut av det igjen vil man forhåpentligvis være glad for å fremdeles være i live. Sånn er det i alle fall for meg, og jeg håper at det også er sånn for deg. Kanskje er det lurt å skrive ned punktvis hvorfor du ønsker å leve og hva som er bra med å leve når du er i en frisk periode, og også samtidig lage en liste med hvor skummelt du synes det er å dø. Uvitenheten, usikkerheten om hva som skjer etterpå, evighetsperspektivet, osv. Sånn at når du neste gang føler deg suicidal kan ta det fram og lese det. 

Og så er det gjerne sånn for oss mødre at det er tanken på barna som holder oss igjen når alt kommer til alt. Hold alltid fast på det du også! Barna dine vil ALLTID trenge deg! ❤️

Takk.

Ja jeg håper jo at jeg en dag kommer ut på andre siden og kan sitte der og tenke at jeg er så glad for at jeg har overlevd. For min egen del, og ikke bare for de som er glad i meg slik det er nå. 

For meg personlig så finner jeg ikke noe som gjør at jeg ønsker å leve. Sånn fra innsiden. Men jeg har som du påpeker barn og jeg håper jo at jeg skal klare å unngå at de mister sin mor. Så jeg har jo ytre motivasjon, men jeg finner ingen indre. Som kun går på hva jeg ønsker for meg selv. 

Jeg har stort sett blitt flink til å oppsøke hjelp når jeg kjenner at jeg er nær å miste kontroll. Det er mer enn jeg klarte før. Ett og annet skjær i sjøen er det jo, men. Å bli bedre er ingen rett linje. Det er opp og ned. Fram og tilbake.

[Gjest Naana47]

3 timer siden, Glitter skrev:

Takk.

Ja jeg håper jo at jeg en dag kommer ut på andre siden og kan sitte der og tenke at jeg er så glad for at jeg har overlevd. For min egen del, og ikke bare for de som er glad i meg slik det er nå. 

For meg personlig så finner jeg ikke noe som gjør at jeg ønsker å leve. Sånn fra innsiden. Men jeg har som du påpeker barn og jeg håper jo at jeg skal klare å unngå at de mister sin mor. Så jeg har jo ytre motivasjon, men jeg finner ingen indre. Som kun går på hva jeg ønsker for meg selv. 

Jeg har stort sett blitt flink til å oppsøke hjelp når jeg kjenner at jeg er nær å miste kontroll. Det er mer enn jeg klarte før. Ett og annet skjær i sjøen er det jo, men. Å bli bedre er ingen rett linje. Det er opp og ned. Fram og tilbake.

Sikkert mange som har spurt deg før, men jeg gjør det også: Er det noe spesielt du liker å gjøre? Noe som gir deg glede? Er det noe spesielt du interesserer deg for som du har lyst til å prøve? Noe du f.eks har ønsket siden du var lita, men aldri fått  mulighet til? Er du glad i musikk, liker du f.eks å synge? Har du lyst til å lære deg et instrument? Osv. Kanskje du kunne fått hjelp av noen til å lage deg et idékart og så forsiktig prøve ut noe av det?

Det er først etter at ungene ble eldre og til slutt voksne, at jeg har måttet forsøke å finne en annen indre motivasjon i tillegg til ungene. Jo mer uavhengige de blir, desto mer må jeg finne av andre ting som kan gi livet mening for eget vedkommende. Det er derfor jeg f.eks ønsket meg ut i arbeid igjen, og jeg prøver stadig ut nye hobbyer. Nå for tida har jeg lyst til å lære meg å spille Cello for jeg synes at den gir så vakker lyd! 😍 De er dyre, så har leitet på finn.no etter noe rimelig, men ikke kjøpt noe enda. Og så må jeg jo gå på kurs, men Cello-kurs er ikke lett å oppdrive.. men jeg er helt gira på dette nå, så det må jeg bare prøve! 

Jeg skjønner om du ikke er helt "der" enda. Det tar noen ganger lang tid å bli frisk/friskere. Men etter som jeg har forstått så trener du en del? Er det noe som du liker godt å gjøre, og gir det deg stor glede? Eller er det bare noe du gjennomfører fordi du ser på det som et nødvendig onde? På veien til tilfriskning må en kanskje for en tid legge bort alt av "må, skal, burde"-ting og heller konsentrere deg om å bruke kreftene på noe man liker? Bare noen tanker. 

Endret 21. juni 2020 av Naana47

[Glitter]

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Sikkert mange som har spurt deg før, men jeg gjør det også: Er det noe spesielt du liker å gjøre? Noe som gir deg glede? Er det noe spesielt du interesserer deg for som du har lyst til å prøve? Noe du f.eks har ønsket siden du var lita, men aldri fått  mulighet til? Er du glad i musikk, liker du f.eks å synge? Har du lyst til å lære deg et instrument? Osv. Kanskje du kunne fått hjelp av noen til å lage deg et idékart og så forsiktig prøve ut noe av det?

Det er først etter at ungene ble eldre og til slutt voksne, at jeg har måttet forsøke å finne en annen indre motivasjon i tillegg til ungene. Jo mer uavhengige de blir, desto mer må jeg finne av andre ting som kan gi livet mening for eget vedkommende. Det er derfor jeg f.eks ønsket meg ut i arbeid igjen, og jeg prøver stadig ut nye hobbyer. Nå for tida har jeg lyst til å lære meg å spille Cello for jeg synes at den gir så vakker lyd! 😍 De er dyre, så har leitet på finn.no etter noe rimelig, men ikke kjøpt noe enda. Og så må jeg jo gå på kurs, men Cello-kurs er ikke lett å oppdrive.. men jeg er helt gira på dette nå, så det må jeg bare prøve! 

Jeg skjønner om du ikke er helt "der" enda. Det tar noen ganger lang tid å bli frisk/friskere. Men etter som jeg har forstått så trener du en del? Er det noe som du liker godt å gjøre, og gir det deg stor glede? Eller er det bare noe du gjennomfører fordi du ser på det som et nødvendig onde? På veien til tilfriskning må en kanskje for en tid legge bort alt av "må, skal, burde"-ting og heller konsentrere deg om å bruke kreftene på det man liker? Bare noen tanker. 

Joda jeg har ting jeg liker bortsett fra trening, men dette er ting jeg ikke har råd til og/eller ikke er frisk nok til. Jeg har ganske snevert interesseområder, og sliter enormt med endringer av livet/rutiner (visstnok en av grunnene til AS-diagnosen), så alt slikt er veldig vanskelig for meg. Jeg har tenkt og tenkt og snakket og snakket om slike ting, men jeg har ikke kommet til noen løsning. I tillegg står jeg nå i en situasjon som dessverre ødelegger muligheten min til å få disse tingene. Framtiden min og det jeg har klart å bygge opp til nå er ødelagt for å si det rett ut. 

Jeg leter jo likevel som en gal etter løsninger, men jeg har så langt ikke funnet noen, og ingen i behandlingsapparatet har noen forslag de heller. De bare maser om at ja dette er jævlig, men jeg må holde ut jeg har jo holdt ut så mye fra før av. Jeg hadde planer som jeg håpte å få til i løpet av 2-3 år. På grunn av det jeg nå står i så har jeg mistet det. 

Men det får være nok om dette nå.

[Gjest Naana47]

46 minutter siden, Glitter skrev:

Joda jeg har ting jeg liker bortsett fra trening, men dette er ting jeg ikke har råd til og/eller ikke er frisk nok til. Jeg har ganske snevert interesseområder, og sliter enormt med endringer av livet/rutiner (visstnok en av grunnene til AS-diagnosen), så alt slikt er veldig vanskelig for meg. Jeg har tenkt og tenkt og snakket og snakket om slike ting, men jeg har ikke kommet til noen løsning. I tillegg står jeg nå i en situasjon som dessverre ødelegger muligheten min til å få disse tingene. Framtiden min og det jeg har klart å bygge opp til nå er ødelagt for å si det rett ut. 

Jeg leter jo likevel som en gal etter løsninger, men jeg har så langt ikke funnet noen, og ingen i behandlingsapparatet har noen forslag de heller. De bare maser om at ja dette er jævlig, men jeg må holde ut jeg har jo holdt ut så mye fra før av. Jeg hadde planer som jeg håpte å få til i løpet av 2-3 år. På grunn av det jeg nå står i så har jeg mistet det. 

Men det får være nok om dette nå.

Det er så leit å høre! 😢 Og jeg føler meg jo litt dum nå, for det har virket som om jeg har kommet med forslag til så lettvinte løsninger, men det er jo ikke sånn i ditt tilfelle! Det er liksom ikke "bare" en vanlig depresjon du har, men det er jo dessverre så MYE mer! Beklager veldig at jeg ikke i farta tenkte meg godt nok om og fikk det til å virke så lett all ting! Ikke meninga det! ❤️ Jeg er nok bare en smule "høyere" enn vanlig for tida, og da bare går tankene noen ganger av seg selv og ut i fingrene uten at det går innom hjernen på en måte, huff! 😣

Jeg skal ikke snakke noe mer om dette nå, men vil bare ønske deg masse lykke til videre og si at jeg håper på det aller beste for deg! 🤞God klem 💕

[RamonaK]

Jeg er glad jeg ikke har døds angst. Mesteparten av tiden ser jeg på døden som hvile og fred, og når jeg blir manisk /hypoman tror jeg på reinkarnasjon. Synes reinkarnasjon er en flott idé, men klarer ikke tro på det helt 100% i normal tilstand. 

[Glitter]

35 minutter siden, Naana47 skrev:

Det er så leit å høre! 😢 Og jeg føler meg jo litt dum nå, for det har virket som om jeg har kommet med forslag til så lettvinte løsninger, men det er jo ikke sånn i ditt tilfelle! Det er liksom ikke "bare" en vanlig depresjon du har, men det er jo dessverre så MYE mer! Beklager veldig at jeg ikke i farta tenkte meg godt nok om og fikk det til å virke så lett all ting! Ikke meninga det! ❤️ Jeg er nok bare en smule "høyere" enn vanlig for tida, og da bare går tankene noen ganger av seg selv og ut i fingrene uten at det går innom hjernen på en måte, huff! 😣

Jeg skal ikke snakke noe mer om dette nå, men vil bare ønske deg masse lykke til videre og si at jeg håper på det aller beste for deg! 🤞God klem 💕

Neida du har absolutt ingenting å beklage for at du prøvde å komme med litt velmenende hjelp/råd.