Føler meg liten

[Glitter]

Jeg føler meg så underlegen alle for tiden. Tenker alle er lei av meg, at jeg misbruker ressurser, fortjener ikke hjelp osv. Jeg har et tilbud om å ringe behandler jeg har i akuttpsykiatrien når jeg har behov, og jeg gjør jo det, men det gir meg mye skam og dårlig samvittighet også. Føler at jeg kaster bort tiden hennes og at jeg ikke er verdt hjelpen. Jeg prøver å ikke høre på disse tankene og heller tenke at det er jo en grunn til at hun alltid sier jeg kan ringe ved behov. Hun hadde vel ikke sagt det hvis hun mente jeg ikke kunne gjøre det, men det er vanskelig. Det er jo for at jeg skal få påfyll av styrke og motstandskraft, at jeg skal klare meg hjemme. Så jeg benytter meg av tilbudet, men jeg unnskylder meg nesten når jeg ringer. 

Jeg venter på at hun skal ringe meg opp nå, men siden hun hittil ikke har ringt (hun ringer som oftest ca 1330) så begynner tankene å spinne rundt at det er nok fordi jeg ikke fortjener det. Selv om det etter all sannsynlighet er fordi hun ikke har hatt tid enda. Men hun pleier alltid å rekke det før dagen er over, så jeg begynner å bli nervøs. For jeg holder på å knekke nå og trenger å få snakket med henne i dag. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne jobbe meg ut av disse mindreverdighetstankene for de er så sterke og jeg er jo åpenbart et mindreverdig menneske. Jeg klarer jo nesten ingenting. Og jeg har brukt et tonn av resurser i helsevesenet. 

Hva kan jeg egentlig gjøre med dette? Eller stemmer tankene og følelsene mine overens med virkeligheten? Jeg får vondt i hodet av alt stresset inni kroppen min. 

[stjernestøv]

Håper du har fått snakket med henne nå, ellers har hun vel ikke tid. Men det er jo klart du er verdig behandlingen, ellers hadde du nok ikke fått det. 

Men kan tenke sånn selv til tider, at hvorfor prøver de å hjelpe meg? Ser de ikke at jeg ikke kommer meg videre i livet? Gjør jo ikke det, ikke siden psykiatrien nå kom inn i bildet i 2014. Det stoppet opp da. 

[Gjest dolmio]

Ikke hør på de negative følelsene ❤️

[RamonaK]

Håpet du har hørt fra hn nå. Ikke hør på de negative tankene og følelsene , selvfølgelig fortjener du hjelp ❤️

[Gjest Naana47]

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du beskriver. Jeg også har en veldig tendens til å være redd for å være til bry for andre, også i helsevesenet. Det er ikke lett å ha disse tankene og følelsene fordi man føler seg så uendelig dum hvis man liksom har forstyrret folk unødvendig, og også sint på seg selv. Men (antakelig i likhet med deg) jeg har aldri fått høre av noen (!) at jeg er til bry. Jeg hadde en fantastisk fastlege en gang som kjente meg godt. Jeg hadde hatt henne siden jeg var ganske ung, og hun ga meg i sin tid sitt private telefonnummer som jeg kunne ringe og sende sms til ved krise. Sikkert fordi hun visste at jeg ikke ville misbruke det, og jeg har brukt det bare ved et par anledninger på alle disse årene. Dessverre måtte hun slutte, og det er lenge siden nå. En psykiatrisk sykepleier jeg gikk til i kommunen en periode måtte slutte fordi hun ble pensjonist. Hun ga meg også nummeret sitt. Vi har veldig god kontakt enda, og hver måned møtes vi i byen på kafé. Vil vel heller si vi etterhvert ble som venninner for hverandre, selv om det nesten er 30 års aldersforskjell. Jeg forteller deg dette fordi det viste i mitt tilfelle at jeg slettes ikke var til bry. Jeg tror det er helt reelt når noen i helsevesenet sier at du kan ta kontakt ved behov. De sier det ikke fordi de føler at de "må", men fordi de føler en genuin omsorg for deg. Og de vet at du ikke vil misbruke det, men faktisk bare benytte deg av tilbudet når det er behov. 

Nå er det jo sånn i det offentlige helsevesenet at alle selvfølgelig kan ringe ved behov, men du skjønner nok hva jeg mener. Det er noen pasienter de stresser og nøder dette til mer enn andre.

Som @dolmiosier, så må du ikke høre på de tankene/følelsene som forteller deg at du er til bry. Når noen sier til deg at du kan ta kontakt ved behov, så mener de det. Og så må du (og jeg) bli flinkere til å finne alternative forklaringer på at noen (hvem som helst) f.eks ikke ringer når de har sagt at de skal, ikke svarer på sms eller Messenger på noen timer, eller avlyser avtaler. Slikt har helt sikkert andre grunner enn at de synes at du er dum, rar, plagsom, eller til bry. 🙂

[AnonymBruker]

Rart. Men akkurat dette snakket jeg med psykologen min om i går. Å føle at man opptar plass og er til bry. 

Anonymkode: f183e...1ac

[Glitter]

Ble litt mye å skulle svare alle individuelt, så jeg svarer i ett innlegg. 

Takk for støtten. Det er vel kanskje bare tankene og følelsene mine som er dumme og tar overhånd. Det skjer jo innimellom med meg. Jeg ser jo ut fra hva dere skriver at jeg ikke er alene om å ha følt/føler det slik. Må vel prøve å rasjonalisere følelsene litt. Det er vanskelig da. 

Jeg har begynt å kjenne på mye skam rundt at jeg er så hjelpetrengende. Slik at jeg må bruke tid på å overbevise meg selv om at jeg er verdt hjelpen og at jeg får den hjelpen fordi de mener jeg trenger det. Kanskje er det pga kritiske personer på forum at jeg har begynt å føle det slik? Eller så er det bare noe som har kommet i kjølvannet av at jeg stadig vekk havner i tilbakefall og at jeg føler folk blir oppgitt og irritert på meg. Som om jeg bare kan velge å plutselig bli mer fungerende. Det er ikke så enkelt, og det er kanskje ikke så forståelig for noen som ikke har vært der selv at det ikke bare er å ta seg sammen. Det er en daglig kamp og periodevis blir jeg så sliten og trykket så stort at jeg greier ikke å håndtere det. Og det er de periodene avtalen og lav terskel for innleggelse gjelder. For å forebygge at jeg går løs på meg selv på ulike måter. Men jeg føler meg jo fryktelig udugelig som er så mye innlagt. Og den følelsen har definitivt blitt forsterket av å være åpen om det på forum og få tilbakemelding fra folk som ser ned på meg pga. Det. Føler jeg har vært tykkhudet når det gjelder slik kritikk, men det har nok likevel gått inn på meg. 

Hun ringte meg ikke tilbake i dag, og det var veldig uvant. Har ventet siden i 11-tiden og hun pleier alltid å finne tid, så jeg ble vel bare ganske usikker på det hele. Men jeg får nok snakket med henne i morgen. Det er en stund til i morgen da og jeg er veldig skjør og frynsete nå. Trenger en styrkeprat. Hun forstår meg veldig godt og hun vet alt om hvordan jeg fungerer og hvordan hjelpe meg til å finne videre styrke. Akkurat nå er målet "vårt" at jeg skal klare meg hjemme i minst 13 dager til. Jeg håper jo jeg skal klare lenger, men akkurat nå må jeg fokusere på å komme meg til minimumsmålet. Så tar jeg dag for dag etter det. Må ta dag for dag nå også. 

[Gjest dolmio]

9 minutter siden, Glitter skrev:

Ble litt mye å skulle svare alle individuelt, så jeg svarer i ett innlegg. 

Takk for støtten. Det er vel kanskje bare tankene og følelsene mine som er dumme og tar overhånd. Det skjer jo innimellom med meg. Jeg ser jo ut fra hva dere skriver at jeg ikke er alene om å ha følt/føler det slik. Må vel prøve å rasjonalisere følelsene litt. Det er vanskelig da. 

Jeg har begynt å kjenne på mye skam rundt at jeg er så hjelpetrengende. Slik at jeg må bruke tid på å overbevise meg selv om at jeg er verdt hjelpen og at jeg får den hjelpen fordi de mener jeg trenger det. Kanskje er det pga kritiske personer på forum at jeg har begynt å føle det slik? Eller så er det bare noe som har kommet i kjølvannet av at jeg stadig vekk havner i tilbakefall og at jeg føler folk blir oppgitt og irritert på meg. Som om jeg bare kan velge å plutselig bli mer fungerende. Det er ikke så enkelt, og det er kanskje ikke så forståelig for noen som ikke har vært der selv at det ikke bare er å ta seg sammen. Det er en daglig kamp og periodevis blir jeg så sliten og trykket så stort at jeg greier ikke å håndtere det. Og det er de periodene avtalen og lav terskel for innleggelse gjelder. For å forebygge at jeg går løs på meg selv på ulike måter. Men jeg føler meg jo fryktelig udugelig som er så mye innlagt. Og den følelsen har definitivt blitt forsterket av å være åpen om det på forum og få tilbakemelding fra folk som ser ned på meg pga. Det. Føler jeg har vært tykkhudet når det gjelder slik kritikk, men det har nok likevel gått inn på meg. 

Hun ringte meg ikke tilbake i dag, og det var veldig uvant. Har ventet siden i 11-tiden og hun pleier alltid å finne tid, så jeg ble vel bare ganske usikker på det hele. Men jeg får nok snakket med henne i morgen. Det er en stund til i morgen da og jeg er veldig skjør og frynsete nå. Trenger en styrkeprat. Hun forstår meg veldig godt og hun vet alt om hvordan jeg fungerer og hvordan hjelpe meg til å finne videre styrke. Akkurat nå er målet "vårt" at jeg skal klare meg hjemme i minst 13 dager til. Jeg håper jo jeg skal klare lenger, men akkurat nå må jeg fokusere på å komme meg til minimumsmålet. Så tar jeg dag for dag etter det. Må ta dag for dag nå også. 

Jeg tenkte tanken din før jeg svarte deg, at du kan ha begynt å føle det slik pga de/den som har vært «ute etter deg» her på forum. Jeg synes ikke du skal veltlegge den kritikken en millimeter. Du fortjener all hjelp du får, og du jobber bra. Vær stolt av innsatsen din ❤️

Endret 24. juni 2020 av dolmio

[Glitter]

Akkurat nå, dolmio skrev:

Jeg tenkte tanken din før jeg svarte deg, at du kan ha begynt å føle det slik pga de/den som har «ute etter deg» her på forum. Jeg synes ikke du skal veltlegge den kritikken en millimeter. Du fortjener all hjelp du får, og du jobber bra. Vær stolt av innsatsen din ❤️

Takk. Det er godt å høre. Må prøve å la slikt preller av som vann på gåsa. Som det visstnok heter.

[Villanda]

Kjenner at jeg irriterer meg over nedlatende kommentarer som noen skriver her. Selv om de ikke er retta mot meg og selv om jeg ikke har diagnose som vedkommende ofte omtaler.ø negativt. Den som skriver slik må ha et eller anna problem.

[Glitter]

1 time siden, Villanda skrev:

Kjenner at jeg irriterer meg over nedlatende kommentarer som noen skriver her. Selv om de ikke er retta mot meg og selv om jeg ikke har diagnose som vedkommende ofte omtaler.ø negativt. Den som skriver slik må ha et eller anna problem.

Ja jeg synes det er veldig dumt enten det er rettet mot meg, noen andre eller noe nedlatende for å hetse diverse diagnoser. Det er en uting. 

[frosken]

4 timer siden, Glitter skrev:

Jeg føler meg så underlegen alle for tiden. Tenker alle er lei av meg, at jeg misbruker ressurser, fortjener ikke hjelp osv. Jeg har et tilbud om å ringe behandler jeg har i akuttpsykiatrien når jeg har behov, og jeg gjør jo det, men det gir meg mye skam og dårlig samvittighet også. Føler at jeg kaster bort tiden hennes og at jeg ikke er verdt hjelpen. Jeg prøver å ikke høre på disse tankene og heller tenke at det er jo en grunn til at hun alltid sier jeg kan ringe ved behov. Hun hadde vel ikke sagt det hvis hun mente jeg ikke kunne gjøre det, men det er vanskelig. Det er jo for at jeg skal få påfyll av styrke og motstandskraft, at jeg skal klare meg hjemme. Så jeg benytter meg av tilbudet, men jeg unnskylder meg nesten når jeg ringer. 

Jeg venter på at hun skal ringe meg opp nå, men siden hun hittil ikke har ringt (hun ringer som oftest ca 1330) så begynner tankene å spinne rundt at det er nok fordi jeg ikke fortjener det. Selv om det etter all sannsynlighet er fordi hun ikke har hatt tid enda. Men hun pleier alltid å rekke det før dagen er over, så jeg begynner å bli nervøs. For jeg holder på å knekke nå og trenger å få snakket med henne i dag. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne jobbe meg ut av disse mindreverdighetstankene for de er så sterke og jeg er jo åpenbart et mindreverdig menneske. Jeg klarer jo nesten ingenting. Og jeg har brukt et tonn av resurser i helsevesenet. 

Hva kan jeg egentlig gjøre med dette? Eller stemmer tankene og følelsene mine overens med virkeligheten? Jeg får vondt i hodet av alt stresset inni kroppen min. 

Har du fått noe svar vedr. søknaden om BET? Jeg håper veldig for din del at du får et slikt tilbud. 

[Glitter]

24 minutter siden, frosken skrev:

Har du fått noe svar vedr. søknaden om BET? Jeg håper veldig for din del at du får et slikt tilbud. 

Nei har ikke det. Tenkte høre med psykologen i morgen om det går an å ringe og purre på. 

Takk for det. Jeg vet ikke hva jeg håper lenger. Har blitt litt skremt av å lese den boken. Jeg passer liksom ikke helt inn da de skriver om pasienter som blir tvunget, overmedisinert (har opplevd det og, men behandleren min plukket de av meg for noen år siden), beltelegginger, utagering mot personalet, masse selvskading inne på avdeling, rømming fra avdeling, helsepersonell som setter merkelapper på de og som kun ser diagnoser og ikke personen bak osv. Osv. Jeg har nå for det meste blitt møtt med respekt, har nesten ikke vært tvang på over to år, blir sett og hørt, det er ikke "jeg mot de", men et samarbeid. Jeg har ikke blitt gitt opp slik jentene i boken ble. Så jeg blir usikker på om jeg passer inn der. I den boken så kritiserer de psykiatrien mye, mens jeg har en opplevelse av at psykiatrien har hjulpet meg og ser etter løsninger sammen med meg. Så jeg blir så usikker. Men jeg skal så klart gi det en sjanse hvis jeg får plass. 

[Villanda]

3 timer siden, Glitter skrev:

Nei har ikke det. Tenkte høre med psykologen i morgen om det går an å ringe og purre på. 

Takk for det. Jeg vet ikke hva jeg håper lenger. Har blitt litt skremt av å lese den boken. Jeg passer liksom ikke helt inn da de skriver om pasienter som blir tvunget, overmedisinert (har opplevd det og, men behandleren min plukket de av meg for noen år siden), beltelegginger, utagering mot personalet, masse selvskading inne på avdeling, rømming fra avdeling, helsepersonell som setter merkelapper på de og som kun ser diagnoser og ikke personen bak osv. Osv. Jeg har nå for det meste blitt møtt med respekt, har nesten ikke vært tvang på over to år, blir sett og hørt, det er ikke "jeg mot de", men et samarbeid. Jeg har ikke blitt gitt opp slik jentene i boken ble. Så jeg blir usikker på om jeg passer inn der. I den boken så kritiserer de psykiatrien mye, mens jeg har en opplevelse av at psykiatrien har hjulpet meg og ser etter løsninger sammen med meg. Så jeg blir så usikker. Men jeg skal så klart gi det en sjanse hvis jeg får plass. 

Hvilken bok?

[Glitter]

10 timer siden, Villanda skrev:

Hvilken bok?

"Inn i katastrofelandskapet". En bok skrevet av behandlere på BET-seksjonen på Blakstad sykehus. Som inkluderer pasienthiatorier.

[Villanda]

1 time siden, Glitter skrev:

"Inn i katastrofelandskapet". En bok skrevet av behandlere på BET-seksjonen på Blakstad sykehus. Som inkluderer pasienthiatorier.

Den fikk jeg lyst å lese. Men da må jeg ta litt DOL-pause 😉. Bruker for mye tid på nett nå.

[Glitter]

Skjønner ikke hva som er greia. Ringte i dag også, og hun var ikke på kontoret så ble satt over til ekspedisjonen som skulle gi henne beskjed om å ringe meg. Akkurat som i går, men hun har fortsatt ikke ringt. Dette er ikke vanlig, hun pleier å ringe meg opp. Så jeg lurer jo på om de ikke har gitt henne beskjed eller om hun ikke er på jobb. Men hvis hun ikke hadde vært på jobb så skulle de jo opplyst meg om det. Ligger her og er nervøs for at hun ikke blir å ringe meg...

[emilie321]

37 minutter siden, Glitter skrev:

Skjønner ikke hva som er greia. Ringte i dag også, og hun var ikke på kontoret så ble satt over til ekspedisjonen som skulle gi henne beskjed om å ringe meg. Akkurat som i går, men hun har fortsatt ikke ringt. Dette er ikke vanlig, hun pleier å ringe meg opp. Så jeg lurer jo på om de ikke har gitt henne beskjed eller om hun ikke er på jobb. Men hvis hun ikke hadde vært på jobb så skulle de jo opplyst meg om det. Ligger her og er nervøs for at hun ikke blir å ringe meg...

Kanskje hun er syk? Ikke alle plasser opplyser om det 

[RamonaK]

Det kan være mye rart som er grunnen. Hvis hun stort sett alltid ringer deg tilbake, så prøv å fokusere på at det er nok en logisk årsak til det, prøv å ikke katastrofe tenke. Vet det ikke er lett når man har det vondt. 

[Chris1981]

Fortell deg selv hver dag at du er verdifull, vakker og fortjener å ha det bra❤️ For det er akkurat hva du er❤️ Ikke alle kan være like og du er bra som du er. Ta et steg av gangen. Alle kan få det best mulig.