Hvordan komme over han?

[AnonymBruker]

Forelsket i psykiateren min og snart skal jeg bli henvist til noen andre. 

Anonymkode: df85a...e30

[AnonymBruker]

Du må ta deg kraftig sammen, og innse at psykiatere er ikke noen man blir forelsket i, men heller noen man går til for å bli bedre. Du blir ikke bedre ved å bli forelsket i de.

Anonymkode: 6adf1...8f7

[XbellaX]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forelsket i psykiateren min og snart skal jeg bli henvist til noen andre. 

Anonymkode: df85a...e30

Alle forelskelser dør hvis du slutter å gi dem næring.

[Glitter]

Jeg var ikke forelsket, men jeg ble glad i, og veldig avhengig av psykiateren jeg hadde da jeg var innlagt i syv måneder for tre år siden. Vi hadde veldig god kjemi, endelig var det noen som så meg og som ville hjelpe meg, og dessuten ble han glad i meg også. Det sa han, og han kunne sitte på rommet mitt lenge hvor vi satt og snakket om alt mulig. Så ble dette "oppdaget" og relasjonen ble avsluttet fra "høyere hold". 

Det var grusomt for meg det relasjonsbruddet. Jeg gikk rett inn i ny ustabilitet og jeg sørget skikkelig. 

Men, det gikk jo over. I den grad det kan det. Han kommer alltid til å være spesiell for meg. Jeg tenker på han innimellom og blir glad når jeg treffer han på gata. Da stopper vi og snakker. 

Likevel den smerten og behovet og desperasjonen etter å ha han i livet mitt forsvant gradvis. Etter hvert sluttet det å gjøre vondt og nå er det bare gode minner om en som virkelig prøvde å hjelpe meg. For noen uker siden hadde han bakvakt og jeg var tvangsinnlagt, så han måtte paragrafvurdere meg. Det var som om vi var tilbake til for tre år siden og han kjenner meg fortsatt utrolig godt, men etter samtalen så var det helt greit å "skilles" igjen. Jeg har bare til slutt akseptert at jeg alltid kommer til å være glad i han, men at han ikke er en jeg kan ha i livet mitt. 

Det er ikke uvanlig å få slike følelser du har, men det er nok til det beste at relasjonen avsluttes. Det vil nok gjøre vondt en stund, men det vil gå over. 

[Glitter]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ta deg kraftig sammen, og innse at psykiatere er ikke noen man blir forelsket i, men heller noen man går til for å bli bedre. Du blir ikke bedre ved å bli forelsket i de.

Anonymkode: 6adf1...8f7

Det er du som bør ta deg sammen. Dette er mer vanlig enn du tydeligvis tror.

[AnonymBruker]

1 minute ago, Glitter said:

Det er du som bør ta deg sammen. Dette er mer vanlig enn du tydeligvis tror.

Det er også veldig vanlig å begå kriminelle handlinger. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er rett. I enkelte ting må vi faktisk ta oss karftig sammen og innse at det er viktigere ting i livet, og at vi ikke alltid kan få det vi ønsker.

Anonymkode: 6adf1...8f7

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også veldig vanlig å begå kriminelle handlinger. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er rett. I enkelte ting må vi faktisk ta oss karftig sammen og innse at det er viktigere ting i livet, og at vi ikke alltid kan få det vi ønsker.

Anonymkode: 6adf1...8f7

Men er følelser noe man kan styre? Jeg var veldig glad i en psykolog jeg gikk til og sørget og gråt mye da hun sluttet, følte jeg ikke hadde kontroll på følelsene. Men det gikk jo over til slutt og er ikke glad i henne nå lenger. 

[Glitter]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også veldig vanlig å begå kriminelle handlinger. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er rett. I enkelte ting må vi faktisk ta oss karftig sammen og innse at det er viktigere ting i livet, og at vi ikke alltid kan få det vi ønsker.

Anonymkode: 6adf1...8f7

For en logikk. TS skriver ikke noe om at hn ønsker eller forventer å få sin psykiater som kjæreste. Det gjorde ikke jeg heller, men jammen kunne jeg ikke noe for følelsene jeg fikk (som ikke gikk på forelskelse, men å bli veldig glad i han og et sterkt behov for å ha han i livet mitt). Man kan ikke noe for at det dukker opp følelser som ikke bør være der i en pasient- behandler-relasjon. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg var ikke forelsket, men jeg ble glad i, og veldig avhengig av psykiateren jeg hadde da jeg var innlagt i syv måneder for tre år siden. Vi hadde veldig god kjemi, endelig var det noen som så meg og som ville hjelpe meg, og dessuten ble han glad i meg også. Det sa han, og han kunne sitte på rommet mitt lenge hvor vi satt og snakket om alt mulig. Så ble dette "oppdaget" og relasjonen ble avsluttet fra "høyere hold". 

Det var grusomt for meg det relasjonsbruddet. Jeg gikk rett inn i ny ustabilitet og jeg sørget skikkelig. 

Men, det gikk jo over. I den grad det kan det. Han kommer alltid til å være spesiell for meg. Jeg tenker på han innimellom og blir glad når jeg treffer han på gata. Da stopper vi og snakker. 

Likevel den smerten og behovet og desperasjonen etter å ha han i livet mitt forsvant gradvis. Etter hvert sluttet det å gjøre vondt og nå er det bare gode minner om en som virkelig prøvde å hjelpe meg. For noen uker siden hadde han bakvakt og jeg var tvangsinnlagt, så han måtte paragrafvurdere meg. Det var som om vi var tilbake til for tre år siden og han kjenner meg fortsatt utrolig godt, men etter samtalen så var det helt greit å "skilles" igjen. Jeg har bare til slutt akseptert at jeg alltid kommer til å være glad i han, men at han ikke er en jeg kan ha i livet mitt. 

Det er ikke uvanlig å få slike følelser du har, men det er nok til det beste at relasjonen avsluttes. Det vil nok gjøre vondt en stund, men det vil gå over. 

Hvor lang tid tok det før sorgen gikk over? 

Anonymkode: df85a...e30

[AnonymBruker]

2 minutes ago, Glitter said:

For en logikk. TS skriver ikke noe om at hn ønsker eller forventer å få sin psykiater som kjæreste. Det gjorde ikke jeg heller, men jammen kunne jeg ikke noe for følelsene jeg fikk (som ikke gikk på forelskelse, men å bli veldig glad i han og et sterkt behov for å ha han i livet mitt). Man kan ikke noe for at det dukker opp følelser som ikke bør være der i en pasient- behandler-relasjon. 

Jeg vet at følelser ikke kan kontrolleres. Det er ikke poenget mitt heller. Poenget mitt er, selv om følelser er ukontrollerbar, så kan man velge om slike følelser skal realiseres eller ikke (dvs., i dette tilfelle, om TS skal tenke på hennes psykiater eller ikke). Det er her jeg mener TS feilet, og må derfor ta seg sammen. Vi har fornuften for en god grunn.

Anonymkode: 6adf1...8f7

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lang tid tok det før sorgen gikk over? 

Anonymkode: df85a...e30

Den altoppslukende sorgen varte vel kanskje i sånn tre mnd. Men jeg brukte minst seks måneder på å sørge ferdig. Jeg skrev et brev til han 6-7 mnd etter bruddet, så jeg var vel ikke helt ferdig da. Jeg skrev bare om hvor tøft det hadde vært å miste han osv. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg den perioden der, men. Jeg ville ikke skrevet et slikt brev den dag i dag. 

Det er tøffest i starten. ❤

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at følelser ikke kan kontrolleres. Det er ikke poenget mitt heller. Poenget mitt er, selv om følelser er ukontrollerbar, så kan man velge om slike følelser skal realiseres eller ikke (dvs., i dette tilfelle, om TS skal tenke på hennes psykiater eller ikke). Det er her jeg mener TS feilet, og må derfor ta seg sammen. Vi har fornuften for en god grunn.

Anonymkode: 6adf1...8f7

Tenker ikke på han på en seksualiserende måte om det er det du tenker på. Prøver å ikke tenke på han. Savner han noe sinnsykt etter hver time! Prøver å gjøre andre ting, men han er alltid i mine tanker. Har ikke noe for at jeg utviklet feile følelser for han. Sitter her og ber om hjelp fra folk son har erfaring. Noen som har gått gjennom det samme. Ønsker ikke å være forelsket i han, det er bare noe jeg er. 

Anonymkode: df85a...e30

[stjernestøv]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Den altoppslukende sorgen varte vel kanskje i sånn tre mnd. Men jeg brukte minst seks måneder på å sørge ferdig. Jeg skrev et brev til han 6-7 mnd etter bruddet, så jeg var vel ikke helt ferdig da. Jeg skrev bare om hvor tøft det hadde vært å miste han osv. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg den perioden der, men. Jeg ville ikke skrevet et slikt brev den dag i dag. 

Det er tøffest i starten. ❤

Jeg skrev også brev til psykologen jeg ble så glad i, kunne aldri gjort det i dag. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tenker ikke på han på en seksualiserende måte om det er det du tenker på. Prøver å ikke tenke på han. Savner han noe sinnsykt etter hver time! Prøver å gjøre andre ting, men han er alltid i mine tanker. Har ikke noe for at jeg utviklet feile følelser for han. Sitter her og ber om hjelp fra folk son har erfaring. Noen som har gått gjennom det samme. Ønsker ikke å være forelsket i han, det er bare noe jeg er. 

Anonymkode: df85a...e30

Er du sikker på at det er forelskelse? Jeg hadde det på samme måten, men det var en kvinnelig psykolog og nekter å tro jeg var forelsket i henne. Det må ha vært noe annet, veldig glad i henne var jeg og tenkte mye på henne. Hun betydde mye for meg i mitt liv, mitt lyspunkt. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Den altoppslukende sorgen varte vel kanskje i sånn tre mnd. Men jeg brukte minst seks måneder på å sørge ferdig. Jeg skrev et brev til han 6-7 mnd etter bruddet, så jeg var vel ikke helt ferdig da. Jeg skrev bare om hvor tøft det hadde vært å miste han osv. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg den perioden der, men. Jeg ville ikke skrevet et slikt brev den dag i dag. 

Det er tøffest i starten. ❤

Gruer meg, så mye til å si hade. Men det er nødvendig. Nesten så jeg vurderer å bare flytte bort fra byen. Takler ikke å se han rundt meg hele tiden. Hater den situasjonen jeg har havnet i for dette ville jeg ikke skulle skje. Må kanskje finne meg en type. Kan hende en kjæreste vil fikse problemet. 

Anonymkode: df85a...e30

[AnonymBruker]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Er du sikker på at det er forelskelse? Jeg hadde det på samme måten, men det var en kvinnelig psykolog og nekter å tro jeg var forelsket i henne. Det må ha vært noe annet, veldig glad i henne var jeg og tenkte mye på henne. Hun betydde mye for meg i mitt liv, mitt lyspunkt. 

Er usikker på om det er forelskelse. Kjenner på sommerfugler i magen hver gang jeg ser han eller skal møte han. Kjenner også på sorg når jeg har forlatt han etter en avtale. Har også de følelsene dere andre har beskrevet. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Han er lyspunktet i live mitt. Han er min trygghet og han er den eneste som forstår meg i denne verden. 

Anonymkode: df85a...e30

[Glitter]

11 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg skrev også brev til psykologen jeg ble så glad i, kunne aldri gjort det i dag. 

Nei ikke sant. Jeg synes det er litt pinlig i ettertid. Jeg ble jo "kastet ut" av den akuttposten jeg egentlig hørte til, og ble etter det konsekvent lagt inn der jeg nå hører til. I starten var jeg skikkelig avvisende mot min nåværende behandler. Jeg gråt og gråt for jeg ville ha han som behandler og ikke henne. Hehe. Nå er jeg veldig knyttet til henne da og hun har hjulpet meg mer enn han, men det er på en annen måte den tilknytningen jeg har til henne da. Den er nok mindre skadelig for meg. Den tar absolutt ikke fokus vekk fra behandling og hun og jeg sitter ikke og snakker om henne og hennes liv slik jeg og han gjorde. 😛

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gruer meg, så mye til å si hade. Men det er nødvendig. Nesten så jeg vurderer å bare flytte bort fra byen. Takler ikke å se han rundt meg hele tiden. Hater den situasjonen jeg har havnet i for dette ville jeg ikke skulle skje. Må kanskje finne meg en type. Kan hende en kjæreste vil fikse problemet. 

Anonymkode: df85a...e30

Det forstår jeg godt. Har du vært ærlig om følelsene dine eller? Min psykiater visste hvordan jeg følte og jeg fikk komme på kontoret hans to-tre mnd etter "bruddet" hvor vi fikk snakket ut om det hele. Det hjalp litt. 

Endret 24. juni 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

Skulle ønske at han kunne være her for meg resten av livet. Sliter med å finne en som han. Sorgen er enorm! 

Savner han mye nå. Skulle ønske at vi møttes i en annen setting og at vi kunne bodd sammen hele livet. Er det vanlig å føle på sorg slik jeg gjør? Håper at de følelsene går bort for jeg kjenner at jeg bare vil gråte. 

Anonymkode: df85a...e30

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er usikker på om det er forelskelse. Kjenner på sommerfugler i magen hver gang jeg ser han eller skal møte han. Kjenner også på sorg når jeg har forlatt han etter en avtale. Har også de følelsene dere andre har beskrevet. Vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Han er lyspunktet i live mitt. Han er min trygghet og han er den eneste som forstår meg i denne verden. 

Anonymkode: df85a...e30

Dette kjenner jeg meg helt igjen i, men jeg har aldri tenkt at jeg var forelsket da jeg aldri har hatt noe som helst ønske om å være sammen med han. Men det var absolutt sterke følelser. Og som du sier, tryggheten selv. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Nei ikke sant. Jeg synes det er litt pinlig i ettertid. Jeg ble jo "kastet ut" av den akuttposten jeg egentlig hørte til, og ble etter det konsekvent lagt inn der jeg nå hører til. I starten var jeg skikkelig avvisende mot min nåværende behandler. Jeg gråt og gråt for jeg ville ha han som behandler og ikke henne. Hehe. Nå er jeg veldig knyttet til henne da og hun har hjulpet meg mer enn han, men det er på samme måte den tilknytningen jeg har til henne da. Den er nok mindre skadelig for meg. Den tar absolutt ikke fokus vekk fra behandling og hun og jeg sitter ikke og snakker om henne og hennes liv slik jeg og han gjorde. 😛

Det forstår jeg godt. Har du vært ærlig om følelsene dine eller? Min psykiater visste hvordan jeg følte og jeg fikk komme på kontoret hans to-tre mnd etter "bruddet" hvor vi fikk snakket ut om det hele. Det hjalp litt. 

Han vet ikke om de følelsene. Har holdt det for meg selv. 

Anonymkode: df85a...e30