En hel generasjon har blitt overbeskyttet fra fødsel til voksen alder, nå er de tidenes mest lettkrenkede generasjon

[XbellaX]

På 28.6.2020 den 15.23, Grendel skrev:

Jeg synes det er komplisert. På den ene siden er det bra at man tar mobbing mye mer på alvor enn da jeg gikk på skolen. Jeg kan ikke se det gikk bra med alle, dessverre. 

På den annen side var det kanskje litt usunt å bli lært at alt mulig er veldig traumatiserende. Man burde kanskje lært litt mer om hva man faktisk bør tåle. 

Jeg synes dette var fint sagt. Det handler vel litt om å normalisere livets brutaliteter. Livet inneholder tross alt, for de fleste av oss, en god del dritt, men .. vi står han av.

[XbellaX]

På 28.6.2020 den 9.14, AnonymBruker skrev:

Hovedårsaken til krenkelseshysteriet vi ser i dag handler om at en hel generasjon har blitt overbeskyttet fra fødsel til voksen alder. De som er 40 år eller eldre husker en barndom der slåssing, erting, mobbing, risikofylt lek og skader var en del av livet. Der selvstendighet var forventet, og man lekte ute uten voksenoppsyn hele dagen fra femårsalder. Dette endret seg dramatisk på 90-tallet. Resultatet er en hel generasjon som ikke har fått trening i å takle motgang, og som har svært dårlig psykisk helse. Folkehelseinstituttet rapporterte i 2018 at psykiske diagnoser hos jenter i alderen 15-17 år har økt med 40 prosent på bare fem år.

Anonymkode: 7d6b6...6b4

Nja, det er nok litt mer komplekst enn som så. Du må også se dette i sammenheng med endringer i samfunnet. Før kunne man, slik Worrisome skriver, pakke sekken og jobbe på en båt i en alder av 16. Du kunne oppsøke nærmeste butikk eller fabrikk og få jobb, det fantes med andre ord svært gode muligheter til å klare seg. I dag er det helt andre krav. 

[aa-k-j]

Jeg opplevde barndom som både kjekk og problematisk. Veldig mye mobbing fra barneskole til voksen alder da jeg flyttet fra hjembygda. Foreldre som kun ga negative tilbakemeldinger på negativ ting og ingen ros for positive ting. Jeg fikk kun ha selskap en gang hjemme og da var jeg 8-9 år. Overgrep fra eldre nabogutt da jeg var 10-11 år. Men samtidig var jeg godt likt av de fleste barna i nabolaget. Da jeg var ferdig med videregående fikk jeg ikke fred fra samme mobberne som hadde plaget meg i flere år. Ble utsatt for sjikanering, overfall, trusler og mye annet fra samme personer. De spredte usanne rykter om meg og mente jeg ikke var god i hodet så på slutten var mange som var imot meg og jeg har aldri verken plaget noen eller vært stygg med andre. Jeg kunne fortalt mye mer, men det orker jeg bare ikke. Dette har satt sine spor og jeg verken får eller har fått hjelp med det. Har problemer med å stole på folk og pga en hendelse i hjembygda tåler jeg lite. Høyrøstede personer eller personer som kjefter og høye lyder er problematisk for meg og da trenger det ikke være ovenfor meg de er slik. Jeg reagerer også når jeg kun hører de er slik ja til og med når de er slik mot andre og ikke meg. Så jeg kan ikke påstå jeg ble så veldig overbeskyttet slik. Men å være åpen og snakke om ting fikk jeg heller ikke. Vokste opp med kjeft om jeg ble lei meg så sånt var tabu. 

[AnonymBruker]

Denne boken burde alle tvinges til å lese:

https://www.dagbladet.no/kultur/denne-boka-om-unges-psyke-bor---nei-ma---du-lese/70457434

Anonymkode: 05272...aa9