Når en drøm fikk meg til å minnes ensomheten

[AnonymBruker]

Jeg drømte en natt om en situasjon der jeg følte meg utenfor. Våknet og begynte å tenke på drømmen. Hvorfor drømte jeg om det, tenkte jeg. 

Jeg sto som oftest alene i hvert friminutt på skolen gjennom hele barndommen. Ingen i klassen ønsket å være med meg. Jo iblant ble jeg venn med en eller to av dem. Men plutselig så sto jeg alene igjen. Husker at det var veldig vondt og ensomt. 

Jeg hadde heldigvis en venninne i en annen klasse som jeg iblant var ilag med på skolen. Og da klarte jeg å være meg selv. Være åpen, prate osv.  Men i klassen så ble jeg så godt som "stum" fordi jeg følte aldri innpass. 

Jeg klandret meg selv mye for at alt var min feil. Men er det bare en sin feil? Eller er det noens feil i det hele tatt? Jeg vil i dag si at det ikke er noens feil. Men har ofte tenkt på : har jeg tatt skade av det? Er jeg ekstra skeptisk til å involvere meg med folk? Er jeg ekstra sårbar osv? 

Har dere opplevd å følt dere anderledes og tilsidesatt noen ganger? 

Anonymkode: 94835...c35

[emilie321]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg drømte en natt om en situasjon der jeg følte meg utenfor. Våknet og begynte å tenke på drømmen. Hvorfor drømte jeg om det, tenkte jeg. 

Jeg sto som oftest alene i hvert friminutt på skolen gjennom hele barndommen. Ingen i klassen ønsket å være med meg. Jo iblant ble jeg venn med en eller to av dem. Men plutselig så sto jeg alene igjen. Husker at det var veldig vondt og ensomt. 

Jeg hadde heldigvis en venninne i en annen klasse som jeg iblant var ilag med på skolen. Og da klarte jeg å være meg selv. Være åpen, prate osv.  Men i klassen så ble jeg så godt som "stum" fordi jeg følte aldri innpass. 

Jeg klandret meg selv mye for at alt var min feil. Men er det bare en sin feil? Eller er det noens feil i det hele tatt? Jeg vil i dag si at det ikke er noens feil. Men har ofte tenkt på : har jeg tatt skade av det? Er jeg ekstra skeptisk til å involvere meg med folk? Er jeg ekstra sårbar osv? 

Har dere opplevd å følt dere anderledes og tilsidesatt noen ganger? 

Anonymkode: 94835...c35

Ja, i hele oppveksten.  Ikke bare følt det,  men også fått hørt det ofte fra foreldrene. 

Det er vondt å føle seg tilsidesatt og det har gjort noe med meg selv om det kanskje var mitt minste problem i oppveksten.

[Glitter]

Ja jeg hadde det også sånn mye av tiden. Jeg hadde et par venninner på skolen, men med en gang vi var mer enn bare oss så ble jeg også stum. Og jeg ble jo mobbet. 

Jeg kan fortsatt bli ganske stum. Har ikke orket å dra på fotballen på lenge nå fordi det har vært så utskifting av folk der og før corona stengte ned så kjente jeg på at jeg hadde falt utenfor. Og det er vondt. Vet ikke om jeg orker å dra tilbake. Får se..

[Eva Sofie]

Jeg opplevde å være uten venner i hele barne- og ungdomsskolen samt ganske alvorlig mobbing på ungdomsskolen. Jeg hadde vel en og annen flyktig kontakt med en i klassen under meg, men det var bare når han ikke hadde andre å være med. Venninnene i klassen ble jeg frosset ut av og jeg husker det var vondt å bli behandlet som luft. På skolen var jeg sjenert, lite selvhevdende og dårlig selvtillit - et perfekt mobbeoffer som i tillegg hadde en fysisk funksjonshemning. Jeg kan ikke huske at jeg inviterte noen venner fra klassen med meg hjem fra 1. klasse og ut videregående.

Hvem sin feil? Tja, der må man jo se på livshistorien og familiesituasjon tenker jeg samt hvilken personlighetstype du er. Man har også et visst ansvar selv for å trives med egen situasjon og innfinne seg med at livet ble som det ble. Bortkastede krefter på å ønske seg noe som likevel er uoppnåelig. I dag har jeg få venner, men de få vennene jeg har er gode. Likevel er det ingen venner som bor her i byen, så jeg har ingen å være sosial med på fritiden. Jeg savner det ikke, for hvordan savne noe man aldri riktig vet hva er? Jeg har lært meg å trives i eget selskap. Jeg har funnet meg mange interessante fritidsinteresser som jeg liker å bruke tiden min på og som gir meg en meningsfull tilværelse. Døgnet mitt har altfor få timer dessverre.

Men, opp igjennom voksenlivet, har jeg lært meg å sette pris på å være sosial med andre. I hvert fall deler av meg. Jeg omtales som blid, omgjengelig og kan snakke om så mangt. Noen ganger kan jeg virkelig se frem til å være sosial med f.eks. kolleger på seminar hvor det blir tid til å mingle. Å være sosial med personer jeg ikke har noen relasjon til i utgangspunktet er jeg svært dårlig på og det er vel derfor organisasjonsarbeid passer meg så bra.

Endret 29. juni 2020 av Eva Sofie

[RamonaK]

Har alltid følt meg annerledes og ensom, men for meg slo det ut helt motsatt jeg ble en slags kameleon som kunne passe inn over alt. Jeg hadde mange venner gjennom hele oppveksten men følte meg alltid veldig annerledes en de andre.