Omsorgsvikt

[AnonymBruker]

Noen foreldre trur at bare ungen deres har rene klær, blir dusjet og vasket regelmessig og får mat så utøver de god omsorg. Men god omsorg er mer enn det. Flere jeg leser på forumet virker blinde for at den psykiske og emosjonelle biten spiller stor rolle og. Ungene kan bli veldig engstelige og urolige og utrygge om mor og far er psykisk syk. Hilsen gutt i tyveårene som led under en forelders psykiske problemer.

 

Anonymkode: 5253f...23a

[stjernestøv]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen foreldre trur at bare ungen deres har rene klær, blir dusjet og vasket regelmessig og får mat så utøver de god omsorg. Men god omsorg er mer enn det. Flere jeg leser på forumet virker blinde for at den psykiske og emosjonelle biten spiller stor rolle og. Ungene kan bli veldig engstelige og urolige og utrygge om mor og far er psykisk syk. Hilsen gutt i tyveårene som led under en forelders psykiske problemer.

 

Anonymkode: 5253f...23a

Ja det er klart det at når en av foreldrene eller begge sliter psykisk er det belastende, det er jo derfor det er viktig at da må barna ha andre trygge voksne i oppveksten. De kan også være i en avlastningsfamilie så de får oppleve hva som er normalt, men mine barn likte seg faktisk best hjemme selv om jeg slet psykisk. Vi kunne snakke om alt sammen, så de kom til meg for å snakke om det meste. Tror kommunikasjon med barn er viktig, og at de får si det de har på hjertet og hva som plager dem. Det var ikke hjemme de hadde det verst, det var på skolen med mobbing osv. Så jeg vil si at deres hjem var en trygg havn, ikke likte de seg hos super kristen avlastningsfamilie heller. Men vet om mange som er heldige med avlastningen, de får oppleve ressurssterke folk som tar dem med på alt mulig. Det skaper gode minner for dem, og en trygg havn. 

[Fionys]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen foreldre trur at bare ungen deres har rene klær, blir dusjet og vasket regelmessig og får mat så utøver de god omsorg. Men god omsorg er mer enn det. Flere jeg leser på forumet virker blinde for at den psykiske og emosjonelle biten spiller stor rolle og. Ungene kan bli veldig engstelige og urolige og utrygge om mor og far er psykisk syk. Hilsen gutt i tyveårene som led under en forelders psykiske problemer.

 

Anonymkode: 5253f...23a

Helt enig i at det psykiske og emosjonelle ikke bør gå utover barna. Å tro at barna har det bra når de tilbringer mye tid hjemme trenger ikke å bety at de faktisk har det bra. Barn er utrolig flinke til å tilpasse seg til situasjoner både negative og positive. Barna er også flinke til å skjule hva de de føler og tenker for å tilfredsstille foreldrene. Noen barn er hjemme for å passe foreldrene. Tenker man må se på helheten i barnas hverdag, ikke bare det som skjer hjemme. Det er mye som kan fortelle om barna har det bra eller ikke. Angående å gi informasjon om egen sykdom blir som å balanser på en knivegg, for mye informasjon kan skade barna, men for lite informasjon kan også skade barna. Informasjon skal gis slik at barna for en forståelse og trygghet av sykdommen er. Det bør ikke gis informasjon som kan skade og gi ekstra bekymring for barna. Det bør også være rom for at barna for uttrykke sine tanker og følelser, kanskje det er best å gjøre det med en annen person enn de hjemme eller noen barna kjenner godt slik at barna tør å fortelle hvordan det er og hvordan de har det. Det er som det ofte blir nevnt her inne at utad så ser man frisk ut, men innvendig har man det ikke bra. At man skjuler ting slik at ingen kan vite det. Det kan man også gjerne tenke på når det gjelder barn.

Jeg sliter selv med PTSD og BP2. En av mine behandlere spurte om lov til å ringe noen som kjenner meg og barna for å få bekreftet at det jeg forteller stemmer. Jeg foreslo at behandler kunne ringe en lærer og ei nær venninne av meg. Det gjorde behandler, jeg vet ikke hva de snakket om, men det ble slutt på bekymring fra behandler sin side.  Hadde ingen problemer med at behandler ønsket dette for jeg visste at det jeg fortalte var sant.

Det er trist at du har hatt en sånn oppvekst, men håper du har det bedre nå.

Endret 2. juli 2020 av Fionys

[AnonymBruker]

Ja nettopp pga den psykiske og emosjonelle delen så burde ikke psykisk syke få barn. Man skal alltid vente med å få barn til man klarer å ta vare på seg selv, til man er i vater og har det bra i livet.

Anonymkode: b5132...35e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja nettopp pga den psykiske og emosjonelle delen så burde ikke psykisk syke få barn. Man skal alltid vente med å få barn til man klarer å ta vare på seg selv, til man er i vater og har det bra i livet.

Anonymkode: b5132...35e

Så enig med deg. 

Anonymkode: 5253f...23a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja nettopp pga den psykiske og emosjonelle delen så burde ikke psykisk syke få barn. Man skal alltid vente med å få barn til man klarer å ta vare på seg selv, til man er i vater og har det bra i livet.

Anonymkode: b5132...35e

Og de som blir psykisk syke etter at de har gått barn må følges tett opp av barnevernet. Fastlegen må ha informasjonsplikt til barnevernet. 

Anonymkode: 5253f...23a

[RamonaK]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og de som blir psykisk syke etter at de har gått barn må følges tett opp av barnevernet. Fastlegen må ha informasjonsplikt til barnevernet. 

Anonymkode: 5253f...23a

Fastlegen har informasjons plikt til barnevernet, men selvfølgelig kun om relevant informasjon. 

[stjernestøv]

1 time siden, Fionys skrev:

Helt enig i at det psykiske og emosjonelle ikke bør gå utover barna. Å tro at barna har det bra når de tilbringer mye tid hjemme trenger ikke å bety at de faktisk har det bra. Barn er utrolig flinke til å tilpasse seg til situasjoner både negative og positive. Barna er også flinke til å skjule hva de de føler og tenker for å tilfredsstille foreldrene. Noen barn er hjemme for å passe foreldrene. Tenker man må se på helheten i barnas hverdag, ikke bare det som skjer hjemme. Det er mye som kan fortelle om barna har det bra eller ikke. Angående å gi informasjon om egen sykdom blir som å balanser på en knivegg, for mye informasjon kan skade barna, men for lite informasjon kan også skade barna. Informasjon skal gis slik at barna for en forståelse og trygghet av sykdommen er. Det bør ikke gis informasjon som kan skade og gi ekstra bekymring for barna. Det bør også være rom for at barna for uttrykke sine tanker og følelser, kanskje det er best å gjøre det med en annen person enn de hjemme eller noen barna kjenner godt slik at barna tør å fortelle hvordan det er og hvordan de har det. Det er som det ofte blir nevnt her inne at utad så ser man frisk ut, men innvendig har man det ikke bra. At man skjuler ting slik at ingen kan vite det. Det kan man også gjerne tenke på når det gjelder barn.

Jeg sliter selv med PTSD og BP2. En av mine behandlere spurte om lov til å ringe noen som kjenner meg og barna for å få bekreftet at det jeg forteller stemmer. Jeg foreslo at behandler kunne ringe en lærer og ei nær venninne av meg. Det gjorde behandler, jeg vet ikke hva de snakket om, men det ble slutt på bekymring fra behandler sin side.  Hadde ingen problemer med at behandler ønsket dette for jeg visste at det jeg fortalte var sant.

Det er trist at du har hatt en sånn oppvekst, men håper du har det bedre nå.

Vil bare si at min yngste sønn var veldig omsorgsfull og det reagerte hjelpeapparatet på, men han har en sånn personlighet. Og det var ikke bare meg han hadde omsorg for, det var alle. Han er omsorgsfull den dag i dag og jobber i et omsorgsyrke, det passer han veldig bra til. 

[RamonaK]

Jeg synes dette er et vanskelig tema, det er så mange faktorer som spiller inn. Hvilken psykisk lidelse, alvorlighetsgrad, funksjonsevne osv.  Det beste for barn er jo som regel å være med foreldrene sine, så lenge det er forsvarlig. Det er jo også dårlige foreldre som ikke er psykisk syke. Og hva med somatisk sykdom, ei venninne av meg vokste opp med en kreft syk mor som døde når hun var ti, hun sliter fortsatt med traumer fra dette. Hun ville jo selvfølgelig ikke vært foruten tiden med moren, men som sagt sliter hun fortsatt med opplevelsen 20år etter. Livet går aldri etter planen og de fleste familier opplever som regel et par kriser på veien. Jeg mener selvfølgelig at alle barn skal ha en god og trygg oppvekst, men tenker det er ikke så sort-hvitt .

[aa-k-j]

Jeg valgte vekk mann og barn pga mine psykiske problemer. Jeg mener jeg har nok med meg selv. Jeg har nok både kjærlighet og omsorg å gi, men mente det likevel ikke var rett av meg å få barn med mine problemer. Jeg er mye sliten (bortsett fra ved oppturene da) og det kan gå negativt ut over et eventuelt barn. Venninnen min har en sønn på 2 år og jeg begynner å bli sliten etter en time på besøk hos de og skyldes nok mye at jeg er ei veldig hønemor om en forstår. Jeg er veldig til å passe på fordi sønnen hennes er så liten. 

[Fionys]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Vil bare si at min yngste sønn var veldig omsorgsfull og det reagerte hjelpeapparatet på, men han har en sånn personlighet. Og det var ikke bare meg han hadde omsorg for, det var alle. Han er omsorgsfull den dag i dag og jobber i et omsorgsyrke, det passer han veldig bra til. 

Ja noen er omsorgsfull av natur, men er det bra for barn å være så omsorgsfull? Det er i bunn og grunn foreldrene som skal vise omsorg for sine barn og ta vare på de, ikke motsatt. Jeg mener ikke at det er slik hos dere, det virker som om deres familie har hatt det fint.

16 minutter siden, RamonaK skrev:

Jeg synes dette er et vanskelig tema, det er så mange faktorer som spiller inn. Hvilken psykisk lidelse, alvorlighetsgrad, funksjonsevne osv.  Det beste for barn er jo som regel å være med foreldrene sine, så lenge det er forsvarlig. Det er jo også dårlige foreldre som ikke er psykisk syke. Og hva med somatisk sykdom, ei venninne av meg vokste opp med en kreft syk mor som døde når hun var ti, hun sliter fortsatt med traumer fra dette. Hun ville jo selvfølgelig ikke vært foruten tiden med moren, men som sagt sliter hun fortsatt med opplevelsen 20år etter. Livet går aldri etter planen og de fleste familier opplever som regel et par kriser på veien. Jeg mener selvfølgelig at alle barn skal ha en god og trygg oppvekst, men tenker det er ikke så sort-hvitt .

Min mor slet med traumer etter 2. verdenskrig, men jeg la aldri merke til noe . I voksen alder ble jeg fortalt at hun slet med traumer. Det ble fortalt meget lite om opplevelsene fra 2. verdenskrig, sikkert for å skåne både seg selv og ungene. Jeg hadde en god oppvekst som ikke var preget av dette.

[RamonaK]

1 time siden, Fionys skrev:

Ja noen er omsorgsfull av natur, men er det bra for barn å være så omsorgsfull? Det er i bunn og grunn foreldrene som skal vise omsorg for sine barn og ta vare på de, ikke motsatt. Jeg mener ikke at det er slik hos dere, det virker som om deres familie har hatt det fint.

Min mor slet med traumer etter 2. verdenskrig, men jeg la aldri merke til noe . I voksen alder ble jeg fortalt at hun slet med traumer. Det ble fortalt meget lite om opplevelsene fra 2. verdenskrig, sikkert for å skåne både seg selv og ungene. Jeg hadde en god oppvekst som ikke var preget av dette.

Ser ikke noe negativt i at barn er omsorgsfulle , det er jo ikke sånn at når en blir voksen blir man plutselig omsorgsfull, det er jo en del av personligheten. (Mener ikke at barn skal måtte passe på voksne da) her om dagen kuttet mannen min seg på fingeren og sønnen min løp og hentet plaster og ga faren sin en klem. Dette synes jeg bare var kjempe koselig og omsorgsfullt, og det er jo det jeg pleier å gjøre når barna slår seg. 

 

[stjernestøv]

7 minutter siden, RamonaK skrev:

Ser ikke noe negativt i at barn er omsorgsfulle , det er jo ikke sånn at når en blir voksen blir man plutselig omsorgsfull, det er jo en del av personligheten. (Mener ikke at barn skal måtte passe på voksne da) her om dagen kuttet mannen min seg på fingeren og sønnen min løp og hentet plaster og ga faren sin en klem. Dette synes jeg bare var kjempe koselig og omsorgsfullt, og det er jo det jeg pleier å gjøre når barna slår seg. 

 

Ja de har ofte lært det en plass, så da kan vi vel si at vi har gjort noe bra  

[RamonaK]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja de har ofte lært det en plass, så da kan vi vel si at vi har gjort noe bra  

Ja, ikke sant. 😄