Jump to content
Eva Sofie

Nedre BMI-grense og terapi

Recommended Posts

Eva Sofie
Posted (edited)

Vet noen hvilken BMI-grense som er satt for når det ansees for ikke lenger å være hensiktsmessig at en pasient mottar terapi, dvs. ikke lenger klarer å nyttiggjøre seg av terapien? Jeg ønsker så lenge det er mulig å gå i terapi og føler selv jeg har god utbytte av det p.t. med en BMI på 15,9, men den har vært nede på 15,5.

Jeg skremmes av de kognitive tegnene jeg selv merker og som andre rundt meg sier at de har observert ved meg siste to ukene pga. lavt kaloriinntak. Hadde det vært så enkelt, hadde jeg begynt å spise mer for lengst.

Edited by Eva Sofie

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

kupton

Vanligvis brukes en grense på 17.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
3 minutter siden, kupton skrev:

Vanligvis brukes en grense på 17.

At man da blir bedt om å ta en pause i terapien til BMI-en har bedret seg? Påvirkes hjernen allerede så tidlig... Jeg merker godt at den påvirkes nå...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
Posted (edited)
9 minutter siden, kupton skrev:

Vanligvis brukes en grense på 17.

Har du noen god lenke med relevant informasjon om hjernens funksjon på ulike BMI-er? Det er skremmende...

PS: Enten på norsk, svensk eller engelsk.

Edited by Eva Sofie

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Min psykiater sa at jeg burde ha en BMI på over 17, og at hun ikke kunne behandle meg hvis BMIen bikket under 16. Da det skjedde sa hun at det ikke var faglig forsvarlig å fortsette terapien. Terapien var psykodynamisk psykoterapi som ikke hadde fokus på spiseforstyrrelsen. 

Anonymkode: e2f2c...f75

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

stjernestøv

Min sønn hadde en BMI på i underkant av 15, alle trodde han hadde spiseforstyrrelse men han hadde ikke det. Han begynte å trene og over flere år har han nesten gått opp 30 kilo, så alle med lav bmi har ikke spiseforstyrrelse. Han la bare ikke på seg før han begynte å trene vekter. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min psykiater sa at jeg burde ha en BMI på over 17, og at hun ikke kunne behandle meg hvis BMIen bikket under 16. Da det skjedde sa hun at det ikke var faglig forsvarlig å fortsette terapien. Terapien var psykodynamisk psykoterapi som ikke hadde fokus på spiseforstyrrelsen. 

Anonymkode: e2f2c...f75

Jeg vet ikke hvilken type terapiform jeg går i, men den strekker seg over mange år og er primært rettet mot traumer, men nå har vi i forrige time avdekket at "en del" i meg (dissosiativ lidelse) har helt tydelige anorektiske tendenser. Jeg tror det var et stort skritt i riktig retning hva videre terapi angår. Fokus videre blir fortsatt traumebehandling parallelt med å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen som bunner i negative bemerkninger på kroppen fra familiemedlem fra jeg var tenåring og opp til dags dato. Men den spiseforstyrrede delen har innrømt at hun trenger jo ikke løfte en finger for vektnedgang så lenge den traumatiserte delen strever med å få i seg mat i det store og hele. Og nå har fysiske magesmerter trolig pga. sammenvoksninger i buken som følge av vektoperasjonen for 7 år siden gitt begrensninger på hva og hvor mye som kan spises.

Det ble dagens lille hjertesukk, men samtidig en erkjennelse på at total ærlighet med seg selv i terapi er den eneste veien som fører en fremover i riktig retning - fremover mot et friskere og bedre liv.

Men etter å ha lest svarene i denne tråden, spør jeg meg jo selv hvorfor ikke min psykolog har satt noen  nedre BMI-grense for meg? Jeg har hele veien vært åpen med ham om vekt, han uttaler selv at jeg er kraftig undervektig og han har fått utskrift av jornaler fra ernæringsfysiologer (hvis det står noe av interesse for ham der). Jeg har vært åpen med ham om at jeg merker hukommelsen har blitt dårligere, men den mentale forverringen de to siste ukene har han ikke fått med seg... Jeg synes det bare er skremmende når samboer nesten kan observere forverring fra utsiden, om ikke dag for dag, så hver 3. dag som går. I går brukte jeg 6 timer på å skrive oppsummeringen etter samtalen med psykologen min, noe som under vanlige omstendigheter er gjort på 40-50 minutter :(

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
1 time siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vet ikke hvilken type terapiform jeg går i, men den strekker seg over mange år og er primært rettet mot traumer, men nå har vi i forrige time avdekket at "en del" i meg (dissosiativ lidelse) har helt tydelige anorektiske tendenser. Jeg tror det var et stort skritt i riktig retning hva videre terapi angår. Fokus videre blir fortsatt traumebehandling parallelt med å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen som bunner i negative bemerkninger på kroppen fra familiemedlem fra jeg var tenåring og opp til dags dato. Men den spiseforstyrrede delen har innrømt at hun trenger jo ikke løfte en finger for vektnedgang så lenge den traumatiserte delen strever med å få i seg mat i det store og hele. Og nå har fysiske magesmerter trolig pga. sammenvoksninger i buken som følge av vektoperasjonen for 7 år siden gitt begrensninger på hva og hvor mye som kan spises.

Det ble dagens lille hjertesukk, men samtidig en erkjennelse på at total ærlighet med seg selv i terapi er den eneste veien som fører en fremover i riktig retning - fremover mot et friskere og bedre liv.

Men etter å ha lest svarene i denne tråden, spør jeg meg jo selv hvorfor ikke min psykolog har satt noen  nedre BMI-grense for meg? Jeg har hele veien vært åpen med ham om vekt, han uttaler selv at jeg er kraftig undervektig og han har fått utskrift av jornaler fra ernæringsfysiologer (hvis det står noe av interesse for ham der). Jeg har vært åpen med ham om at jeg merker hukommelsen har blitt dårligere, men den mentale forverringen de to siste ukene har han ikke fått med seg... Jeg synes det bare er skremmende når samboer nesten kan observere forverring fra utsiden, om ikke dag for dag, så hver 3. dag som går. I går brukte jeg 6 timer på å skrive oppsummeringen etter samtalen med psykologen min, noe som under vanlige omstendigheter er gjort på 40-50 minutter :(

Det er så trist å lese om hvordan du har det, hvor dårlig du er. Jeg kan lite om anoreksi og burde derfor ikke uttalt meg. Men jeg lurer bare på om du bare raste ned i vekt etter den operasjonen for 7 år siden? Hvor stor var du før operasjonen? Jeg har hørt om flere som har blitt dårlig etter operasjonen.. de bare raser ned i vekt og klarer ikke stoppe det. 
Stor sympatiklem fra meg. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
1 time siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vet ikke hvilken type terapiform jeg går i, men den strekker seg over mange år og er primært rettet mot traumer, men nå har vi i forrige time avdekket at "en del" i meg (dissosiativ lidelse) har helt tydelige anorektiske tendenser. Jeg tror det var et stort skritt i riktig retning hva videre terapi angår. Fokus videre blir fortsatt traumebehandling parallelt med å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen som bunner i negative bemerkninger på kroppen fra familiemedlem fra jeg var tenåring og opp til dags dato. Men den spiseforstyrrede delen har innrømt at hun trenger jo ikke løfte en finger for vektnedgang så lenge den traumatiserte delen strever med å få i seg mat i det store og hele. Og nå har fysiske magesmerter trolig pga. sammenvoksninger i buken som følge av vektoperasjonen for 7 år siden gitt begrensninger på hva og hvor mye som kan spises.

Det ble dagens lille hjertesukk, men samtidig en erkjennelse på at total ærlighet med seg selv i terapi er den eneste veien som fører en fremover i riktig retning - fremover mot et friskere og bedre liv.

Men etter å ha lest svarene i denne tråden, spør jeg meg jo selv hvorfor ikke min psykolog har satt noen  nedre BMI-grense for meg? Jeg har hele veien vært åpen med ham om vekt, han uttaler selv at jeg er kraftig undervektig og han har fått utskrift av jornaler fra ernæringsfysiologer (hvis det står noe av interesse for ham der). Jeg har vært åpen med ham om at jeg merker hukommelsen har blitt dårligere, men den mentale forverringen de to siste ukene har han ikke fått med seg... Jeg synes det bare er skremmende når samboer nesten kan observere forverring fra utsiden, om ikke dag for dag, så hver 3. dag som går. I går brukte jeg 6 timer på å skrive oppsummeringen etter samtalen med psykologen min, noe som under vanlige omstendigheter er gjort på 40-50 minutter :(

Det er virkelig tøffe tak du står i. Vil bare berømme deg, eller den delen av deg som har spiseforstyrrelse, for å ha klart å erkjenne det. Det har nok vært en stor prosess. Det har jeg jo sett ved å følge deg her på forumet. Så om det ikke er noen løsning der enda, så er det jo et steg i riktig retning. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
3 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vet ikke hvilken type terapiform jeg går i, men den strekker seg over mange år og er primært rettet mot traumer, men nå har vi i forrige time avdekket at "en del" i meg (dissosiativ lidelse) har helt tydelige anorektiske tendenser. Jeg tror det var et stort skritt i riktig retning hva videre terapi angår. Fokus videre blir fortsatt traumebehandling parallelt med å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen som bunner i negative bemerkninger på kroppen fra familiemedlem fra jeg var tenåring og opp til dags dato. Men den spiseforstyrrede delen har innrømt at hun trenger jo ikke løfte en finger for vektnedgang så lenge den traumatiserte delen strever med å få i seg mat i det store og hele. Og nå har fysiske magesmerter trolig pga. sammenvoksninger i buken som følge av vektoperasjonen for 7 år siden gitt begrensninger på hva og hvor mye som kan spises.

Det ble dagens lille hjertesukk, men samtidig en erkjennelse på at total ærlighet med seg selv i terapi er den eneste veien som fører en fremover i riktig retning - fremover mot et friskere og bedre liv.

Men etter å ha lest svarene i denne tråden, spør jeg meg jo selv hvorfor ikke min psykolog har satt noen  nedre BMI-grense for meg? Jeg har hele veien vært åpen med ham om vekt, han uttaler selv at jeg er kraftig undervektig og han har fått utskrift av jornaler fra ernæringsfysiologer (hvis det står noe av interesse for ham der). Jeg har vært åpen med ham om at jeg merker hukommelsen har blitt dårligere, men den mentale forverringen de to siste ukene har han ikke fått med seg... Jeg synes det bare er skremmende når samboer nesten kan observere forverring fra utsiden, om ikke dag for dag, så hver 3. dag som går. I går brukte jeg 6 timer på å skrive oppsummeringen etter samtalen med psykologen min, noe som under vanlige omstendigheter er gjort på 40-50 minutter :(

Ville det ha hjulpet deg om han hadde satt en BMI-grense? Tidligere har dere jo begge ment at det ikke vare noen spiseforstyrrelse involvert i din stadige vektnedgang, så dermed har dere vel heller ikke benyttet tilnærminger som er vanlige ved sf. 

Hva skjer nå i forhold til ernæring? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
1 minutt siden, frosken skrev:

Ville det ha hjulpet deg om han hadde satt en BMI-grense? Tidligere har dere jo begge ment at det ikke vare noen spiseforstyrrelse involvert i din stadige vektnedgang, så dermed har dere vel heller ikke benyttet tilnærminger som er vanlige ved sf. 

Hva skjer nå i forhold til ernæring? 

Jeg vet ikke hva som skjer videre annet enn at ernæring fortsetter forsiktig som før. Man kan ikke plutselig slå helt om og behandle meg som en med spiseforstyrrelse på vanlig måte med forventning om å spise det og det og en viss mengde fordi jeg nå "endelig" har fått en spiseforstyrrelsesdiagnose, da dette vil være totalt ødeleggende for henne som fortsatt har et like traumatisk forhold til det å få i seg mat med ulike konsistenser som tidligere. Det psykologen min ser ut til å forsøke på nå, er å inngå samarbeid med henne som har spiseforstyrrelse om å i første omgang tenke at mat er bra for hele meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
3 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vet ikke hva som skjer videre annet enn at ernæring fortsetter forsiktig som før. Man kan ikke plutselig slå helt om og behandle meg som en med spiseforstyrrelse på vanlig måte med forventning om å spise det og det og en viss mengde fordi jeg nå "endelig" har fått en spiseforstyrrelsesdiagnose, da dette vil være totalt ødeleggende for henne som fortsatt har et like traumatisk forhold til det å få i seg mat med ulike konsistenser som tidligere. Det psykologen min ser ut til å forsøke på nå, er å inngå samarbeid med henne som har spiseforstyrrelse om å i første omgang tenke at mat er bra for hele meg.

Det jeg mente å spørre om er hvorvidt det er planlagt sondeernæring eller ikke? Du skrev om det for en del uker siden. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Eva Sofie
1 minutt siden, frosken skrev:

Det jeg mente å spørre om er hvorvidt det er planlagt sondeernæring eller ikke? Du skrev om det for en del uker siden. 

 

Nei, det har jeg fått avslag på. De begrunnet det først med at de ikke legger ned sonde når årsaken er psykisk og senere la de til at det at jeg er gastric sleeve-operert ville komplisere et inngrep som f.eks. PEG. Ernæringsfysiologen på sin side mener at sondeernæring er nødvendig slik situasjonen har blitt, men legene har talt. Jeg vipper rundt 38,6-40 kg (BMI 15,5-15,9).

Jeg fikk også avslag ved RASP, men det stiller seg kanskje annerledes nå når jeg har en spiseforstyrrelsesdiagnose. Men RASP tar seg av de mest alvorlige tilfellene - og der er jeg nok ikke...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
4 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, det har jeg fått avslag på. De begrunnet det først med at de ikke legger ned sonde når årsaken er psykisk og senere la de til at det at jeg er gastric sleeve-operert ville komplisere et inngrep som f.eks. PEG. Ernæringsfysiologen på sin side mener at sondeernæring er nødvendig slik situasjonen har blitt, men legene har talt. Jeg vipper rundt 38,6-40 kg (BMI 15,5-15,9).

Jeg fikk også avslag ved RASP, men det stiller seg kanskje annerledes nå når jeg har en spiseforstyrrelsesdiagnose. Men RASP tar seg av de mest alvorlige tilfellene - og der er jeg nok ikke...

Virker som du faller mellom stolene her, og sånn skal det jo ikke være. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
39 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, det har jeg fått avslag på. De begrunnet det først med at de ikke legger ned sonde når årsaken er psykisk og senere la de til at det at jeg er gastric sleeve-operert ville komplisere et inngrep som f.eks. PEG. Ernæringsfysiologen på sin side mener at sondeernæring er nødvendig slik situasjonen har blitt, men legene har talt. Jeg vipper rundt 38,6-40 kg (BMI 15,5-15,9).

Jeg fikk også avslag ved RASP, men det stiller seg kanskje annerledes nå når jeg har en spiseforstyrrelsesdiagnose. Men RASP tar seg av de mest alvorlige tilfellene - og der er jeg nok ikke...

RASP tar ikke bare de alvorligste tilfellene. Har en venninne som var på både Modum og RASP med veldig mild anoreksi(normalvektig) 

Anonymkode: 2a4ed...9b3

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio

Jeg vurderer å ta den samme operasjonen, var bare derfor jeg spurte, Ts. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
tilstede

Jeg har tatt operasjonen. Bare spør om det er noe du lurer på. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
3 minutter siden, tilstede skrev:

Jeg har tatt operasjonen. Bare spør om det er noe du lurer på. 

Ok. Ble du dårlig av den? Vet av to personer bl a, som har vært mye sykemeldt etter den fordi de ble dårlige. En av de utviklet sf også. 

Vet du om det er vanlig å bli dårlig? Og hva skal til for å få den dekket?

Share this post


Link to post
Share on other sites
tilstede

Jeg tror alle som tar operasjon opplever utfordringer i starten. Det tar tid i begynnelsen å finne ut av ting. Men jeg syns det gikk seg til greit relativt raskt. Magen tåler jo lite i starten. Lett å få dumping. Jeg brukte tre år på å gå ned 60 kg. Så jeg gjorde det på en rolig måte. Kroppen rakk å henge med. Dette gjorde at jeg ikke fikk noe løshud som trengte operasjon også. Litt løs hud på magen eneste. Så det anbefales å ikke ha så dårlig tid om du klarer. Jeg har ikke hatt noen store komplikasjoner. Spiser jeg for mye til et måltid blir jeg dog uvel så det må en passe på. Dumping er ubehagelig men går over på en halvtime som regel. Har ikke utviklet spf. Tok operasjon i utlandet på egen regning selv om jeg hadde bmi over 40. Var utålmodig og ville ha operasjon raskt. Jeg angrer ikke. Opplever det ikke som vanskelig å holde vekten heller. Og stort sett kan jeg spise hva jeg vil. Bortsett fra røkt mat. Og magen min er ikke like glad i hvete. Har mer luft i magen enn før operasjonen. Det er litt irriterende. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...