Jump to content
AnonymBruker

Asperger, hva nå?

Recommended Posts

AnonymBruker

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

 

 

Anonymkode: 127ed...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Hva med å være seg selv?

Anonymkode: 45fb4...07d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter

Det er helt normalt å kjenne på de følelsene du gjør når man får en livslang diagnose. Det tror jeg de fleste av oss har gjort. 

Viktig at du klarer å sette ord på dette til psykologen din. Hvis du ikke alt har gjort det. Selv om du er litt annerledes så er du ikke feil. Det prøver jeg å si til meg selv i hvert fall. :)

Du må gi deg selv tid til å sørge litt over å ha fått diagnosen. Ikke fordi det egentlig er en sorg, men hvis du reagerer med sorg så er det lov. Bare ikke tenk at alt er slutt nå og at du ikke har muligheter. Du har ikke noe mindre muligheter nå enn før du fikk diagnosen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Grendel
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

 

 

Anonymkode: 127ed...cd5

Jeg tror du trenger litt tid til å fordøye nyheten. Det er helt naturlig at du blir slått ut av en sånn beskjed og at det tar litt tid før du reelt tenker positivt rundt det. Ingen bør forvente noe annet. 

På sikt håper jeg dette betyr at du får mer innsikt og suksess fremover. Det er det som er hensikten med å gi folk diagnoser. 

.

Share this post


Link to post
Share on other sites
slabbedask
3 timer siden, Glitter skrev:

Det er helt normalt å kjenne på de følelsene du gjør når man får en livslang diagnose. Det tror jeg de fleste av oss har gjort.

Ikke nødvendigvis, noen har selvinnsikt og hadde forstått at det var noe riv ruskende galt lenge før diagnosen ble satt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
1 time siden, slabbedask skrev:

Ikke nødvendigvis, noen har selvinnsikt og hadde forstått at det var noe riv ruskende galt lenge før diagnosen ble satt.

Ja det ene utelukker ikke det andre. Det er jo en grunn til at man starter i behandling og utredning i utgangspunktet. Det betyr ikke at man ikke kan få sjokk eller kjenne på sorg og fortvilelse når man får en diagnose. Da jeg fikk EUPF ble jeg veldig lei meg. Det er en merkelapp jeg ikke ville ha. Da jeg fikk Asperger-diagnosen falt en del brikker på plass, men jeg kjenner innimellom at det er kjipt at det er sånn. Men for meg var det verre å få blant annet den andre diagnosen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
1 time siden, slabbedask skrev:

Ikke nødvendigvis, noen har selvinnsikt og hadde forstått at det var noe riv ruskende galt lenge før diagnosen ble satt.

Ja det ene utelukker ikke det andre. Det er jo en grunn til at man starter i behandling og utredning i utgangspunktet. Det betyr ikke at man ikke kan få sjokk eller kjenne på sorg og fortvilelse når man får en diagnose. Da jeg fikk EUPF ble jeg veldig lei meg. Det er en merkelapp jeg ikke ville ha. Da jeg fikk Asperger-diagnosen falt en del brikker på plass, men jeg kjenner innimellom at det er kjipt at det er sånn. Men for meg var det verre å få blant annet den andre diagnosen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
9 minutter siden, Glitter skrev:

Ja det ene utelukker ikke det andre. Det er jo en grunn til at man starter i behandling og utredning i utgangspunktet. Det betyr ikke at man ikke kan få sjokk eller kjenne på sorg og fortvilelse når man får en diagnose. Da jeg fikk EUPF ble jeg veldig lei meg. Det er en merkelapp jeg ikke ville ha. Da jeg fikk Asperger-diagnosen falt en del brikker på plass, men jeg kjenner innimellom at det er kjipt at det er sånn. Men for meg var det verre å få blant annet den andre diagnosen. 

Jeg kjenner en der hele livet føltes som om det raste sammen der og da da h*n fikk diagnosen asperger syndrom i voksen alder, og h*n måtte legges inn på psykiatrisk avdeling i kortere tid for å stabiliseres og få hjelp til å håndtere følelsene.

Jeg tenker det ikke er rart og vi reagerer alle forskjellig. Noen kan tenke det er en lettelse å få en forklaring på hvorfor man alltid har vært litt "annerledes" enn andre mens andre opplever det som livets undergang.

 

Men vi kommer oss alltid igjennom det. Verden går videre og selv om det ikke føles slik der og da, normaliseres hverdagen vår igjen, vi vender oss til en ny diagnose og gjør ev. tilpasninger for å leve best mulig. Kanskje kan vi gjøre noe selv i situasjonen ved å sette oss bedre inn i hva det vil si å ha denne diagnosen, ikke bare for oss selv, men også for de rundt oss. Dessverre, enten lidelsen er fysisk eller psykisk, er det i mange tilfeller vi selv som må veilede omgivelsene på hvordan de best kan leve med oss, tilrettelegge for oss og samarbeide med oss. Løsningen er ikke isolasjon selv om tanken kan være nærliggende å tenke når livet bikker imot.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

 

 

Anonymkode: 127ed...cd5

det finnes jo flere. måter å mestre livet på enn å bite tenna sammen , har du etterlyst hjelp eller oppfølging

Anonymkode: a60ca...f7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

 

 

Anonymkode: 127ed...cd5

Hei

asperger syndrom er ingen presisjonsdiagnose.

den settes etter visse kriterier, men det er mye skjønn, og mye opp til behandlers kunnskap og interesse for feltet.

diagnosen settes både for ofte og for lite, mye avhengig av behandlers kunnskap , interesse og fokus.

men de fleste som har klart seg , til tross for de vanlige sosiale vanskene Asperger medfører, med dertil mye stress, går nok inn i en fase av motstand, mot å få en slik diagnose. Jeg mener bare det er vanlig å ikke ville ha en såpass alvorlig tilstand.

Kommer man til det punkt at man er sliten og ikke orker mer, så er det ikke gitt man blir glad av et svar om at man har Asperger...

sånn var det for meg, og sånn er det for mange, kanskje særlig når man på sett og vis har « høy fungering». Men likevel vet man også hva det koster av energi og overskudd.

så går det ikke lenger, sånn har mange med Asperger det. Kompenseringen stopper, batteri og reserver er oppbrukt, det var sånn jeg opplevde å få diagnosen Asperger.

som jeg også etter p ha tenkt meg om hadde innvendinger mot. Så begravde jeg stridsøksen, og ser mer i dag fordelene, ved at jeg også pga av denne diagnosen bedre ser mine styrker og svakheter 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Trine
På 14.7.2020 den 2.00, AnonymBruker skrev:

Nettopp fått diagnosen, og føler meg som et tomt skall. Har massevis av spørsmål om nåtid, fremtid og fortid. Jeg kjenner brått ikke meg selv. Det jeg trodde jeg var god på, er jeg ikke god på, og ikke er jeg god på noe annet heller, sa testen. Gikk til psykolog for å løse problemer, har endt opp med kaos og visshet om at situasjonen min ikke kan endres. Fikk beskjed om at jeg kan tilpasse, men hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner ikke til noen annen måte enn å bite tennene sammen, kjempe på og prøve hardt å være som andre. 

 

 

Anonymkode: 127ed...cd5

De tester jo ikke alle egenskapene til en person når de utreder for asperger, så selv om testene ikke viste at du var god til noe, betyr ikke det at du faktisk ikke er god til noe. Du kan være en helvetes god fotballspiller, uten at det kommer fram på en eneste nevropsykologisk test.

Du er akkurat den samme personen som du var før utredningen, men nå har du litt mer kunnskap om deg selv og kan tilrettelegge slik at du mestrer livet bedre enn du gjorde før du fikk noen diagnose. Og situasjonen din kan endres. Men istedenfor at du skal bli som alle andre, får heller andre bare akseptere at du er den du er. Deilig da! Du slipper å måtte jobbe med deg selv, slik som du måtte ha gjort for å bli frisk fra en annen diagnose. Alt du trenger nå er å være ærlig ovenfor deg selv om hvem du er og hva som må til for at du skal mestre livet bedre. Du kan se på diagnose som et problem, eller du kan se på det som et hjelpemiddel. 

Fikk du beskjed om at du kan tilpasse deg andre, eller fikk du beskjed om at du kan tilpasse livet slik at det passer for deg? Du trenger ihvertfall ikke prøve å være som alle andre, for du er ikke som alle andre og du trenger ikke være som alle andre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Beklager at jeg ikke har svart før nå. Jeg setter pris på svarene, men det er tungt og jeg har ikke visst helt hva jeg skal følge opp med.

Det fint å vite at det ikke er uvanlig å reagere som meg. Jeg har fått beskjed om at det ikke kan behandles, dermed er jeg nødt til å leve livet som Bambi på glattisen. Jeg vil ikke at andre skal måtte ta hensyn, jeg vil ikke være en belastning, og jeg vil være som alle andre. Jeg orker ikke lenger å leve med angst og stress og kvaler fordi jeg dummer meg ut og ikke skjønner spillereglene. Det går ut over alle andre, samt meg selv, så jeg trenger å forandre meg. Jeg hadde håpet å få hjelp til å bli ett bedre menneske, en bedre kollaga, kjæreste, datter, søster osv. Jeg vet ikke om noen annen måte enn å anstrenge meg og bite tennene sammen, jeg får ikke hjelp og oppfølging, jeg kan ikke hjelpes. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at jeg ikke har svart før nå. Jeg setter pris på svarene, men det er tungt og jeg har ikke visst helt hva jeg skal følge opp med.

Det fint å vite at det ikke er uvanlig å reagere som meg. Jeg har fått beskjed om at det ikke kan behandles, dermed er jeg nødt til å leve livet som Bambi på glattisen. Jeg vil ikke at andre skal måtte ta hensyn, jeg vil ikke være en belastning, og jeg vil være som alle andre. Jeg orker ikke lenger å leve med angst og stress og kvaler fordi jeg dummer meg ut og ikke skjønner spillereglene. Det går ut over alle andre, samt meg selv, så jeg trenger å forandre meg. Jeg hadde håpet å få hjelp til å bli ett bedre menneske, en bedre kollaga, kjæreste, datter, søster osv. Jeg vet ikke om noen annen måte enn å anstrenge meg og bite tennene sammen, jeg får ikke hjelp og oppfølging, jeg kan ikke hjelpes. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Du kan vel få hjelp og oppfølging selv om tilstanden ikke kan medisineres. Hva med psykolog som du kan prate med for å lære å leve med problemene?

Anonymkode: 1ecf7...c7b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
På 14.7.2020 den 13.33, slabbedask skrev:

Ikke nødvendigvis, noen har selvinnsikt og hadde forstått at det var noe riv ruskende galt lenge før diagnosen ble satt.

Synes selvinnsikt er rart å bruke i denne situasjonen.. 

En med vondt i magen kjenner jo at han har vondt i magen, og vil jo da gå til legen hvis dette fortsetter. Å få en kreftdiagnose vil fortsatt være et stort sjokk og en stor sorg, selv om man i utgangspunktet kjente at det var noe. 

Ts har vært hos psykolog, så er ikke sånn at hun/han ikke har kjent noe og oppsøkt hjelp... 

Jeg fikk en alvorlig diagnose da jeg var tenåring. Hadde noen bra år i 20 årene uten medisiner, så trodde at dette kunne være feil diagnose. Da jeg plutselig begynte med angstanfall i 30 årene så ble jeg utredet på nytt og fikk samme diagnose. For meg var det en utrolig sorg selv om jeg hadde fått den i tenårene.

Anonymkode: fc3d2...0c0

Share this post


Link to post
Share on other sites
slabbedask
Posted (edited)
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes selvinnsikt er rart å bruke i denne situasjonen.. 

En med vondt i magen kjenner jo at han har vondt i magen, og vil jo da gå til legen hvis dette fortsetter. Å få en kreftdiagnose vil fortsatt være et stort sjokk og en stor sorg, selv om man i utgangspunktet kjente at det var noe. 

 

Asperger er ingen sykdom, og sammenligne det med å få en kreftdiagnose er absurd. Man vet vel selv hvordan man har fungert før diagnosen, sine sterke og svake sider, det å få diagnosen endrer da ingenting (kanskje kan man få hjelp og fungere bedre, en blir i hvertfall ikke verre av det).

Edited by slabbedask

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du kan vel få hjelp og oppfølging selv om tilstanden ikke kan medisineres. Hva med psykolog som du kan prate med for å lære å leve med problemene?

Anonymkode: 1ecf7...c7b

Jeg vet ikke. Skal noen få ganger til psykologen som foretok utredningen. Sånn jeg har forstått det er det ikke noe mer etter det. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
37 minutter siden, slabbedask skrev:

Asperger er ingen sykdom, og sammenligne det med å få en kreftdiagnose er absurd. Man vet vel selv hvordan man har fungert før diagnosen, sine sterke og svake sider, det å få diagnosen endrer da ingenting (kanskje kan man få hjelp og fungere bedre, en blir i hvertfall ikke verre av det).

Jeg vet selv at jeg ikke fungerer, jeg kjenner godt mine svake sider, men tror ikke jeg har noen særlig gode. Det å få diagnosen betyr at jeg ikke kommer til å kunne skli inn i omgivelsene og fungere som andre mennesker. Jeg forblir rar, annerledes og ensom, og vil slite med å få god kontakt med noen. Psykologen snakket om redusert arbeidstid, tilpassing og kanskje ufør. Det er jeg ikke klar for. Jeg vil ikke (for)bli en belastning. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet selv at jeg ikke fungerer, jeg kjenner godt mine svake sider, men tror ikke jeg har noen særlig gode. Det å få diagnosen betyr at jeg ikke kommer til å kunne skli inn i omgivelsene og fungere som andre mennesker. Jeg forblir rar, annerledes og ensom, og vil slite med å få god kontakt med noen. Psykologen snakket om redusert arbeidstid, tilpassing og kanskje ufør. Det er jeg ikke klar for. Jeg vil ikke (for)bli en belastning. 

Anonymkode: 127ed...cd5

Å ha asperger vil ikke si man automatisk må bli ufør. Hvis du finner noe som passer deg bra så kan det gå. Men for noen/mange (vet ikke prosentandel) blir det å jobbe fulltid en for stor belastning. Spesielt siden mange med asperger har andre tilleggsdiagnoser. Da kan det være at en har best av å feks jobbe 50% og 50% ufør. Jeg har en drøm om å klare 50%, men et mål om å i alle fall klare 30. Det er jo ikke det jeg så for meg da jeg utdannet meg, men til slutt hadde jeg ikke mer å gå på og har måttet innse at jeg ikke tåler å ha for stor arbeidsbelastning. Sånn er det bare. Noen ganger må man senke egne forventninger.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
57 minutter siden, slabbedask skrev:

Asperger er ingen sykdom, og sammenligne det med å få en kreftdiagnose er absurd. Man vet vel selv hvordan man har fungert før diagnosen, sine sterke og svake sider, det å få diagnosen endrer da ingenting (kanskje kan man få hjelp og fungere bedre, en blir i hvertfall ikke verre av det).

Poenget var at man kan merke at noe ikke stemmer, men at man får sjokk og ikke hadde trodd det var så ille. Det betyr ikke at man ikke har selvinnsikt. Jeg sammenlignet ikke sykdommene i seg selv, jeg mente bare å få frem poenget mitt og alle klarer forstå en fysisk diagnose. Kunne brukt en person som går til legen med vondt i benet og diagnosen var MS. Poenget er at sjokket og sorgen ikke handler om at man mangler selvinnsikt. 

For det jo ikke sånn at TS ikke merket noe.... 

Anonymkode: fc3d2...0c0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja, jeg reagerte også på selvinnsikt-kommentaren... Det er ikke som om alle som mottar en diagnose er tekstbokseksempler hvor de selv og alle deres pårørende så den komme. Noen oppdager at de har fått en diagnose etter et par samtaler, ikke en langvarig og grundig utredning, noen kommer til terapi med mistanke om depresjon eller tvangstanker, men ender med f.eks en autismespekterdiagnose eller personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Når det er snakk om barn eller ungdom, er det ikke sikkert de en gang får vite hva de blir utredet for før diagnosen er satt!    

Anonymkode: 990fb...c12

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...