til NHD: medisin mot depresjon?

[Gjest Snufsa19]

Har en periode hvor jeg er veldig deprimert for tiden. Alt er et ork, og det skal veldig lite til for at humøret blir veldig veldig dårlig.... Jeg er redd for å tenke på døds tanker, mest pga at jeg ikke er redd for å dø (...). Sliter meg ut ved at jeg hele tiden går rundt å skjuler for alle at jeg er trist lei og deppa, og det sliter meg jo helt ut. Går siste året på videregående, så alt dette går jo utover både fravær og karakterer. Orker jo ingenting. Sliter i tillegg med spisevegring. Tror du noen form for medisin ville hjelpe meg til å fungere bedre, eller bare å slappe litt mer av? Burde jeg gå til lege og be om å få noe? For jeg orker ikke mer av dette, jeg er sliten og oppgitt. Noen ganger er det spesielle grunner til at jeg blir tungsindig, mens ofte så finner jeg liksom ikke ut noen spesiell grunn til at jeg føler meg helt på bånn. Veksler mellom å sove masse, eller ikke sove i det hele tatt. VELDIG SLITSOMT! Griner meg i søvne og ber om å få dø, og griner igjen når jeg våkner over at jeg fremdeles lever. Når jeg ser tilbake på livet mitt har jeg alltid vært mer eller mindre deprimert de siste årene. Kan til og med huske at jeg hadde det slik da jeg var mindre, tenkte på å ta livet av meg allerede på barneskolen. Orker ikke mer, orker ikke mer.

Vær så snill å gi meg noen råd.

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg synes absolutt at du skal søke hjelp hos legen din for dette.

Antidepressiva vil sikkert hjelpe deg. Det er ikke nødvendig å gå rundt slik du har det.

Ta med en utskrift av innlegget ditt til legen.

[Laurelin]

ÅÅÅÅ

Det kunne vært meg som hadde skrvet det innlegget ditt.Kjenner meg så igjen.

Men jeg brukte mye lenger tid på å finne ut hva som var feil med meg.Jeg hadde bare veldig plager med hodepine og migrene.Humøret klarte jeg å kontrollere mens jeg var sammen med venner,men mamma fikk all driten når jeg kom hjem.Satt ofte innelåst på rommet mitt og grein og visste egentlig ikke hvorfor.Men jeg tørte ikke si det til noen.

Legen undersøkte meg fysiskt og fant ikke no galt med meg.Det var jo en trøst.NOT!!

Jaja,nå finner jeg på ting og ikkesant...

Tok helt til jeg var 23 før legen endelig som siste utvei tenkte at kanskje jeg var deprimert.

Som følge av dette har jeg et stort stuidelån,uten noen utdanning.For jeg har ikke orket å gjennomføre noe.Sliter fortsatt med å finne den rette behandlingen for meg,men jeg har det bedre nå.

Surt å tenke på at jeg har sliti med det her siden barneskolen uten å ha fått noe hjelp.

Søk hjelp så fort du kan og stå på ditt....ikke la legen bortforklare det med at det er sånn å være tenåring.Du kan få det så mye lettere.

Lykke til