Det klikker snart for meg..

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si lenger, eller skrive. Jeg er under behandling for diverse, blant annet depresjon som jeg føler er mitt hovedproblem. Startet med behandling for 2 år siden og har vært av og på, går ikke på medisiner, har vært syk mesteparten av livet uten at det har blitt fanget opp. Sammen med bulimi og PTSD, samt angst så er dette noe som tynger hverdagen. I fjor scoret jeg max på alvorlig depressiv lidelse, og ingenting har forandret seg siden da, er like ille nå. Jeg har ligget et helt år i senga, på gutterommet uten noen form for inntekt fordi ja- jeg trodde ikke jeg skulle leve nå. I tillegg så har jeg ikke hatt ork til å kontakte NAV. Er utdannet sosionom, har ingen problemer med selve det å ha tatt en utdannelse, det krevde ingenting av meg. Men det var såvidt det gikk og alle resterende timer ble tilbragt i senga. Derfor tror alle også det går mye bedre enn hva det gjør

Hver time glemmer behandler at jeg er deprimert og spør "Er du deprimert Gaute?". Dette provoserer meg skikkelig. Jeg vil bare leve, jobbe og bli frisk nok til å fungere. Jeg er for konfliktsky og sliten til å ta opp en kamp med de eller bytte behandler, ikke er jeg i form til å møte opp på DPS heller så nå avsluttes behandling fra min side. Jeg nekter å legges inn, jeg begynner å bli sint og sliten.. Har aldri vært det og kommer aldri til å innfinne meg det å bli lagt inn. Har lyst til å bo alene, men ting som å lage mat, vaske, handle.. Slike ting klarer ikke jeg om jeg må jobbe 100%, noe de forventer at jeg klarer. Orker ikke mer, hva skal jeg gjøre? Vil egentlig bare forsvinne. Er så ufattelig fortvilt og om jeg skal ha en framtid har jeg ikke råd til å miste mer inntekt, men jobbing er jo vanskelig nå som jeg er så sliten og sover mesteparten av døgnet.. Ser ikke verdien i noe, uten at jeg har suicidale planer. Tusen takk for alle innspill, dette ble rotete men.. Jeg vet snart ikke mer. Er forresten 27 år.

Anonymkode: 3d7ac...3be

[Glitter]

Leit at du har det så tungt. Det virker jo som at du har kjørt deg fast i et spor du ikkr vet hvordan komme ut av. Derfor lurer jeg litt på hvorfor du absolutt ikke vil prøve ut innleggelse? Da tenker jeg ikke på akuttinnleggelse, men en planlagt en på DPS. Hvor du kan få hjelp til å få kroppen i gang igjen, få struktur på dagene, møte andre folk. Kjenne på mer enn det ensomme mørket du befinner deg i. 

Kanskje kan akkurat det være noe som får deg over den verste kneika slik at du kan fortsette med å jobbe mot høyere funksjonsnivå hjemme? 

Ellers, kunne det vært en idé å prøve elektrosjokkbehandling? Det fungerer ikke for alle. Meg inkludert, men for mange har det vært redningen. 

Du må i hvert fall gjøre noe annerledes enn det du gjør nå. Hvis du skal klare å bli frisk. Og jeg vil fraråde deg å ligge i sengen hele dagen. Det vil virke selvforsterkende på depresjonen. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hva jeg skal si lenger, eller skrive. Jeg er under behandling for diverse, blant annet depresjon som jeg føler er mitt hovedproblem. Startet med behandling for 2 år siden og har vært av og på, går ikke på medisiner, har vært syk mesteparten av livet uten at det har blitt fanget opp. Sammen med bulimi og PTSD, samt angst så er dette noe som tynger hverdagen. I fjor scoret jeg max på alvorlig depressiv lidelse, og ingenting har forandret seg siden da, er like ille nå. Jeg har ligget et helt år i senga, på gutterommet uten noen form for inntekt fordi ja- jeg trodde ikke jeg skulle leve nå. I tillegg så har jeg ikke hatt ork til å kontakte NAV. Er utdannet sosionom, har ingen problemer med selve det å ha tatt en utdannelse, det krevde ingenting av meg. Men det var såvidt det gikk og alle resterende timer ble tilbragt i senga. Derfor tror alle også det går mye bedre enn hva det gjør

Hver time glemmer behandler at jeg er deprimert og spør "Er du deprimert Gaute?". Dette provoserer meg skikkelig. Jeg vil bare leve, jobbe og bli frisk nok til å fungere. Jeg er for konfliktsky og sliten til å ta opp en kamp med de eller bytte behandler, ikke er jeg i form til å møte opp på DPS heller så nå avsluttes behandling fra min side. Jeg nekter å legges inn, jeg begynner å bli sint og sliten.. Har aldri vært det og kommer aldri til å innfinne meg det å bli lagt inn. Har lyst til å bo alene, men ting som å lage mat, vaske, handle.. Slike ting klarer ikke jeg om jeg må jobbe 100%, noe de forventer at jeg klarer. Orker ikke mer, hva skal jeg gjøre? Vil egentlig bare forsvinne. Er så ufattelig fortvilt og om jeg skal ha en framtid har jeg ikke råd til å miste mer inntekt, men jobbing er jo vanskelig nå som jeg er så sliten og sover mesteparten av døgnet.. Ser ikke verdien i noe, uten at jeg har suicidale planer. Tusen takk for alle innspill, dette ble rotete men.. Jeg vet snart ikke mer. Er forresten 27 år.

Anonymkode: 3d7ac...3be

hva slags medisiner bruker du? 

Anonymkode: fbb93...50a

[AnonymBruker]

9 timer siden, Glitter skrev:

Leit at du har det så tungt. Det virker jo som at du har kjørt deg fast i et spor du ikkr vet hvordan komme ut av. Derfor lurer jeg litt på hvorfor du absolutt ikke vil prøve ut innleggelse? Da tenker jeg ikke på akuttinnleggelse, men en planlagt en på DPS. Hvor du kan få hjelp til å få kroppen i gang igjen, få struktur på dagene, møte andre folk. Kjenne på mer enn det ensomme mørket du befinner deg i. 

Kanskje kan akkurat det være noe som får deg over den verste kneika slik at du kan fortsette med å jobbe mot høyere funksjonsnivå hjemme? 

Ellers, kunne det vært en idé å prøve elektrosjokkbehandling? Det fungerer ikke for alle. Meg inkludert, men for mange har det vært redningen. 

Du må i hvert fall gjøre noe annerledes enn det du gjør nå. Hvis du skal klare å bli frisk. Og jeg vil fraråde deg å ligge i sengen hele dagen. Det vil virke selvforsterkende på depresjonen. 

Tusen takk for svar! Grunnen er vel egentlig at jeg har jobbet med flere av de, det sitter langt inne å bli lagt inn. Vil være selvstendig, samtidig som at jeg har 3 familiemedlemmer som har vært lagt inn og merket ingen forandring.. Gjør meg motløs. Vet ikke helt, føler at jeg har fungert så dårlig hele livet og ja, alle forventer at jeg klarer meg. Får helt angst av å sove borte fra hjemme, er jeg med folk mer enn en time av gangen blir jeg helt utslitt.. Så kunne godt vært innlagt men ikke mer enn 1 eller to dager og da er det lite vits. 

Tror ikke jeg får elektrosjokkbehandling, er ikke kanditat for det. Får jo såvidt timer på DPS så ja, men jeg håper! Hadde jeg fått tilbud om noe som helst hadde jeg egentlig blitt veldig lettet nå  Vet det kan virke selvforsterkende å isolere seg, men jeg blir så dårlig, kaster opp eller besvimer av utmattelse om jeg presser meg.. Det gjør meg så trist å nedfor å være med venner å finne på ting, dessverre, det er så ufattelig trist! Ingenting gir meg noe lenger Ikke noe er verdt å gå ut for. Må absolutt skifte retning, men det er så vanskelig, vil virkelig ikke mer nå håper bare på et mirakel.

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

hva slags medisiner bruker du? 

Anonymkode: fbb93...50a

Får ikke tilbud om medisin.. For jeg klarer ikke få frem til behandler hvor dårlig jeg er. 

Anonymkode: 3d7ac...3be

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Får ikke tilbud om medisin.. For jeg klarer ikke få frem til behandler hvor dårlig jeg er. 

Anonymkode: 3d7ac...3be

vis ham det du har skrevet her. ganske sikker på du trenger mer enn samtaler for å komme deg på bena.

Anonymkode: fbb93...50a

[AnonymBruker]

Du trenger virkelig medisiner. Vis han det du har skrevet her. Du har ingenting å tape på å prøve det ut.

Anonymkode: 69e04...7f0

[Pragmatikeren]

Du vet det er fritt sykehusvalg i Norge? Hvis du trenger innleggelse, så er det mulig å søke til et annet dps enn der du kjenner flere ansatte. 

[Eva Sofie]

En forutsetning for at du skal få god og riktig hjelp som du har utbytte av, er at du legger stor innsats i å få frem til behandler hvordan du har det. Jeg kan godt forstå at du ikke får tilbud om flere samtaler ved DPS enn hva du gjør, ikke er kandidat for ECT og ikke får tilbud om medisiner når de ikke vet hvordan situasjonen din egentlig er. De tror jo at det går mye bedre med Gaute enn det faktisk gjør. Vi som pasienter er selv ansvarlig for å formidle vår egen situasjon, og helsevesenet er da ansvarlig for å gi oss adekvat behandling. De er (heldigvis) ikke tankelesere og kan ikke direkte se hva vi ønsker oss, selv om det også i blant hadde vært behagelig at vi kunne slippe å uttrykke det i klartekst.

Om du har vansker med å si det muntlig, kan en god løsning være å ta med noe skriftlig til timen. Den eneste som lider av at du ikke får nødvendig hjelp er deg selv og de rundt deg.