Gå til innhold

Hvorfor får noen masse hjelp mens andre ingenting?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Leser her at andre har vært innlagte over 100 ganger og 25 ganger. Det er da voldsomt. Selv får jeg sjeldent bli innlagt når jeg føler selv at jeg har behov for det. 

Så hva er egentlig årsakene til at noen får så masse hjelp i døgnpsykiatrien, mens andre får nesten ingenting? Har det med at de har et lavt funksjonsnivå å gjøre? At de er uføre og ikke har noen partner eller venner? 

Anonymkode: 25c57...32c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leser her at andre har vært innlagte over 100 ganger og 25 ganger. Det er da voldsomt. Selv får jeg sjeldent bli innlagt når jeg føler selv at jeg har behov for det. 

Så hva er egentlig årsakene til at noen får så masse hjelp i døgnpsykiatrien, mens andre får nesten ingenting? Har det med at de har et lavt funksjonsnivå å gjøre? At de er uføre og ikke har noen partner eller venner? 

Anonymkode: 25c57...32c

Jeg har kun brukerstyrt innleggelse som hjelp og er ufør, uten partner og få venner i nærheten (flere har flyttet) og er liksom det jeg har. Får medisiner av hjemmetjenesten, men ingen annen hjelp. Var nylig inne på brukerstyrt og enkelte pasienter hadde ansatte på rommet ganske ofte. Jeg fikk kun samtale da jeg kom dit. Tror alvorlighetsgrad og funksjon har mye å si ja. Jeg vet ikke hvor syk jeg er. Foreløpig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en har ressurs mennesker rundt seg har nok mye og si.

Se bare når pårørende går til avis/tv og forteller om syke foreldre som ikke får sykehjemsplass. Plutselig blir det plass etter noen dager. Alle er så fornøyde. Mor har fått plass på sykehjemmet.
Men hvem er det som har blitt flyttet til vaskerommet, sannsynligvis noen uten språk som ikke har noen som taler deres sak.
 

Det skal være likt for alle, men virkeligheten hvis noe annet. Trist, at de som har minst er de som er mest utsatt.

 

Anonymkode: ff7e1...672

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig i at de som har pårørende som engasjerer seg gir mulighet for å stå sterkere. 

Det lønner seg ikke alltid å ha komboen resurssterk + mye innsikt + likevel alvorlige lidelser. Dog hjelper de to første på alle andre områder i livet. 

Endret av cathlin
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, kupton skrev:

Diagnose er av betydning. Ikke minst hva  forskningen viser om hva som er virksomt for den aktuelle diagnose. 

Lev i troen 😄

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg får en god del hjelp av barnevernet og av sosionom, men ikke så mye fra psykiatrien , eller ser psykiatern en gang i uken da. Jeg har ikke noe særlig nettverk, men de i hjelpe apparatet er veldig snille og det virker som de vil mitt beste. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som får mye hjelp, samtale med psykolog en gang i uka ,diverse kurs og brukerstyrt seng. Tror grunnen til at jeg får så mye hjelp er at jeg har barn ,(som jeg fikk før jeg ble syk). Det er vel en investering for samfunnet at jeg holder meg sånn nogenlunde frisk ,for da har min familie det best, og de unngår mye  belastning med meg for den tar helsevesenet seg av.

Og så trenger jeg en del hjelp selv også, som avlastnings opphold,når jeg får økt symptom trykk eller blir sliten av å fungere i familien. Det er også godt å ha en psykolog å snakke med om problemer, da jeg har en del av problemer  som ikke friske folk har,og som det er vanskelig for familien eller venner å sette seg inn i og forstå. 

Jeg har schizofreni som diagnose. 

Anonymkode: 472a1...1cc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kun de med tanker om selvmord som får hjelp. De første de spør om er om du har selvmordstanker, det samme gjør de i siste time under utredning. Svarer du nei er det null hjelp å få. Lønner seg nok å juge.

Anonymkode: 99678...a78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men lurer på hvordan noen kan være akutt suicidale et tresifret antall ganger i løpet av noen få år. Mistenker noe muffens. Er det en måte å få oppmerksomhet og omsorg på å hevde at en er suicidal? Å få bli innlagt = omsorg?

Anonymkode: 9e6cc...372

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg følte meg truffet og regner med at jeg er en av de to du viser til så jeg skal svare litt grundig.

Jeg har et langvarig (20år) voldelig ekteskap bak meg. Jeg klarte å kjøre på å distansere volden fra resten av livet mitt, helt til det ble for mye. Jeg falt totalt sammen i det jeg gikk fra eksen min. Da var jeg helt ferdig. Jeg ble innlagt og var i flere måneder sengeliggende og kun i stand til å hviske. Jeg hadde ikke mer å gi. Etterhvert utviklet det seg en enorm håpløshetsfølelse som kom til utrykk gjennom veldige selvmordstanker. Håpløsheten var (og er) stor, noe som etterhvert har utviklet seg til kronisk suicidalitet (i tillegg til mine andre diagnoser) Jeg ble utskrevet mange ganger, men var ikke i stand til å ta vare på meg selv. Dette styrker håpløsheten som igjen viste seg i form av selvmordsplaner. Når helsevesenet rundt meg, mente planene ble for detaljerte la de meg inn for stabilisering. Fordi behandlingen av kronisk suicidale innebærer å unngå lange innleggelser har jeg blitt tilbudt korte opphold. Det er derfor tallet er så stort. Nå er behandlingen planlagte, korte opphold som skal hjelpe meg til å ikke nå bunn og dermed etterhvert slippe suicidaliteten. 

Jeg kommer til å bli tilbudt opphold i en periode fremover, men det er forventet at jeg skal få et høyere funksjonsnivå etterhvert.

Jeg får også mye annen hjelp enn den fra sengeposten. Jeg har tenkt at en av grunnene til at de invisterer så mye i meg er at min sykdom oppstod for relativt kort tid siden og man tror at jeg med den rette behandlingen skal komme tilbake igjen.

Jeg har forøvrig er svært lavt funksjonsnivå, er skilt, mamma og har et godt sosialt nettverk. Jeg er ikke ufør. Så vet du det....

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

11 minutter siden, kupton skrev:

Det er ikke slik overskriften antyder.

Noen får mer fordi de trenger mer og fordi de nyttiggjør seg hjelpen. 

Dessverre er virkeligheten slik som overskriften antyder.

Man kan håpe og ønske at det ikke er en realitet. 

Anonymkode: ff7e1...672

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Fru2020 skrev:

Jeg følte meg truffet og regner med at jeg er en av de to du viser til så jeg skal svare litt grundig.

Jeg har et langvarig (20år) voldelig ekteskap bak meg. Jeg klarte å kjøre på å distansere volden fra resten av livet mitt, helt til det ble for mye. Jeg falt totalt sammen i det jeg gikk fra eksen min. Da var jeg helt ferdig. Jeg ble innlagt og var i flere måneder sengeliggende og kun i stand til å hviske. Jeg hadde ikke mer å gi. Etterhvert utviklet det seg en enorm håpløshetsfølelse som kom til utrykk gjennom veldige selvmordstanker. Håpløsheten var (og er) stor, noe som etterhvert har utviklet seg til kronisk suicidalitet (i tillegg til mine andre diagnoser) Jeg ble utskrevet mange ganger, men var ikke i stand til å ta vare på meg selv. Dette styrker håpløsheten som igjen viste seg i form av selvmordsplaner. Når helsevesenet rundt meg, mente planene ble for detaljerte la de meg inn for stabilisering. Fordi behandlingen av kronisk suicidale innebærer å unngå lange innleggelser har jeg blitt tilbudt korte opphold. Det er derfor tallet er så stort. Nå er behandlingen planlagte, korte opphold som skal hjelpe meg til å ikke nå bunn og dermed etterhvert slippe suicidaliteten. 

Jeg kommer til å bli tilbudt opphold i en periode fremover, men det er forventet at jeg skal få et høyere funksjonsnivå etterhvert.

Jeg får også mye annen hjelp enn den fra sengeposten. Jeg har tenkt at en av grunnene til at de invisterer så mye i meg er at min sykdom oppstod for relativt kort tid siden og man tror at jeg med den rette behandlingen skal komme tilbake igjen.

Jeg har forøvrig er svært lavt funksjonsnivå, er skilt, mamma og har et godt sosialt nettverk. Jeg er ikke ufør. Så vet du det....

 

Men du er jo ikke i jobb nå antar jeg? Isåfall så har du jo et forholdsvis høyt funksjonsnivå hvis du klarer å stå i en jobb. 

Anonymkode: 25c57...32c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, kupton skrev:

Det er ikke slik overskriften antyder.

Noen får mer fordi de trenger mer og fordi de nyttiggjør seg hjelpen. 

Jeg visste ikke at du var slik en romantiker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du er jo ikke i jobb nå antar jeg? Isåfall så har du jo et forholdsvis høyt funksjonsnivå hvis du klarer å stå i en jobb. 

Anonymkode: 25c57...32c

Nei, stemmer det. Ligger i sengen jeg... (AAP)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som skriker høyest er de som får mest hjelp. Det gjelder generelt i hele helsevesenet.

Anonymkode: 55e37...12a

Eller de som har lært seg hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg for å få hjelp.

Helsepersonell blir manipulert, selv om de tror de ikke kan bli det.

Anonymkode: ff7e1...672

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...