Hvorfor får noen masse hjelp mens andre ingenting?

[Fru2020]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som skriker høyest er de som får mest hjelp. Det gjelder generelt i hele helsevesenet.

Anonymkode: 55e37...12a

Selv om folk har det så vondt at de skriker høyt, betyr det ikke at de ikke trenger hjelp.

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Fru2020 skrev:

Selv om folk har det så vondt at de skriker høyt, betyr det ikke at de ikke trenger hjelp.

 

Har jeg ikke sagt heller, men kanskje noen hadde trengt det mer. Noen som ikke krever så mye som de som skriker hele tiden. 

Anonymkode: 55e37...12a

[AnonymBruker]

1 time siden, Fru2020 skrev:

Jeg følte meg truffet og regner med at jeg er en av de to du viser til så jeg skal svare litt grundig.

Jeg har et langvarig (20år) voldelig ekteskap bak meg. Jeg klarte å kjøre på å distansere volden fra resten av livet mitt, helt til det ble for mye. Jeg falt totalt sammen i det jeg gikk fra eksen min. Da var jeg helt ferdig. Jeg ble innlagt og var i flere måneder sengeliggende og kun i stand til å hviske. Jeg hadde ikke mer å gi. Etterhvert utviklet det seg en enorm håpløshetsfølelse som kom til utrykk gjennom veldige selvmordstanker. Håpløsheten var (og er) stor, noe som etterhvert har utviklet seg til kronisk suicidalitet (i tillegg til mine andre diagnoser) Jeg ble utskrevet mange ganger, men var ikke i stand til å ta vare på meg selv. Dette styrker håpløsheten som igjen viste seg i form av selvmordsplaner. Når helsevesenet rundt meg, mente planene ble for detaljerte la de meg inn for stabilisering. Fordi behandlingen av kronisk suicidale innebærer å unngå lange innleggelser har jeg blitt tilbudt korte opphold. Det er derfor tallet er så stort. Nå er behandlingen planlagte, korte opphold som skal hjelpe meg til å ikke nå bunn og dermed etterhvert slippe suicidaliteten. 

Jeg kommer til å bli tilbudt opphold i en periode fremover, men det er forventet at jeg skal få et høyere funksjonsnivå etterhvert.

Jeg får også mye annen hjelp enn den fra sengeposten. Jeg har tenkt at en av grunnene til at de invisterer så mye i meg er at min sykdom oppstod for relativt kort tid siden og man tror at jeg med den rette behandlingen skal komme tilbake igjen.

Jeg har forøvrig er svært lavt funksjonsnivå, er skilt, mamma og har et godt sosialt nettverk. Jeg er ikke ufør. Så vet du det....

 

Hvis du mener at dette er en grunn til at du får mye hjelp, burde det Ikke da primært fokuseres på de unge som får en psykisk lidelse. De har nettopp startet livet.

Anonymkode: ff7e1...672

[AnonymBruker]

Jeg får masse hjelp. Enkelte ganger mer enn jeg vil ha. Har aldri ropt høyt, har prøvd å unngå "å bli oppdaget" og prøvd å ordne ting selv. 

Jeg kjenner folk som ikke får hjelp og som mener de virkelig trenger det. Så jeg skjønner heller ikke helt hvordan ting er og hvorfor noen får mye mens andre får lite eller ingenting 

Anonymkode: a1784...02f

[Fru2020]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du mener at dette er en grunn til at du får mye hjelp, burde det Ikke da primært fokuseres på de unge som får en psykisk lidelse. De har nettopp startet livet.

Anonymkode: ff7e1...672

Jeg har fundert på om det er en medvirkende årsak ja. Har ikke diskutert det med dem. Mulig det er fordi man hele tiden har vurdert lidelsestrykket mitt som høyt og funksjonsnivået som lavt.

Jeg synes det er kjempeviktig å hjelpe de unge. Jeg tror at hjelpen må inn allerede fra barnehage og barneskole nivå. Det å forebygge sykdom er lettere enn å kurere sykdom. Iallefall psykisk sykdom.

Men det betyr ikke at jeg mener at man skal ha inntak i psykiatrien basert på alder. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, kupton skrev:

Diagnose er av betydning. Ikke minst hva  forskningen viser om hva som er virksomt for den aktuelle diagnose. 

Hva viser forskningen om bipolar lidelse? Får bipolare god hjelp og nyttiggjør seg hjelpen?

Anonymkode: 4e4a5...26a

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Det er ikke slik overskriften antyder.

Noen får mer fordi de trenger mer og fordi de nyttiggjør seg hjelpen. 

Dersom en person som får hjelp og blir bra, men blir reinnlagt ofte, hvordan kan man si at vedkommende nyttiggjør seg hjelpen? 

Kommer det av at personen kommer seg raskt under hver innleggelse?

Anonymkode: 4e4a5...26a

[kupton]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre er virkeligheten slik som overskriften antyder.

Man kan håpe og ønske at det ikke er en realitet. 

Anonymkode: ff7e1...672

Da får du beskrive tilfellet. Diagnose, hva som er gjort til nå og hva som burde bli gjort. 
Det finnes behandlingsveiledere for de ulike diagnoser. Hvordan avviker det som (ikke) er gjort fra veilederen?

[AnonymBruker]

8 timer siden, kupton skrev:

Det er ikke slik overskriften antyder.

Noen får mer fordi de trenger mer og fordi de nyttiggjør seg hjelpen. 

For noen år siden fikk ikke jeg plass på intermediær avdeling selv om jeg var førstegangspyskotisk. I stedet ble jeg sendt til ett sykehjem med tilbakestående og kronikere. Fikk jeg mindre hjelp fordi jeg ikke kunne nyttegjøre meg hjelpen? Dette er riktignok lenge siden, men det er ikke så forandret siden da.

Anonymkode: f294e...ea2

[AnonymBruker]

Så har du de som ikke lenger har noe tilbud. For «frisk» til å få hjelp og for « psyk» til å fungere normalt i samfunnet. Jeg bare eksisterer i en depressiv og håpløs tåke men akkurat nå ingen planer om å gjøre slutt på livet. Så da er det liksom greit forstår jeg. Jeg var motivert og håpefull i begynnelsen da jeg fikk hjelp. Jeg tok det som en selvfølge at jeg var verdt å redde. Hadde en naiv tillit til helsevesenet. Mye venting, lite plan og oppfølging i behandlingen. Så ble det etter noen mnd bare avsluttet uten noe bedring egentlig. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke er verdt å satse på?  Er jeg for gammel? Er jeg for lite interessant? Er diagnosen jeg har for vanlig og kjedelig?. Kanskje det rett og slett var det at jeg ikke lenger orket å rope om hjelp. Det vondeste er når man får høre at det er ens egen feil. «Man nyttiggjør seg ikke behandlingen». Kan det noen ganger også være travelhet, kapasitetmangel og dårlig kvalitet på behandlingen??. Føles litt ensomt å jobbe så hardt hver dag med å kjempe med angst, tvang og depresjon alene. Og jeg føler på skam over å ikke ha lykkes med å imøtekomme systemet slik de ville. Problemet er at da jeg ble psyk hadde jeg INGEN ANELSE om hvordan ting fungerte i psykiatrien. Og INGEN tok seg bryet meg å fortelle meg det heller. Først nå etterpå har jeg litt og litt forstått systemet. 

Anonymkode: 16c87...c1f

[kupton]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva viser forskningen om bipolar lidelse? Får bipolare god hjelp og nyttiggjør seg hjelpen?

Anonymkode: 4e4a5...26a

Forskningen viser at det i hovedsak er medisiner og psykoedukasjon som hjelper de med bipolar lidelse. De aller fleste får god hjelp, men det er fortsatt noen geografiske forskjeller. De som følger behandlingen har stor nytte av den. Men i alle diagnosegrupper er det noen som ikke følger anbefalingene med de negative følger det har.

[kupton]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noen år siden fikk ikke jeg plass på intermediær avdeling selv om jeg var førstegangspyskotisk. I stedet ble jeg sendt til ett sykehjem med tilbakestående og kronikere. Fikk jeg mindre hjelp fordi jeg ikke kunne nyttegjøre meg hjelpen? Dette er riktignok lenge siden, men det er ikke så forandret siden da.

Anonymkode: f294e...ea2

Det jeg mente er at ulikheter ikke er på individuelt nivå. Men dessverre er det fortsatt betydelige ulikheter i tilbudet geografisk.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, kupton skrev:

Det jeg mente er at ulikheter ikke er på individuelt nivå. Men dessverre er det fortsatt betydelige ulikheter i tilbudet geografisk.

Ok, da misforstod jeg

Anonymkode: f294e...ea2

[Eva Sofie]

9 minutter siden, kupton skrev:

Forskningen viser at det i hovedsak er medisiner og psykoedukasjon som hjelper de med bipolar lidelse. De aller fleste får god hjelp, men det er fortsatt noen geografiske forskjeller. De som følger behandlingen har stor nytte av den. Men i alle diagnosegrupper er det noen som ikke følger anbefalingene med de negative følger det har.

Leste for øvrig at det nå jobbes med å forsøke og fange opp pasienter som faller utenfor behandlingstiltak innen diabetesoppfølgning gjennom "maskinlæring" (gjennomgang av data) - det får jo enorme fysiske konsekvenser for den enkelte på sikt - og tenkte i mitt lille hode at dette må jo kunne brukes innen andre grupper også. F.eks. bipolare som ikke møter opp til psykoeudikasjon og følger opp ev. andre behandlingstiltak.

"Kan vi finne diabetespasienter det kan gå dårlig med?" fra Dagens Medisin

[cathlin]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er kun de med tanker om selvmord som får hjelp. De første de spør om er om du har selvmordstanker, det samme gjør de i siste time under utredning. Svarer du nei er det null hjelp å få. Lønner seg nok å juge.

Anonymkode: 99678...a78

Om de da ikke glemmer å spørre og skriver noe sånt som at selvmordsrisikoen ble vurdert for x-antall år siden.

[AnonymBruker]

3 timer siden, kupton skrev:

Forskningen viser at det i hovedsak er medisiner og psykoedukasjon som hjelper de med bipolar lidelse. De aller fleste får god hjelp, men det er fortsatt noen geografiske forskjeller. De som følger behandlingen har stor nytte av den. Men i alle diagnosegrupper er det noen som ikke følger anbefalingene med de negative følger det har.

Er lidelsen for biologisk til at psykoterapi har god effekt? 
Går ut ifra at dette ikke gjelder de med andre diagnoser i tillegg? 

Anonymkode: d16f5...eb3

[stjernestøv]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men lurer på hvordan noen kan være akutt suicidale et tresifret antall ganger i løpet av noen få år. Mistenker noe muffens. Er det en måte å få oppmerksomhet og omsorg på å hevde at en er suicidal? Å få bli innlagt = omsorg?

Anonymkode: 9e6cc...372

Forstår ikke hva som er så "stas" med å være innlagt hvis noen syns det. Det er ikke stas, man er veldig syk og dårlig da. Unner ingen det. 

[aa-k-j]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så har du de som ikke lenger har noe tilbud. For «frisk» til å få hjelp og for « psyk» til å fungere normalt i samfunnet. Jeg bare eksisterer i en depressiv og håpløs tåke men akkurat nå ingen planer om å gjøre slutt på livet. Så da er det liksom greit forstår jeg. Jeg var motivert og håpefull i begynnelsen da jeg fikk hjelp. Jeg tok det som en selvfølge at jeg var verdt å redde. Hadde en naiv tillit til helsevesenet. Mye venting, lite plan og oppfølging i behandlingen. Så ble det etter noen mnd bare avsluttet uten noe bedring egentlig. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke er verdt å satse på?  Er jeg for gammel? Er jeg for lite interessant? Er diagnosen jeg har for vanlig og kjedelig?. Kanskje det rett og slett var det at jeg ikke lenger orket å rope om hjelp. Det vondeste er når man får høre at det er ens egen feil. «Man nyttiggjør seg ikke behandlingen». Kan det noen ganger også være travelhet, kapasitetmangel og dårlig kvalitet på behandlingen??. Føles litt ensomt å jobbe så hardt hver dag med å kjempe med angst, tvang og depresjon alene. Og jeg føler på skam over å ikke ha lykkes med å imøtekomme systemet slik de ville. Problemet er at da jeg ble psyk hadde jeg INGEN ANELSE om hvordan ting fungerte i psykiatrien. Og INGEN tok seg bryet meg å fortelle meg det heller. Først nå etterpå har jeg litt og litt forstått systemet. 

Anonymkode: 16c87...c1f

Dette var som å lese om meg da jeg har vært i samme situasjon.

[cathlin]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så har du de som ikke lenger har noe tilbud. For «frisk» til å få hjelp og for « psyk» til å fungere normalt i samfunnet. Jeg bare eksisterer i en depressiv og håpløs tåke men akkurat nå ingen planer om å gjøre slutt på livet. Så da er det liksom greit forstår jeg. Jeg var motivert og håpefull i begynnelsen da jeg fikk hjelp. Jeg tok det som en selvfølge at jeg var verdt å redde. Hadde en naiv tillit til helsevesenet. Mye venting, lite plan og oppfølging i behandlingen. Så ble det etter noen mnd bare avsluttet uten noe bedring egentlig. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke er verdt å satse på?  Er jeg for gammel? Er jeg for lite interessant? Er diagnosen jeg har for vanlig og kjedelig?. Kanskje det rett og slett var det at jeg ikke lenger orket å rope om hjelp. Det vondeste er når man får høre at det er ens egen feil. «Man nyttiggjør seg ikke behandlingen». Kan det noen ganger også være travelhet, kapasitetmangel og dårlig kvalitet på behandlingen??. Føles litt ensomt å jobbe så hardt hver dag med å kjempe med angst, tvang og depresjon alene. Og jeg føler på skam over å ikke ha lykkes med å imøtekomme systemet slik de ville. Problemet er at da jeg ble psyk hadde jeg INGEN ANELSE om hvordan ting fungerte i psykiatrien. Og INGEN tok seg bryet meg å fortelle meg det heller. Først nå etterpå har jeg litt og litt forstått systemet. 

Anonymkode: 16c87...c1f

Har du spurt dem om årsaken? Av og til er det nødvendig å evaluere hjelp eller årsak til manglende. 

[Villanda]

8 minutter siden, aa-k-j skrev:

Dette var som å lese om meg da jeg har vært i samme situasjon.

Får du ikke hjelp fra kommunen heller?