Jeg er så forbanna nedfor! Trenger bare noen å snakke med.

[AnonymBruker]

Har Dystymi og et par andre diagnoser som er medfødt. Jeg står opp senest 10 hver dag. Jeg jobber frivillig, men er ikke såcmange timer pr dag, og heller ikke så givende fordi jeg ikke tjener penger på det og det er liksom bare for å føle meg nyttig. Ellers sitter jeg hjemme. Jeg trener hver dag, isåfall er jeg aktiv. Løper og får opp pulsen, trener styrke. Men isolerer meg, fordi jeg ikke orker noe støy. Har også veldig lav selvfølelse pga jeg er arbeidsledig for tiden. Jeg har lav selvfølelse fordi jeg aldri i mitt liv har følt på særlig mestring. Jeg har trodd at jeg endelig har funnet min plass i livet, men så er det liksom en usynlig vegg som alltid kommer der. De andre jeg blir kjent med går glatt gjennom, mens jeg har liksom en grense de ikke har og blir stoppet. Jeg hater når folk svarer "du bestemmer selv hvordan livet ditt skal være" "du er herre i eget liv" osv, for man er ikke det! Mye kommer an på hvem du er venner med, hvor godt folk liker deg, om man klaffer. Sier ikke at det er andre sin skyld at jeg har det som jeg har, hvem skal jeg skylde på liksom? Alt dette er en helthet. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme i denne situasjonen. Ikke så alvorlig som den har blitt. Jeg har egentlig vært veldig oppegående. Fullførte skolen, fikk min første jobb som 20 åring og har deretter vært i full jobb. Jeg holdt et par år i en jobb jeg ikke trivdes i fordi jeg ville tjene penger. Deretter fikk jeg en ny jobb hvor jeg ikke helt visete hva jeg gikk til. Trivdes ikke første uken, men det kom seg. Så gikk jeg for drømmen, fordi jeg hadde egentlig gode forutsetninger. Men foreløpig har det gått skeis. Etter disse nedturene har jeg bare fått mer og mer selvhat. Jeg blir mer og mer overbevist at jeg ikke duger til noen ting. Sammenligner meg med andre... ja jeg vet det frarådes, men jeg prøver bare å sette meg inn i deres situasjon. Jeg lurer på hvordan det går ann å klare ting så lett! Disse viser heller ikke forståelse da de er vant med at de alltid finner en vei, mens for meg er ting derimot alltid stengt. Hele livet mitt dreier seg om å ta til takke med de stusselige mulighetene jeg får. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at vennene mine har sluttet helt å ta kontakt. Svarer ikke på snapene mine lenger. Er ikke slik at jeg driver å spør hva de driver med og tar kontakt hele tiden altså. Men de har alltid pleid å svare når jeg sender bilder, men nå gjør ingen det. Jeg tar det som et tegn på at de kanskje vil unngå meg, er lei av meg. Men jeg forstår dem... det har jo ikke skjedd noe nytt i livet mitt den siste tiden. Mens de studerer, er i arbeid og noen dater så går jeg hjemme.. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

[Eva Sofie]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glemte å skrive at vennene mine har sluttet helt å ta kontakt. Svarer ikke på snapene mine lenger. Er ikke slik at jeg driver å spør hva de driver med og tar kontakt hele tiden altså. Men de har alltid pleid å svare når jeg sender bilder, men nå gjør ingen det. Jeg tar det som et tegn på at de kanskje vil unngå meg, er lei av meg. Men jeg forstår dem... det har jo ikke skjedd noe nytt i livet mitt den siste tiden. Mens de studerer, er i arbeid og noen dater så går jeg hjemme.. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

Hva er fokuset ditt når du har kontaktet vennene dine på snap?

Kan du se andre grunner til at vennene dine ikke tar kontakt med deg som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt, men men mer med de og deres liv og hverdag?

[AnonymBruker]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Hva er fokuset ditt når du har kontaktet vennene dine på snap?

Kan du se andre grunner til at vennene dine ikke tar kontakt med deg som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt, men men mer med de og deres liv og hverdag?

Jada de har nok nokk med seg selv. Jeg forventer ikke at de tar kontakt hver uke liksom. 
Men jeg føler meg uinteressant og tom. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

[Eva Sofie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jada de har nok nokk med seg selv. Jeg forventer ikke at de tar kontakt hver uke liksom. 
Men jeg føler meg uinteressant og tom. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

Men det at de har nok med seg selv stiller jo ikke da likhetstegn mellom at du er kjedelig og tom. Det sier noe om de og ikke deg. Kan du gjøre noe for at du skal trives bedre i eget liv?

Jeg har nok litt vanskelig for å forstå at vi mennesker kan klare å få så mange tilbud i hendene i dagens media- og informasjonssamfunn at vi ikke ser mulighetene som ligger i det lenger av hva som finnes. Det finnes jo så mange bøker, lages så mange gode radioprogrammer og podcaster, TV-programmer og filmer, en har tilgang på tusenvis av artikler om man er villig til å betale for et årsabonnement på en nettavis eller tidsskrift - og mange artikler trenger man ikke betale for en gang. Å lese trenger ikke være kostbart takket være offentlige bibliotek. Om du kan dokumentere konsentrasjonsproblemer i form av ADHD eller andre kognitive vansker (definisjonen er svært vag) kan man få bli låner hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek og få tilgang på lydbøker som blinde, svaksynte og dyslektikere får. NRK har jo lagt ut hele arkivet sitt og om du betaler, er det 1.300 kr. for den rimeligste TV2 Sumo nå, har du jo siste 10-året med programmer og serier som er sendt på den kanalen.

Jah... Jeg stopper der, men selv er jeg litt fortvilt over at døgnet har så få timer. Jeg har altfor mange bøker som skal leses, altfor mange TV-programmer og serier jeg helst vil følge med på og det samme med podcaster jeg abonnerer på, men jeg henger etter og må gjøre et svært magert utvalg av mengdene. Handler det om at man heller ser begrensninger fremfor muligheter? Det er lett for det når man er deprimert og nedfor.

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Men det at de har nok med seg selv stiller jo ikke da likhetstegn mellom at du er kjedelig og tom. Det sier noe om de og ikke deg. Kan du gjøre noe for at du skal trives bedre i eget liv?

Jeg har nok litt vanskelig for å forstå at vi mennesker kan klare å få så mange tilbud i hendene i dagens media- og informasjonssamfunn at vi ikke ser mulighetene som ligger i det lenger av hva som finnes. Det finnes jo så mange bøker, lages så mange gode radioprogrammer og podcaster, TV-programmer og filmer, en har tilgang på tusenvis av artikler om man er villig til å betale for et årsabonnement på en nettavis eller tidsskrift - og mange artikler trenger man ikke betale for en gang. Å lese trenger ikke være kostbart takket være offentlige bibliotek. Om du kan dokumentere konsentrasjonsproblemer i form av ADHD eller andre kognitive vansker (definisjonen er svært vag) kan man få bli låner hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek og få tilgang på lydbøker som blinde, svaksynte og dyslektikere får. NRK har jo lagt ut hele arkivet sitt og om du betaler, er det 1.300 kr. for den rimeligste TV2 Sumo nå, har du jo siste 10-året med programmer og serier som er sendt på den kanalen.

Jah... Jeg stopper der, men selv er jeg litt fortvilt over at døgnet har så få timer. Jeg har altfor mange bøker som skal leses, altfor mange TV-programmer og serier jeg helst vil følge med på og det samme med podcaster jeg abonnerer på, men jeg henger etter og må gjøre et svært magert utvalg av mengdene. Handler det om at man heller ser begrensninger fremfor muligheter? Det er lett for det når man er deprimert og nedfor.

Jeg gidder ikke å være pådriver for vennene mine. De får ta kontakt de også. Men de har kanskje ting som opptar dem, så jeg kan ikke være bitter. 
Jeg er klar over at jeg må vite hva jeg selv vil. 
Det er ikke det at jeg trenger dem hele tiden, men føler mer på at mobilen min er stille 24/7. Eneste som ringer er mamma. Ellers er det melding fra legen og mobiloperatøren. Jævla deprimerende.. 

Begrensninger fremfor muligheter? Jeg ser ingen muligheter lenger. Jeg har en mulighet, og det er aap. Synes nesten det er et selvfølge at jeg kom dit.. de andre jeg har blitt kjent med på veien har sluttet med en ting for å starte rett på noe nytt. Mens jeg har prøvd mye nytt, men bare feilet. 
 

Hva er det å være glad for? 

Anonymkode: f8e2d...2c2

[Eva Sofie]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke det at jeg trenger dem hele tiden, men føler mer på at mobilen min er stille 24/7. Eneste som ringer er mamma. Ellers er det melding fra legen og mobiloperatøren. Jævla deprimerende.. 

Begrensninger fremfor muligheter? Jeg ser ingen muligheter lenger. Jeg har en mulighet, og det er aap. Synes nesten det er et selvfølge at jeg kom dit.. de andre jeg har blitt kjent med på veien har sluttet med en ting for å starte rett på noe nytt. Mens jeg har prøvd mye nytt, men bare feilet. 
 

Hva er det å være glad for? 

Anonymkode: f8e2d...2c2

OK, min mobil får også stort sett varsler ra automatiske genererte utsendelser og tilbud her og der som bare er å overse og som jeg alltid tenker at "dette  må jeg få meldt meg av". Men med begrepet "å se muligheter fremfor begrensninger" ligger det litt i det å innfinne seg med situasjonen sin. Den blir ikke alltid som vi ønsker. Hverken for deg eller meg. Det kan være en tøff prosess å gjennomgå, men ikke drukne i den. Vi bør likevel forsøke å gjøre det beste ut av den for å skape en best mulig fremtid. Selv om fortiden har gjort at du har endt der du har endt nå, kan du fremdeles skape din egen fremtid. Og det er der du må velge. Hva du vil gjøre hver dag. Hvordan du vil tenke om deg selv og din egen situasjon. Du kan tenke at "jeg er en taper" eller "jeg er en fighter", men det går egentlig ut på det samme i mine øyne. Holdningen din vil i så fall ha stor betydning på resultatet.

Ønsker deg nå en god natt. Nå gleder jeg meg til å ta til på en ny bok før søvnen innhenter meg  Ingen positiv lesning, men bok fra virkeligheten og det er det jeg liker å lese noen ganger atspredt med litt krim.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Eva Sofie skrev:

OK, min mobil får også stort sett varsler ra automatiske genererte utsendelser og tilbud her og der som bare er å overse og som jeg alltid tenker at "dette  må jeg få meldt meg av". Men med begrepet "å se muligheter fremfor begrensninger" ligger det litt i det å innfinne seg med situasjonen sin. Den blir ikke alltid som vi ønsker. Hverken for deg eller meg. Det kan være en tøff prosess å gjennomgå, men ikke drukne i den. Vi bør likevel forsøke å gjøre det beste ut av den for å skape en best mulig fremtid. Selv om fortiden har gjort at du har endt der du har endt nå, kan du fremdeles skape din egen fremtid. Og det er der du må velge. Hva du vil gjøre hver dag. Hvordan du vil tenke om deg selv og din egen situasjon. Du kan tenke at "jeg er en taper" eller "jeg er en fighter", men det går egentlig ut på det samme i mine øyne. Holdningen din vil i så fall ha stor betydning på resultatet.

Ønsker deg nå en god natt. Nå gleder jeg meg til å ta til på en ny bok før søvnen innhenter meg  Ingen positiv lesning, men bok fra virkeligheten og det er det jeg liker å lese noen ganger atspredt med litt krim.

Men hvorfor skal vi være glade i livet når det virker som det eneste vi skal lære er at «livet blir somregel ikke som vi ønsker»? Mitt liv ble ikke som jeg ønsket, og det har skjedd mange ganger. Saken er bare at når jeg endelig føler jeg kommer til noe jeg elsker, så faller jeg jeg ned igjen. Det er som om jeg ikke skal trives rett og slett. «Nei, livet skal ikke bli kos enda» virker det som.

Anonymkode: f8e2d...2c2

[Eva Sofie]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor skal vi være glade i livet når det virker som det eneste vi skal lære er at «livet blir somregel ikke som vi ønsker»? Mitt liv ble ikke som jeg ønsket, og det har skjedd mange ganger. Saken er bare at når jeg endelig føler jeg kommer til noe jeg elsker, så faller jeg jeg ned igjen. Det er som om jeg ikke skal trives rett og slett. «Nei, livet skal ikke bli kos enda» virker det som.

Anonymkode: f8e2d...2c2

Du har jo alltid et valg. Du kan velge å være sur og bitter over at ting ikke ble som det ble, noe det ser ut som at du velger å være, eller som jeg sier, gjøre det beste ut av det. Min natt nå ble ikke som jeg håpet. Medisinene mine virket ikke over hodet. Jeg får ikke sove i det hele tatt. Hva gjør jeg? Jeg kan klage og sutre over dette eller jeg kan gjøre det beste ut av situasjonen. Det beste hadde kanskje vært å ta en halv Apodorm eller øke dosen av den faste medisinen (får lov av legen) og likevel få sove et par-tre timer likevel, men istedenfor velger jeg å få gjort noen ting i nattetimene. Der svikter min fornuft litt. Der kommer min kontinuerlige rastløshet frem og ønsket om å hele tiden gjøre noe. Kjenner at jeg gruer meg litt til i morgen siden jeg får et lite middagsbesøk, men jeg overlever det nok. Jeg sitter og forbereder et skriv til en lege og jeg hører på "Stetoskopet"-podcasten hvor de i dag snakker om legeetikk - når er det OK for en lege å behandle familie og venner. Anbefaler deg virkelig å søke opp ulike emner innen podcast om det kan tenkes å interessere deg. eller i appen NRK TV om du foretrekker å se det du hører på  Jeg vet at jeg maser fryktelig om dette, men jeg har virkelig troen på det å fylle hverdagen med noe fordi jeg selv har erfart det og har sett i praksis at det hjelper mange. Jeg har selv vært der en gang i tiden at døgnene har føltes uendelig lange og det var virkelig vondt. Det jeg husker jeg helt konkret begynte å gjøre for å ta meg ut av situasjonen raskest mulig, var å begynne å studere et fag. Ikke i den hensikt å først og fremst avlegge eksamen, men å fylle tiden med innhold.

Om man har noen tusen å svi av, har for øvrig Folkeuniversitetet mange stuier og kurs å tilby voksne personer på fulltid eller deltid, ofte over internett. Vet ikke, men kanskje også NAV kan støtte dette som tiltak om man går på AAP om man har en plan for det? Dette har jeg ingen erfaring med selv, det må jeg ha understreket, men en idé som falt meg i hodet. Hadde jeg vært i begynnelsen av 20-årene og ønsket å gjøre noe om igjen i livet mitt i samme situasjon jeg var i i livet mitt da, tror jeg at jeg hadde testet NAV på det kortet.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Men det at de har nok med seg selv stiller jo ikke da likhetstegn mellom at du er kjedelig og tom. Det sier noe om de og ikke deg. Kan du gjøre noe for at du skal trives bedre i eget liv?

Jeg har nok litt vanskelig for å forstå at vi mennesker kan klare å få så mange tilbud i hendene i dagens media- og informasjonssamfunn at vi ikke ser mulighetene som ligger i det lenger av hva som finnes. Det finnes jo så mange bøker, lages så mange gode radioprogrammer og podcaster, TV-programmer og filmer, en har tilgang på tusenvis av artikler om man er villig til å betale for et årsabonnement på en nettavis eller tidsskrift - og mange artikler trenger man ikke betale for en gang. Å lese trenger ikke være kostbart takket være offentlige bibliotek. Om du kan dokumentere konsentrasjonsproblemer i form av ADHD eller andre kognitive vansker (definisjonen er svært vag) kan man få bli låner hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek og få tilgang på lydbøker som blinde, svaksynte og dyslektikere får. NRK har jo lagt ut hele arkivet sitt og om du betaler, er det 1.300 kr. for den rimeligste TV2 Sumo nå, har du jo siste 10-året med programmer og serier som er sendt på den kanalen.

Jah... Jeg stopper der, men selv er jeg litt fortvilt over at døgnet har så få timer. Jeg har altfor mange bøker som skal leses, altfor mange TV-programmer og serier jeg helst vil følge med på og det samme med podcaster jeg abonnerer på, men jeg henger etter og må gjøre et svært magert utvalg av mengdene. Handler det om at man heller ser begrensninger fremfor muligheter? Det er lett for det når man er deprimert og nedfor.

Har du adhd siden du må gjøre noe hele tiden og dagen ikke har nok timer?

Anonymkode: 56b40...747

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Men det at de har nok med seg selv stiller jo ikke da likhetstegn mellom at du er kjedelig og tom. Det sier noe om de og ikke deg. Kan du gjøre noe for at du skal trives bedre i eget liv?

Jeg har nok litt vanskelig for å forstå at vi mennesker kan klare å få så mange tilbud i hendene i dagens media- og informasjonssamfunn at vi ikke ser mulighetene som ligger i det lenger av hva som finnes. Det finnes jo så mange bøker, lages så mange gode radioprogrammer og podcaster, TV-programmer og filmer, en har tilgang på tusenvis av artikler om man er villig til å betale for et årsabonnement på en nettavis eller tidsskrift - og mange artikler trenger man ikke betale for en gang. Å lese trenger ikke være kostbart takket være offentlige bibliotek. Om du kan dokumentere konsentrasjonsproblemer i form av ADHD eller andre kognitive vansker (definisjonen er svært vag) kan man få bli låner hos Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek og få tilgang på lydbøker som blinde, svaksynte og dyslektikere får. NRK har jo lagt ut hele arkivet sitt og om du betaler, er det 1.300 kr. for den rimeligste TV2 Sumo nå, har du jo siste 10-året med programmer og serier som er sendt på den kanalen.

Jah... Jeg stopper der, men selv er jeg litt fortvilt over at døgnet har så få timer. Jeg har altfor mange bøker som skal leses, altfor mange TV-programmer og serier jeg helst vil følge med på og det samme med podcaster jeg abonnerer på, men jeg henger etter og må gjøre et svært magert utvalg av mengdene. Handler det om at man heller ser begrensninger fremfor muligheter? Det er lett for det når man er deprimert og nedfor.

Eva Sofie, jeg undrer oppriktig på om det du beskriver at du må ha med deg "alt" kan være symptom på Asperger eller adhd. Jeg er ikke personen som er opphengt i diagnoser. Andre kan gjerne svare hvis de har noe erfaring med det samme.

Anonymkode: 56b40...747

[AnonymBruker]

9 timer siden, Eva Sofie skrev:

Du har jo alltid et valg. Du kan velge å være sur og bitter over at ting ikke ble som det ble, noe det ser ut som at du velger å være, eller som jeg sier, gjøre det beste ut av det. Min natt nå ble ikke som jeg håpet. Medisinene mine virket ikke over hodet. Jeg får ikke sove i det hele tatt. Hva gjør jeg? Jeg kan klage og sutre over dette eller jeg kan gjøre det beste ut av situasjonen. Det beste hadde kanskje vært å ta en halv Apodorm eller øke dosen av den faste medisinen (får lov av legen) og likevel få sove et par-tre timer likevel, men istedenfor velger jeg å få gjort noen ting i nattetimene. Der svikter min fornuft litt. Der kommer min kontinuerlige rastløshet frem og ønsket om å hele tiden gjøre noe. Kjenner at jeg gruer meg litt til i morgen siden jeg får et lite middagsbesøk, men jeg overlever det nok. Jeg sitter og forbereder et skriv til en lege og jeg hører på "Stetoskopet"-podcasten hvor de i dag snakker om legeetikk - når er det OK for en lege å behandle familie og venner. Anbefaler deg virkelig å søke opp ulike emner innen podcast om det kan tenkes å interessere deg. eller i appen NRK TV om du foretrekker å se det du hører på  Jeg vet at jeg maser fryktelig om dette, men jeg har virkelig troen på det å fylle hverdagen med noe fordi jeg selv har erfart det og har sett i praksis at det hjelper mange. Jeg har selv vært der en gang i tiden at døgnene har føltes uendelig lange og det var virkelig vondt. Det jeg husker jeg helt konkret begynte å gjøre for å ta meg ut av situasjonen raskest mulig, var å begynne å studere et fag. Ikke i den hensikt å først og fremst avlegge eksamen, men å fylle tiden med innhold.

Om man har noen tusen å svi av, har for øvrig Folkeuniversitetet mange stuier og kurs å tilby voksne personer på fulltid eller deltid, ofte over internett. Vet ikke, men kanskje også NAV kan støtte dette som tiltak om man går på AAP om man har en plan for det? Dette har jeg ingen erfaring med selv, det må jeg ha understreket, men en idé som falt meg i hodet. Hadde jeg vært i begynnelsen av 20-årene og ønsket å gjøre noe om igjen i livet mitt i samme situasjon jeg var i i livet mitt da, tror jeg at jeg hadde testet NAV på det kortet.

Men når folk skriver det du her skriver: "være sur for at ting ble som det ble", jeg vet at ting har blitt som det har blitt. Men jeg klarer ikke å akseptere at det skal fortsette slik. Hvordan vet jeg om jeg bør gi opp eller ikke? Jeg er så lei av å starte med noe nytt hele tiden! Jeg fant ut hva jeg ville, men det lar seg nå ikke gjøre. Koronasituasjonen er med og påvirket, så jeg er ikke alene om det slik sett, men det er ikke sikkert jeg hadde kunnet fortsette om den ikke var her heller. Jeg prøver å analysere meg frem til hva det er som egentlig hindrer meg. Jeg er så lei av å bli hindret av denne usynlige veggen! Jeg ser de jeg liksom var med den tiden, de fra samme miljø, lever videre det livet jeg ble stoppet fra. Jeg hadde ikke vært deprimert nå dersom jeg hadde vært der. Hadde også vært litt lettere å være hyggelig mot folk om jeg trivdes i eget liv. Jeg er ikke ufin mot folk, men har liksom ingeting å gi nå, fordi jeg er flau over at jeg feilet nok en gang. 

Noen ganger lurer jeg på om det egentlig er aspergersen som hindrer eller om det er noe annet. Jeg lurer noen ganger på om vi er født med "frekvenser". Med det mener jeg er form for skjebne. Ikke at fremtiden vår er skrevet i en sten, men energiene vi er født med på en måte. Jeg føler at steget jeg tok er for stort til meg å være. Ligner ingen i familien, jeg kræsjer med familien min på så mange måter! Vi har det jo fint sammen, men jeg har et annet syn på ting enn dem, og vi er oppvokst i samme familie og på samme sted. Altså...hvis det her var 2.verdenskrig, hadde de vært de som kjempet mot tyskland, mens jeg hadde vært tyskerjenta, hvis du skjønner. Ikke at jeg vil ha krig og vil at norge skal gå under altså... det var bare et eksempel. 

Jeg bare er så søkende til alt som er annelredes enn det jeg er vant med. Noe som har uruet moren min ofte feks. Jeg synes også det er lett å skylde på ADHD og Asperger. Det er vel typisk ved Asperger at man setter ting i bås. At man skylder på at det er fordi det og det. Men jeg liker det ikke, for skal vi fraskrive oss ansvar fordi vi har diagnoser? 
Føler ofte jeg er feildiagnostisert. For jeg er ikke autistisk. Jeg liker ikke å gå bort til venner og kjente i store folkemengder, om de står sammen med folk jeg ikke kjenner. Men man trenger da vel ikke asperger for å ha det slik?

Jeg bare fatter ikke hva det er som gjør at jeg er i situasjonen! Det føles bare meningsløst. Som en slags straff. En straff for at jeg har asperger? En straff for at jeg velger annerledes enn familien? (Frekvensene igjen). 

Det er noe annet litt fascinerende jeg merker. Jeg kan se på bilder av meg selv fra flere år tilbake, og tenke "hva var det jeg var så misfornøyd med?" "hvorfor var jeg så deprimert?" Å se på bilder er som å komme ut av meg selv, og se meg selv fra utenfra, men da må bildene være noen år gamle. Synd at følelsene som sitter inni oss er så konstante. Det er som en depresjonsblomst som vokster inni oss og holdes liv i. Følelsene inni forandrer seg ikke. Tiden inni meg står stille. Det er bare utenfor det forandrer seg. 

 

Anonymkode: f8e2d...2c2

[Eva Sofie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du adhd siden du må gjøre noe hele tiden og dagen ikke har nok timer?

Anonymkode: 56b40...747

Jeg har tenkt tanken, men har ikke diagnosen nei. Men har også lest i boken "Traumerelatert dissosiasjon" at det er et trekk ved den dissosiative lidelsen som jeg har å hele tiden skulle holde seg i aktivitet. Så jeg vet ikke for øyeblikket. Har ikke tatt det opp med psykologen min enda fordi vi har så mye annet å ta tak i dessverre... Men det har vært slik så lenge jeg kan huske, dvs. fra jeg var barn. Som barn fra 3-årsalder var jeg den som sto opp kl. 5.00 og holdt det gående til jeg ble truet, tvunget og lokket i seng, så jeg må ha vært et mareritt å ha i hus... Har jo stilt noen spørsmål rundt ADHD i en annen tråd her på DOL senest i går  

[Eva Sofie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eva Sofie, jeg undrer oppriktig på om det du beskriver at du må ha med deg "alt" kan være symptom på Asperger eller adhd. Jeg er ikke personen som er opphengt i diagnoser. Andre kan gjerne svare hvis de har noe erfaring med det samme.

Anonymkode: 56b40...747

Har også holdt tankene åpne for asperger i likhet med ADHD, uten enda å ha drøftet det med fagfolk, men selv kan jeg ikke kjenne meg igjen i asperger og har aldri hørt andre rundt meg uttrykke noe som taler i den retning. Da taler imidlertid mer mot symptomer i retning av ADHD, for der kan jeg krysse av ganske mye når jeg selv leser igjennom hva som f.eks. står på Psykia sine sider, men mange symptomer kan være sammenfallende med symptomer etter å ha hatt en traumatisk oppvekst og det kompliserer det hele i mitt tilfelle. Men som sagt, jeg er åpen for det meste, asperger, ADHD eller hva det skal være...

[Eva Sofie]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare er så søkende til alt som er annelredes enn det jeg er vant med. Noe som har uruet moren min ofte feks. Jeg synes også det er lett å skylde på ADHD og Asperger. Det er vel typisk ved Asperger at man setter ting i bås. At man skylder på at det er fordi det og det. Men jeg liker det ikke, for skal vi fraskrive oss ansvar fordi vi har diagnoser? 
Føler ofte jeg er feildiagnostisert. For jeg er ikke autistisk. Jeg liker ikke å gå bort til venner og kjente i store folkemengder, om de står sammen med folk jeg ikke kjenner. Men man trenger da vel ikke asperger for å ha det slik?

Jeg bare fatter ikke hva det er som gjør at jeg er i situasjonen! Det føles bare meningsløst. Som en slags straff. En straff for at jeg har asperger? En straff for at jeg velger annerledes enn familien? (Frekvensene igjen). 
 

Anonymkode: f8e2d...2c2

Et lite skudd i blinde her, men forsøker bare litt fortvilt å hjelpe deg, forstår at du har det vanskelig og strever. Kunne det ha hjulpet deg og fått en ny vurdering på diagnosen din? Det er jo mulig at den er feil? Men før du ev. setter i gang med det, bør du jo vurdere hvordan du vil reagere dersom det blir konkludert med at du har asperger. Vil det da gjøre situasjonen din enda tyngre eller er det verdt å ta risikoen? Livet handler i blant om å ta risiko. Uten å våge, vinner du ingenting, men du risikerer samtidig å tape. Livet er et sjansespill

[cathlin]

På 17.9.2020 den 17.05, AnonymBruker skrev:

Har Dystymi og et par andre diagnoser som er medfødt. Jeg står opp senest 10 hver dag. Jeg jobber frivillig, men er ikke såcmange timer pr dag, og heller ikke så givende fordi jeg ikke tjener penger på det og det er liksom bare for å føle meg nyttig. Ellers sitter jeg hjemme. Jeg trener hver dag, isåfall er jeg aktiv. Løper og får opp pulsen, trener styrke. Men isolerer meg, fordi jeg ikke orker noe støy. Har også veldig lav selvfølelse pga jeg er arbeidsledig for tiden. Jeg har lav selvfølelse fordi jeg aldri i mitt liv har følt på særlig mestring. Jeg har trodd at jeg endelig har funnet min plass i livet, men så er det liksom en usynlig vegg som alltid kommer der. De andre jeg blir kjent med går glatt gjennom, mens jeg har liksom en grense de ikke har og blir stoppet. Jeg hater når folk svarer "du bestemmer selv hvordan livet ditt skal være" "du er herre i eget liv" osv, for man er ikke det! Mye kommer an på hvem du er venner med, hvor godt folk liker deg, om man klaffer. Sier ikke at det er andre sin skyld at jeg har det som jeg har, hvem skal jeg skylde på liksom? Alt dette er en helthet. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme i denne situasjonen. Ikke så alvorlig som den har blitt. Jeg har egentlig vært veldig oppegående. Fullførte skolen, fikk min første jobb som 20 åring og har deretter vært i full jobb. Jeg holdt et par år i en jobb jeg ikke trivdes i fordi jeg ville tjene penger. Deretter fikk jeg en ny jobb hvor jeg ikke helt visete hva jeg gikk til. Trivdes ikke første uken, men det kom seg. Så gikk jeg for drømmen, fordi jeg hadde egentlig gode forutsetninger. Men foreløpig har det gått skeis. Etter disse nedturene har jeg bare fått mer og mer selvhat. Jeg blir mer og mer overbevist at jeg ikke duger til noen ting. Sammenligner meg med andre... ja jeg vet det frarådes, men jeg prøver bare å sette meg inn i deres situasjon. Jeg lurer på hvordan det går ann å klare ting så lett! Disse viser heller ikke forståelse da de er vant med at de alltid finner en vei, mens for meg er ting derimot alltid stengt. Hele livet mitt dreier seg om å ta til takke med de stusselige mulighetene jeg får. 

Anonymkode: f8e2d...2c2

Høres ut som for meg at du har kjørt deg litt fast i dine egne oppfatninger om deg selv og muligheter du har. 

Leser at du har fullført utdanning og vært i mange jobber. Det er flott! Erfaring bygges sten for sten og skritt for skritt. Selv om du nå opplever en nedtur, ikke gi deg så lett, er du snill. Det kan se ut som og det gjør sikker også det, at det for enkelte går veldig lett. Lover deg, en gang vil alle møtte motgang og da kommer man seg gjennom det. At du møter motgang tidligere en dine venner er en fordel. Da har du blitt en erfaring rikere en dem.