Gå til innhold

Autisme/Asperger og irritasjon


UtakknemligDiva

Anbefalte innlegg

UtakknemligDiva

Har denne irritasjonen som plager meg veldig. Har blitt verre og verre med alderen. 
Skal jeg måtte være irritert hele livet? Har jo lest om denne jævla diagnosen som ikke kan medisineres, og irritasjon er en del av den. Hvorfor blir vi så irriterte? Og hvorfor må alt bli verre med alderen? Hvorfor se frem til noe så lenge alt bare blir verre? 
 

Jeg finner stadig nye ting jo. 
Jeg irriterer meg over folk som snakker mye, om de sier ting på en spesiell måte, om de har ting som ofte gjentar seg. Feks, noen snakker veldig i sirkler. De forklarer at man skal gjøre en ting, så sier de det bakvendt, sånn: «si hei når du møter folk, det virker mer hyggelig. Så det ikke blir så uhyggelig liksom.» er ikke akkurat dette som blir sagt altså. Men jeg blir veldig sånn «kom til poenget med en gang i stedet for alt bla bla om ditt og datt!!!!» 

Om folk er forsinka, spesielt om det er den samme personen. 
 

Om en person jeg gjerne skulle vært foruten alltid kommer tidlig eller vi får samme rute så vi må treffes ofte.

Når folk kopierer andre. En stil kommer, og vips så skal alle se slik ut. Irriterer meg over trender generelt.

Barn som griner.

Folk som beveger seg. Ut og inn døra er noe av det verste jeg vet! Sp blir jeg spydig og kaller noen for «dørvandrer». «Kjøp deg et hus med ekstra masse dører da, du som elsker så å gå ut og inn dører».

Så irriterer jeg meg over denne helvetes hjernen som ikke kan fikses og som er slik...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg liker heller ikke barn som griner, og har ingen selv heldigvis. Men det går an å tilpasse seg etter situasjonene. Det går an å bestemme seg for å ikke reagere så sterkt på ting ved å lære seg ulike mestringsstrategier i stedet. Det går til og med an å lære seg å holde munn når en blir irritert over noe. Jeg syns det blir for lettvint å bare skylde alt på diagnosen, selv om jeg forstår at det er vanskelig. Det går an å lære å endre seg selv om en går innunder autismespekteret. Tenker jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I vennegjengen til et av mine barn er det e gutt med autisme. Han er helt fantastisk som venn og har bare hørt positive ting om han. Han er annerledes, men de tenker ikke på at han er autist, de tenker på han som "Knut" og ja han er annerledes, men han er "Knut". I skolesituasjoner og slikt går det ikke like bra med han. 

Man kan tilpasse seg til en viss grad, men noe kan man ikke tilpasse seg til og det er helt greit det også. Dessverre er det ikke alle rundt som forstår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...