Sååå jævla stressa! Jeg sliter til og med med å lære!

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, emilie321 skrev:

Hva gikk bra i dag?

Kan du begynne med dette spørsmålet og da finner du sikkert noe positivt.  Begynn der og så kommer noen andre ting av seg selv etter en stund

Jobbet frivillig, men blir nesten kvalm av alt slik jeg må gjøre for tiden. Jeg er ikke der jeg vil. Det glapp pga aspergersen. Jeg må sitte igjen her mens andre lever det videre. Ei med Asperger kan bare ikke lykkes virker det som. 

[UtakknemligDiva]

Jeg gikk og trente og har bakt i dag og. Det gikk bra. Ellers har jeg vært trist. Får et ekstremt trykk i hodet. Den tristheten. Klarer ikke leve med det jeg er

[emilie321]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Jobbet frivillig, men blir nesten kvalm av alt slik jeg må gjøre for tiden. Jeg er ikke der jeg vil. Det glapp pga aspergersen. Jeg må sitte igjen her mens andre lever det videre. Ei med Asperger kan bare ikke lykkes virker det som. 

Hva er å lykkes?

Går det an å prøve og få det bedre inni seg før du prøver å lykkes med ytre ting?

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Lillemus skrev:

Det er tydeligvis helt uinteressant, h*n glefser jo hodet av alle som svarer så det beste er vel bare å la ham/henne frese i fred. 

den fresingen synes jeg egentlig er forstålig, det måvære vondt å kjenne at man stadig får en dør i trynet, så nei, jeg lar ikke vær å forsøke å komme med noen innspuill. 

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[AnonymBruker]

22 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jobbet frivillig, men blir nesten kvalm av alt slik jeg må gjøre for tiden. Jeg er ikke der jeg vil. Det glapp pga aspergersen. Jeg må sitte igjen her mens andre lever det videre. Ei med Asperger kan bare ikke lykkes virker det som. 

er det lenge siden alt glapp for deg? i såfall er det enklere å skjønne hvorfor du virker sint

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[frosken]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Det er så mange jeg har truffet som snakker 4 språk flytende. Jeg må jobbe for å holde ved like engelsken. Klarer å forstå enkelte setninger på et 3.språk men jeg har øvd i 3. År. Enda ikke i nærheten av å kunne det  har dette også med aspeeger å gjøre? Jeg vet depresjon kan gjøre det vanskelig å lære... men jeg føler ikke jeg har en eneste egenskap jeg vil ha!:( 

Det har neppe med asperger å gjøre at du ikke snakker mer enn norsk og engelsk samt noen få setninger på et tredje språk. Dette er vel hva de fleste kan en stund etter VGS, - de færreste kommer til et høyt nivå i et tredje språk. 

[UtakknemligDiva]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

er det lenge siden alt glapp for deg? i såfall er det enklere å skjønne hvorfor du virker sint

Anonymkode: 2d0ed...fb4

Nei. Akkurat 1 år siden siste smell. Altså livet virket å åpne seg i 2016. På våren. Hadde et fint år. Litt nedturer var det, men ikke noe varig. Så ble det verre i 2017, fikk en litt lang depresjon på våren. Ordnet seg igjen litt på sommeren. Høsten var også ganske fin. Hadde isåfall helt andre bekymringer enn jeg har nå. Helt andre problemer. Jeg fant nye. Jeg ofret ikke en tanke til tidligere mobbere, hjemstedet mitt osv. Jeg analyserte helt andre ting! Så kom høsten og jeg hadde feilet flere ganger. Fått påpekt en eller flere ganger at jeg har Asperger/var annerledes men de vet ikke hva/eller ble totalt ignorert. 
så fikk jeg en Ok vinter. Fortsatte med det jeg ville. Alltid tungt å se hvor mye lettere ting virket for andre, men jeg holdt ut. Så kom vinteren og jeg var litt nedkjørt fordi jeg følte jeg var den dårligste i mitt miljø. Men det var muligheter fremdeles og jeg jobbet mot målet. Hadde det fint, men ble litt deprimert pga jeg fremdeles følte meg dårligere enn andre i miljøet. 
Deretter ble jeg alvorlig deprimert i 3 mnd. Klarte ikke gjøre noe. Så prøvde jeg noe litt annet 1 mnd, men det var mer frivillig/bedre enn ingenting opplegg. Trivdes ikke men holdt ut litt. Hadde i det minste gjort noe. Så var det vel 2019 og jeg fikk et lyspunkt på vinteren/januar. 3 mnd hadde jeg det fint, men fremdeles påminnelser om å være den dårligste i mitt miljø. Følte liksom ikke jeg så lett fikk venner. Men det var mye bedre enn der jeg var fra osv. Kunne snakke med folk, møtte folk mer på sparket. Så var jeg deprimert frem til september i fjor. Hadde det kjempe fint den høsten. Ble faktisk ganske lett kjent med folk. Men så var jeg fremdeles veldig deppa pga jeg ikke var som de andre. Følte meg ikke helt som andre. Har kanskje mer og mer innsett at jeg aldri blir vanlig, men jeg ikke skjønner hvor feilen ligger. Ille, for jeg trivdes med livet jeg hadde. Men fremdeles den dårligste.. eller mindre populære. Hadde liksom ingen jeg kunne kalle mine venner. De hadde allerede andre. Ble også kjent med nye lett. Mens jeg kom alltid mellom. Har vært veldig deppa siden høst i fjor nå. Vinteren 19/20 holdt jeg nesten på å ta livet mitt. Fikk låne ei leilighet av noen jeg kjente mens de skulle være borte 1 mnd bare for at jeg skulle få se noe annet/være et annet sted. Men det hjalp ikke. Jeg var HELT ALENE! Ingen på besøk noen gang eller besøkte ingen heller. Fordi ingen tok kontakt. For deprimert til å studere, jobbe.. hver bidige dag gikk jeg tur. Iskaldt. I boblebuksa og en kaffekopp i hånden. Kaffen ble vel nesten ikke drukket av, den var en slags trøst å ha med på turen. En gang jeg på en 8 timers tur... jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg bare gikk og gikk. Telefonen stille. Helt stille. Ingen som snaper, spør hvordan det går. Likevel åpner jeg Instagram. De lever videre. Reiste eller flyttet til solfylte land. Jeg gikk rundt i 1 outfit hele dagen. I vintermørket. Hva så om jeg var feit i håret liksom? Ingen brydde seg. Ingen så meg en gang i vintermørket. Der sluttet interessen for å ta vare på meg. Ingen så meg. En kort tur på butikken tenkte ingen over meg. Tebkte jeg gjorde en god gjerning i å spare miljøet i det minste. La være å dusje.... for ingen ser meg jo likevel? Jeg er død for andre, de merker det ikke. Har ikke møtt noen mann heller i ettertid. Mannen i utlandet dater sikkert allerede andre, aner ikke hva jeg følte. Som om jeg mister kjæresten min. Vi var ikke kjærester, jeg har ikke vrangforestillinger, men jeg fikk ALDRI sagt noe eller uttrykt følelsene mine. Og det begynner å gjøre meg gal! ALDRI har jeg vist noen at jeg er glad i dem. Å se han bare leve videre slik og sikkert bry seg veldig lite om meg er sårt også.. 

Nå er jeg helt i kjelleren. Jeg innser mer og mer hvilken fiasko jeg er! Brukt all tiden på å jobbe mot noe som er urealistisk for en Asperger. Men nå tenker jeg at når jeg er så dum så fortjener jeg kanskje å være slave i mitt liv. 
Så nå skal jeg på nav. Ser ikke frem til NOE lenger. Jeg tar restene. Talentløs faen som må se vekk fra et vanlig liv selv om jeg selv føler meg bra... 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Nei. Akkurat 1 år siden siste smell. Altså livet virket å åpne seg i 2016. På våren. Hadde et fint år. Litt nedturer var det, men ikke noe varig. Så ble det verre i 2017, fikk en litt lang depresjon på våren. Ordnet seg igjen litt på sommeren. Høsten var også ganske fin. Hadde isåfall helt andre bekymringer enn jeg har nå. Helt andre problemer. Jeg fant nye. Jeg ofret ikke en tanke til tidligere mobbere, hjemstedet mitt osv. Jeg analyserte helt andre ting! Så kom høsten og jeg hadde feilet flere ganger. Fått påpekt en eller flere ganger at jeg har Asperger/var annerledes men de vet ikke hva/eller ble totalt ignorert. 
så fikk jeg en Ok vinter. Fortsatte med det jeg ville. Alltid tungt å se hvor mye lettere ting virket for andre, men jeg holdt ut. Så kom vinteren og jeg var litt nedkjørt fordi jeg følte jeg var den dårligste i mitt miljø. Men det var muligheter fremdeles og jeg jobbet mot målet. Hadde det fint, men ble litt deprimert pga jeg fremdeles følte meg dårligere enn andre i miljøet. 
Deretter ble jeg alvorlig deprimert i 3 mnd. Klarte ikke gjøre noe. Så prøvde jeg noe litt annet 1 mnd, men det var mer frivillig/bedre enn ingenting opplegg. Trivdes ikke men holdt ut litt. Hadde i det minste gjort noe. Så var det vel 2019 og jeg fikk et lyspunkt på vinteren/januar. 3 mnd hadde jeg det fint, men fremdeles påminnelser om å være den dårligste i mitt miljø. Følte liksom ikke jeg så lett fikk venner. Men det var mye bedre enn der jeg var fra osv. Kunne snakke med folk, møtte folk mer på sparket. Så var jeg deprimert frem til september i fjor. Hadde det kjempe fint den høsten. Ble faktisk ganske lett kjent med folk. Men så var jeg fremdeles veldig deppa pga jeg ikke var som de andre. Følte meg ikke helt som andre. Har kanskje mer og mer innsett at jeg aldri blir vanlig, men jeg ikke skjønner hvor feilen ligger. Ille, for jeg trivdes med livet jeg hadde. Men fremdeles den dårligste.. eller mindre populære. Hadde liksom ingen jeg kunne kalle mine venner. De hadde allerede andre. Ble også kjent med nye lett. Mens jeg kom alltid mellom. Har vært veldig deppa siden høst i fjor nå. Vinteren 19/20 holdt jeg nesten på å ta livet mitt. Fikk låne ei leilighet av noen jeg kjente mens de skulle være borte 1 mnd bare for at jeg skulle få se noe annet/være et annet sted. Men det hjalp ikke. Jeg var HELT ALENE! Ingen på besøk noen gang eller besøkte ingen heller. Fordi ingen tok kontakt. For deprimert til å studere, jobbe.. hver bidige dag gikk jeg tur. Iskaldt. I boblebuksa og en kaffekopp i hånden. Kaffen ble vel nesten ikke drukket av, den var en slags trøst å ha med på turen. En gang jeg på en 8 timers tur... jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg bare gikk og gikk. Telefonen stille. Helt stille. Ingen som snaper, spør hvordan det går. Likevel åpner jeg Instagram. De lever videre. Reiste eller flyttet til solfylte land. Jeg gikk rundt i 1 outfit hele dagen. I vintermørket. Hva så om jeg var feit i håret liksom? Ingen brydde seg. Ingen så meg en gang i vintermørket. Der sluttet interessen for å ta vare på meg. Ingen så meg. En kort tur på butikken tenkte ingen over meg. Tebkte jeg gjorde en god gjerning i å spare miljøet i det minste. La være å dusje.... for ingen ser meg jo likevel? Jeg er død for andre, de merker det ikke. Har ikke møtt noen mann heller i ettertid. Mannen i utlandet dater sikkert allerede andre, aner ikke hva jeg følte. Som om jeg mister kjæresten min. Vi var ikke kjærester, jeg har ikke vrangforestillinger, men jeg fikk ALDRI sagt noe eller uttrykt følelsene mine. Og det begynner å gjøre meg gal! ALDRI har jeg vist noen at jeg er glad i dem. Å se han bare leve videre slik og sikkert bry seg veldig lite om meg er sårt også.. 

Nå er jeg helt i kjelleren. Jeg innser mer og mer hvilken fiasko jeg er! Brukt all tiden på å jobbe mot noe som er urealistisk for en Asperger. Men nå tenker jeg at når jeg er så dum så fortjener jeg kanskje å være slave i mitt liv. 
Så nå skal jeg på nav. Ser ikke frem til NOE lenger. Jeg tar restene. Talentløs faen som må se vekk fra et vanlig liv selv om jeg selv føler meg bra... 

der hjalp du meg til å skjønne hvorfor du skriver som du gjør. høres helt forferdelig ut å ha det slik.

det eneste jeg har lært av egene erfaringer er at ting kan snu, selv med kroniske tilstander.. detr er det eneste jeg har å si. 

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[UtakknemligDiva]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

der hjalp du meg til å skjønne hvorfor du skriver som du gjør. høres helt forferdelig ut å ha det slik.

det eneste jeg har lært av egene erfaringer er at ting kan snu, selv med kroniske tilstander.. detr er det eneste jeg har å si. 

Anonymkode: 2d0ed...fb4

Ting kan snu? At det kan bli bra igjen? Jeg bare fatter ikke hvorfor jeg måtte tilbake til «det gamle». Min gamle tilstand. Føler hver dag er bortkastet. Det er så lite motiverende å begynne å jobbe mot noe du allerede var i gang med.

Måtte tilbake til start liksom, men hvorfor?! 

Vel, jeg begynte å søke andre jobber da, selv om jeg ikke hadde så lyst. Pendlet 14 timer for å møte på et intervju, endte opp avvist. 
men det føltes feil å jobbe der. 
 

Så har jeg prøvd igjen å få komme dit jeg vil. Det er som om skjebnen prøver å fortelle meg at dette skal jeg ikke, men jeg gidder ikke ta hensyn til hva jeg skal.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ting kan snu? At det kan bli bra igjen? Jeg bare fatter ikke hvorfor jeg måtte tilbake til «det gamle». Min gamle tilstand. Føler hver dag er bortkastet. Det er så lite motiverende å begynne å jobbe mot noe du allerede var i gang med.

Måtte tilbake til start liksom, men hvorfor?! 

Vel, jeg begynte å søke andre jobber da, selv om jeg ikke hadde så lyst. Pendlet 14 timer for å møte på et intervju, endte opp avvist. 
men det føltes feil å jobbe der. 
 

Så har jeg prøvd igjen å få komme dit jeg vil. Det er som om skjebnen prøver å fortelle meg at dette skal jeg ikke, men jeg gidder ikke ta hensyn til hva jeg skal.

det er det de fleste av oss må, begynne på nytt, finne ut hvordan man kan forsøke å få livet litt mer i balanse etter sykdom/traumer/livskriser. ting blir ikke alltid "som før" dessverre.

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[UtakknemligDiva]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

det er det de fleste av oss må, begynne på nytt, finne ut hvordan man kan forsøke å få livet litt mer i balanse etter sykdom/traumer/livskriser. ting blir ikke alltid "som før" dessverre.

Anonymkode: 2d0ed...fb4

Nei alt blir verre så hvorfor glede seg til noe som helst? Alt blir jo bare verre og verre. Jævla "fleste av oss" da! Gidder ikke være en av "de fleste" hvis å være "de fleste" bare er kjipt.

[UtakknemligDiva]

Og så er det typisk at de som sier det man ikke vil høre som regel har rett. Jævla kjedelige uburkelige liv. Alltid det negative som har rett

[AnonymBruker]

2 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Nei alt blir verre så hvorfor glede seg til noe som helst? Alt blir jo bare verre og verre. Jævla "fleste av oss" da! Gidder ikke være en av "de fleste" hvis å være "de fleste" bare er kjipt.

har du fått noen hjelp i hvordan du kan lære å leve med asperger og de utfordringene dette skaper (siden du anser det som hovedproblemet ditt mener jeg)

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[UtakknemligDiva]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

har du fått noen hjelp i hvordan du kan lære å leve med asperger og de utfordringene dette skaper (siden du anser det som hovedproblemet ditt mener jeg)

Anonymkode: 2d0ed...fb4

Nei. De sier at det finnes ikke noe hjelp, for hjernen er jo skadet. Klarer ikke bruke kroppsspråk osv. Så det er mulig det eneste jeg kan gjøre er å innse at jeg må leve et tomt liv med denne jævla aspergersen

[AnonymBruker]

4 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Nei. De sier at det finnes ikke noe hjelp, for hjernen er jo skadet. Klarer ikke bruke kroppsspråk osv. Så det er mulig det eneste jeg kan gjøre er å innse at jeg må leve et tomt liv med denne jævla aspergersen

kom bare til å tenke på om autismeforeningen hadde noen forslag

https://autismeforeningen.no/oslo/2016/11/07/kurs-for-voksne-med-asperger-syndrom-selvtillit-muligheter-og-komfortsone/

Anonymkode: 2d0ed...fb4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Nei. De sier at det finnes ikke noe hjelp, for hjernen er jo skadet. Klarer ikke bruke kroppsspråk osv. Så det er mulig det eneste jeg kan gjøre er å innse at jeg må leve et tomt liv med denne jævla aspergersen

Det finnes et par aspergergrupper på Facebook. Kanskje du kan melde deg inn der for å få noen tips.

Anonymkode: ae748...5c7

[UtakknemligDiva]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes et par aspergergrupper på Facebook. Kanskje du kan melde deg inn der for å få noen tips.

Anonymkode: ae748...5c7

Ja ja. Er bare så lei av at alt skal handle om Asperger. At det er det eneste jeg skal oppsøke

[AnonymBruker]

14 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja ja. Er bare så lei av at alt skal handle om Asperger. 

Men det er DU som skriver om asperger hele tiden!

Anonymkode: ae748...5c7

[Eva Sofie]

31 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja ja. Er bare så lei av at alt skal handle om Asperger. At det er det eneste jeg skal oppsøke

Denne er over hodet ikke spydig ment, men jeg håper du kan ta det til deg. Livet blir lettere om man selv har en positiv innstilling i bunnen:
https://www.youtube.com/results?search_query=det+er+lov+å+være+blid

Jeg forstår at det kan være vanskelig med den historien du forteller, men jeg kan love deg at du gjør ikke veien lettere for deg selv i fortsettelsen med den holdningen du fremviser i denne tråden - hverken for deg selv eller de som forsøker å hjelpe deg.

Men jeg vil samtidig si at det er håp - selv om du har snublet mange ganger og du har trukket kortet i Monopol hvor det står "rykk tilbake til start", er det bare å gyve løs igjen og ikke gi opp. Vi kan alle oppleve å ta to skritt frem og ett tilbake, og i blant blir det to skritt tilbake, men jeg har troen på at alle beveger vi oss litt og litt fremover likevel.

Endret 4. oktober 2020 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

42 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja ja. Er bare så lei av at alt skal handle om Asperger. At det er det eneste jeg skal oppsøke

skjønner det, men du sier jo selv at det er roten til at alt gikk galt

Anonymkode: 2d0ed...fb4