Hverdagsskam

[påskelilje]

Hverdagsskam - vet ikke om det er noe som heter det, men jeg synes nå det passer godt på det jeg skal skrive...

Jeg kjenner av og til på en slags skam eller flauhet eller en ubekvem følelse for ting som skjer i hverdagen, og innimellom undrer jeg meg over dette. Skal komme med tre eksempler:

1. Etter å ha syklet noen minutter til jobben i morges, oppdaget jeg at jeg hadde glemt hjelmen 😮 Hadde på lue, og registrerte vel bare at noe var på hodet, og dermed trodde alt var OK. Min første tanke da jeg oppdaget at hjelmen manglet, var "Å nei, så flaut - Jeg som er så opptatt av å gjøre ting riktig, være et godt eksempel, håper ikke jeg treffer på noen kjente som sder hvordan jeg saboterer regelen om å bruke hjelm.... etc" Min neste tanke var at dersom jeg faller nå, er jeg mer utsatt for skade enn vanlig... Til sist tenkte jeg over at det ville være innmari kjipt å skulle falle akkurat i dag når jeg ikke bruker hjelm.... Men det var altså tanken om hva folk tenker om meg som var det viktigste og første som slo meg 😮
2. For noen uker siden skulle jeg hente en bekjent sammen med en av hennes venner. Denne vennen kler seg veldig spesielt og er virkelig iøynefallende. I sikkert en time før jeg skulle hente dem med bil, tenkte jeg gjennom hvordan det ville bli å møte dem, om det kom til å være noen kjente der akkurat da og hvordan de ville reagere når de så meg sammen med dem. Å være sammen med denne vennen privat er bare spennende, men jeg grublet faktisk en del over dette på forhånd.  
3. Jeg hadde en onkel som var transvestitt. Det var helt uproblematisk å være sammen med ham hjemme hos ham eller hjemme hos oss, men jeg kjente på ubehag ved å tenke på å gå sammen med ham i byen, på butikken, i nabolaget etc. På grunn av lang avstand ble det imidlertid aldri aktuelt, så vi møttes hjemme hos hverandre.

 

Jeg anser meg selv som en ganske liberal og åpen person - i alle fall i teorien. Men når jeg tenker over episoder som dette, så blir jeg skamfull over at jeg tenker "Hva vil folk si?" når jeg i ulike settinger er sammen med personer som skiller seg ut. Eller når jeg selv gjør ting som avviker fra den vanlige normen, så tenker jeg først "Hva vil folk si?" før tanken om hvilke konsekvenser dette har for meg fysisk, hvis jeg gjør noe farlig eller ubetenksomt. Husker en gang jeg faktisk falt på sykkelen, og da var min første tanke "Håper ingen så meg" før jeg kjente etter hvor jeg hadde vondt....

Har dere andre noen tanker rundt dette? Jeg merker at det er litt krevende å sette ord på dette, fordi det er flaut å innrømme for seg selv og andre at jeg ikke er så åpen som jeg ønsker å fremstå....

[Lillemus]

15 minutter siden, påskelilje skrev:

Har dere andre noen tanker rundt dette? Jeg merker at det er litt krevende å sette ord på dette, fordi det er flaut å innrømme for seg selv og andre at jeg ikke er så åpen som jeg ønsker å fremstå....

Nr 1 jeg litt lattermildt skjønne og også nr. 3, i alle fall dersom dette var da du var liten.

Men nr. 2? Hvis vedkommende er veldig spesiell i betydningen skitten og uflidd så kan jeg til en viss grad forstå det, men dersom det dreier seg om fargerike og litt annerledes klær så skjønner jeg det ikke. Når jeg tenker meg om så kjenner jeg at det kommer helt an på hva slags klær det er snakk om... En godt voksen dame i miniskjørt, nettingstrømper og utringing så dyp at man ser dusken, en halvkilo sminke og platinableket hår - da hadde ikke jeg heller syntes det var kjempestas å bli sett sammen med vedkommende, det virker så vulgært og desperat, men det kan jo være et knakende kjekt menneske allikevel! Ikke så lett det der.

[påskelilje]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Nr 1 jeg litt lattermildt skjønne og også nr. 3, i alle fall dersom dette var da du var liten.

Men nr. 2? Hvis vedkommende er veldig spesiell i betydningen skitten og uflidd så kan jeg til en viss grad forstå det, men dersom det dreier seg om fargerike og litt annerledes klær så skjønner jeg det ikke. Når jeg tenker meg om så kjenner jeg at det kommer helt an på hva slags klær det er snakk om... En godt voksen dame i miniskjørt, nettingstrømper og utringing så dyp at man ser dusken, en halvkilo sminke og platinableket hår - da hadde ikke jeg heller syntes det var kjempestas å bli sett sammen med vedkommende, det virker så vulgært og desperat, men det kan jo være et knakende kjekt menneske allikevel! Ikke så lett det der.

Nr 3 var mens jeg var voksen. Mens jeg var barn, tenkte jeg ikke over hvordan det ville være å møte ham andre steder enn hos oss, hos mine besteforeldre eller hjemme hos ham.

Det at jeg skriver dette i dag, var jo pga det med hjelmen i morges. Men jeg har tenkt mye på nr 2, som skjedde for bare noen uker siden. Eksempler på helt spesiell klesstil kan være det du beskriver, eller en veldig uflidd person med fillete klær som lukter vondt, eller en nonne/munk av ulike religioner i sine drakter, en muslimsk kvinne i chador eller niqab, en kunsteroriginal i ekstremt fargerike og iøynefallende klær etc - uten at jeg har lyst til å spesifisere noe mer. Poenget var i alle fall at dette var en person som virkelig skiller seg ut i gatebildet, på butikken og i boligområdet, og jeg skjemmes over at jeg tenker "Hva vil folk si". Personen var et interessant menneske som jeg gjerne vil treffe igjen, så det går jo ikke på min holdning overfor ham/henne, men mine tanker om meg selv og resten av de jeg omgås.

[Ekstra]

1 time siden, påskelilje skrev:

Hverdagsskam - vet ikke om det er noe som heter det, men jeg synes nå det passer godt på det jeg skal skrive...

Jeg kjenner av og til på en slags skam eller flauhet eller en ubekvem følelse for ting som skjer i hverdagen, og innimellom undrer jeg meg over dette. Skal komme med tre eksempler:

1. Etter å ha syklet noen minutter til jobben i morges, oppdaget jeg at jeg hadde glemt hjelmen 😮 Hadde på lue, og registrerte vel bare at noe var på hodet, og dermed trodde alt var OK. Min første tanke da jeg oppdaget at hjelmen manglet, var "Å nei, så flaut - Jeg som er så opptatt av å gjøre ting riktig, være et godt eksempel, håper ikke jeg treffer på noen kjente som sder hvordan jeg saboterer regelen om å bruke hjelm.... etc" Min neste tanke var at dersom jeg faller nå, er jeg mer utsatt for skade enn vanlig... Til sist tenkte jeg over at det ville være innmari kjipt å skulle falle akkurat i dag når jeg ikke bruker hjelm.... Men det var altså tanken om hva folk tenker om meg som var det viktigste og første som slo meg 😮
2. For noen uker siden skulle jeg hente en bekjent sammen med en av hennes venner. Denne vennen kler seg veldig spesielt og er virkelig iøynefallende. I sikkert en time før jeg skulle hente dem med bil, tenkte jeg gjennom hvordan det ville bli å møte dem, om det kom til å være noen kjente der akkurat da og hvordan de ville reagere når de så meg sammen med dem. Å være sammen med denne vennen privat er bare spennende, men jeg grublet faktisk en del over dette på forhånd.  
3. Jeg hadde en onkel som var transvestitt. Det var helt uproblematisk å være sammen med ham hjemme hos ham eller hjemme hos oss, men jeg kjente på ubehag ved å tenke på å gå sammen med ham i byen, på butikken, i nabolaget etc. På grunn av lang avstand ble det imidlertid aldri aktuelt, så vi møttes hjemme hos hverandre.

 

Jeg anser meg selv som en ganske liberal og åpen person - i alle fall i teorien. Men når jeg tenker over episoder som dette, så blir jeg skamfull over at jeg tenker "Hva vil folk si?" når jeg i ulike settinger er sammen med personer som skiller seg ut. Eller når jeg selv gjør ting som avviker fra den vanlige normen, så tenker jeg først "Hva vil folk si?" før tanken om hvilke konsekvenser dette har for meg fysisk, hvis jeg gjør noe farlig eller ubetenksomt. Husker en gang jeg faktisk falt på sykkelen, og da var min første tanke "Håper ingen så meg" før jeg kjente etter hvor jeg hadde vondt....

Har dere andre noen tanker rundt dette? Jeg merker at det er litt krevende å sette ord på dette, fordi det er flaut å innrømme for seg selv og andre at jeg ikke er så åpen som jeg ønsker å fremstå....

Jeg kjenner igjen følelsene du nevner, og kjemper litt mot dem selv. Likevel tror jeg at jeg blåser mer i hva andre mener enn du gjør. Dette husker jeg også fra tidligere innlegg; du skrev en gang om at du ble skrekkelig flau over å oppdage at du hadde gått med vrang kjole (eller hva det var) på kjøpesenteret, jeg skjønte ikke helt reaksjonen. Kan være bryr man seg generelt mer om hva andre tenker og mener om en utover i landet.

[UtakknemligDiva]

Jeg er litt sånn, men er bare mer og mer sint for jeg føler det er mer min oppgave enn andres. Andre kan gjøre så mye uten at det får konsekvenser, mens jeg kan bli straffet med en gang. Men må gjør jeg ikke så nye som straffer seg da..

Men jeg opplevde noe virkelig pinlig i fjor. Gikk tur med en hund og eier glemte å sende med bæsjepose/jeg glemte å spørre. Kommer gående en person langt bak oss. Men hunden finner altså ut at han skal sette seg ned midt på fortauet!! Bæsjen ligger altså skikkelig midt på. Jeg tok heller spranget

[AnonymBruker]

Jeg har vært mye i blindemiljøet. Har hatt samboer som var blind. Så jeg kjenner veldig mange blinde, eller kjente er vel det rette ordet. En gang hadde jeg en blind kamerat på besøk, han var her noen dager. Når vi skulle til butikken for å handle matvarer, så brukte han ikke hvit stokk, ei heller solbriller, ikke hadde han førerhund, så han holdt meg i hånda. Jeg må innrømme att jeg syntes det var flaut. Nå tenker sikkert hele nabolaget att jeg er homofil tenkte jeg.

 

Jeg ville ikke tilatt han å gjøre sånn om han kom en annen gang, da ville jeg insistert på hvit stokk hvis han skulle holde meg i hånda.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært mye i blindemiljøet. Har hatt samboer som var blind. Så jeg kjenner veldig mange blinde, eller kjente er vel det rette ordet. En gang hadde jeg en blind kamerat på besøk, han var her noen dager. Når vi skulle til butikken for å handle matvarer, så brukte han ikke hvit stokk, ei heller solbriller, ikke hadde han førerhund, så han holdt meg i hånda. Jeg må innrømme att jeg syntes det var flaut. Nå tenker sikkert hele nabolaget att jeg er homofil tenkte jeg.

 

Jeg ville ikke tilatt han å gjøre sånn om han kom en annen gang, da ville jeg insistert på hvit stokk hvis han skulle holde meg i hånda.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

Du er så redd for å bli oppfattet som homofil at du ikke vil la en blind mann holde deg i hånden mens du ledsager ham? 

Anonymkode: 95bc5...7f1

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært mye i blindemiljøet. Har hatt samboer som var blind. Så jeg kjenner veldig mange blinde, eller kjente er vel det rette ordet. En gang hadde jeg en blind kamerat på besøk, han var her noen dager. Når vi skulle til butikken for å handle matvarer, så brukte han ikke hvit stokk, ei heller solbriller, ikke hadde han førerhund, så han holdt meg i hånda. Jeg må innrømme att jeg syntes det var flaut. Nå tenker sikkert hele nabolaget att jeg er homofil tenkte jeg.

 

Jeg ville ikke tilatt han å gjøre sånn om han kom en annen gang, da ville jeg insistert på hvit stokk hvis han skulle holde meg i hånda.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

Det er mer uvanlig enn vanlig at blinde vil holde andre i hånden når vi blir ledsaget av seende. Det er mer at vi vil holde i ledsagerens albue da dette gir ledsageren mer frihet og kan heller ikke mistolkes slik du er inne på. Om du var mye i blindemiljøet, regner jeg med at du også observerte dette...

Anonymkode: c9dbe...b65

[laban]

På 9.10.2020 den 9.05, påskelilje skrev:

Har dere andre noen tanker rundt dette?

Jeg kjenner meg litt igjen i pkt 1. Men nå som jeg har blitt såpass voksen, tenker jeg nok litt mer "herlighet, så sløv jeg har blitt" før "tenk om noen ser meg nå" følger raskt etter.

Pkt 2 & 3 har jeg ikke kjent så mye på, muligens med unntak av de "verste" ungdomsårene. Jeg kan godt forstå at pkt 3 var vanskelig på den tiden.

Det som plager meg, er dumme / flaue  ting jeg gjorde som barn eller svært ung, og som ikke lar seg endre nå. Ingen "store" saker, bare sånt som de andre impliserte trolig har glemt forlengst, men som jeg nå, som voksen, ser var veldig feil oppførsel (dvs. ofte bare utsagn) fra min side. Jeg gruer meg til hukommelsen min svekkes pga. alder, men hvis akkurat disse episodene slettes, er det en positiv bivirkning 😑

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er mer uvanlig enn vanlig at blinde vil holde andre i hånden når vi blir ledsaget av seende. Det er mer at vi vil holde i ledsagerens albue da dette gir ledsageren mer frihet og kan heller ikke mistolkes slik du er inne på. Om du var mye i blindemiljøet, regner jeg med at du også observerte dette...

Anonymkode: c9dbe...b65

Ja, det hadde vel ikke vært flaut om han holdt meg i albuen. Men han insisterte på hånden. Og han så helt vanlig ut. Han hadde ikke øyne som så syke ut som feks av diabetes. Har ledsaget andre blinde menn og de tok i albuen. Han ene gikk også med stokk. Når jeg gikk med min samboer så holdt jeg selvfølgelig i hånden iom hun var kjæresten min.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er så redd for å bli oppfattet som homofil at du ikke vil la en blind mann holde deg i hånden mens du ledsager ham? 

Anonymkode: 95bc5...7f1

Jeg ville ikke holde i hånden, men han insisterte på det. Det vanlige ville vært om han holdt i albuen.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ikke holde i hånden, men han insisterte på det. Det vanlige ville vært om han holdt i albuen.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

Reagerer ikke på håndholding, men på synet ditt på homofile.

Anonymkode: 95bc5...7f1

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Reagerer ikke på håndholding, men på synet ditt på homofile.

Anonymkode: 95bc5...7f1

Synet mitt på homofile vet ikke du noe om. Jeg vil ikke selv fremstå som homofil. Hvis det er homofobt så får det være det. Det er ikke noe jeg bryr meg om du reagerer på. Faktisk kunne jeg ikke blåst mindre i det.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synet mitt på homofile vet ikke du noe om. Jeg vil ikke selv fremstå som homofil. Hvis det er homofobt så får det være det. Det er ikke noe jeg bryr meg om du reagerer på. Faktisk kunne jeg ikke blåst mindre i det.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

"Jeg må innrømme att jeg syntes det var flaut. Nå tenker sikkert hele nabolaget att jeg er homofil tenkte jeg."

Anonymkode: 95bc5...7f1

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jeg må innrømme att jeg syntes det var flaut. Nå tenker sikkert hele nabolaget att jeg er homofil tenkte jeg."

Anonymkode: 95bc5...7f1

Så da? Vil du fremstå som homofil, må du gjerne det. Det er vel sikkert det du er, ettersom du tar deg så nær.

Anonymkode: 8d5ee...cd1

[AnonymBruker]

Du er kristen påskelilje. Det er jeg også. Jeg bryr meg ikke så mye selv om slikt, men jeg kjenner igjen en del av dette som noe som også har litt med kristenskam å gjøre- Noe pertentlig, litt kristenfasaden kanskje. Som ligger så ubevisst i oss gjennom oppdragelsen. Tror jeg da.

Anonymkode: a963a...e90

[påskelilje]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er kristen påskelilje. Det er jeg også. Jeg bryr meg ikke så mye selv om slikt, men jeg kjenner igjen en del av dette som noe som også har litt med kristenskam å gjøre- Noe pertentlig, litt kristenfasaden kanskje. Som ligger så ubevisst i oss gjennom oppdragelsen. Tror jeg da.

Anonymkode: a963a...e90

Det har du kanskje rett i. Har ikke koplet det før. Jeg var veldig opptatt av rett/galt og tillatt/synd da jeg var barn og ungdom. Vil vel påstå at jeg ikke er det nå, men godt mulig at det ligger i meg at jeg vil fremstå på en rett måte, og at jeg kjenner på litt skam de gangene jeg ikke gjør det. 

[morsan]

Jeg kan kjenne meg igjen i det å være opptatt av hva andre tenker eller tror, men i likhet med @laban merker jeg at jeg bryr meg adskillig mindre om det nå enn jeg gjorde da jeg var yngre.

Som @Ekstra var inne på kan det være enda flauere om man bor på et mindre sted, fordi på mindre steder vil det lettere kunne være en "alle kjenner alle"-situasjon/"sosial kontroll". Men også i Oslo er det små miljøer, f. eks. geografisk eller jobbmessig, slik at man kan bry seg (for mye) om hva andre tenker.

Så kanskje det aller mest er personligheten (utenom alder) som har betydning for hvor mye man engster seg for hva andre tenker?

Når jeg kommer i slike situasjoner der jeg kan være tilbøyelig til å bekymre meg for hva andre tenker, husker jeg ofte på en historie fra studietiden. Jeg var tilkallingsvikar som lesesalsinspektør og en lørdag formiddag kom jeg "for sent" fordi jeg først hadde blitt oppringt samme morgen pga sykefrafall. Idet jeg rigget meg til kom ei jeg kjente og hilste på, og jeg ble opptatt av å få fram at jeg var tilkalt på sent varsel og at jeg håpet ikke de andre studentene trodde jeg "skulket". Da svarte hun kontant: "Folk har mer enn nok med seg selv." Det er litt brutalt, men også sant: Folk flest har nok med seg selv. Vi er ikke så viktige i andres øyne som vi noen gang kan forlede oss selv til å tro! 😄 Og OM noen ukjente skulle tenke "dumme tanker" om oss, så kan vi slå det bort med at vi 1. som oftest ikke får vite om det, og 2. meningen til folk du uansett ikke bryr deg om har ingen betydning.

[morsan]

Må forresten fortelle en slik historie om "hverdagsskam" hvor jeg fortsatt er litt flau over hva jeg tenkte. Og litt lattermild!

Det er sikkert 25 år siden eller mer, så jeg var fortsatt i 20-årene. Mannen til en venninne kom innom meg på jobb for å levere noe, og spurte om jeg ikke kunne vise han rundt. Dette var i en ærverdig gammel bygning i Oslo sentrum, så jeg skjønner godt han gjerne ville benytte anledningen til å se den fra innsiden. Han er en utrolig hyggelig mann, og når han smiler lyser fjeset opp med et godt smil og fine tenner. Men når han ikke smiler har han et "resting bitch face" (som jeg nå har fått med meg det kalles) av en annen verden, og det satte han opp mens jeg tok med han på en runde på huset. Jeg husker jeg håpet at vi ikke traff på kolleger, da jeg var redd de skulle tro at den sure fyren jeg hadde med meg på omvisning var min egen mann! Haha!!

[Eva Sofie]

Jeg tenker at vi skal tross alt være glade for at vi kan føle på skam, selv om det kan være litt ubehagelig der og da. Tenk på det motsatte - de som ikke evner å kjenne på skamfølelse og flauhet samt å ha omtanke for sine omgivelser. De kaller vi narsisister og psykopater.

En filosof uttalte at "helvetet er de andre" og mente da at vi kan forestille oss hva andre tenker og føler om oss, og da føler vi selv på skam og angst. Skam er jo viktig i vår egen oppdragerrolle. For å regulere oss selv i å skille mellom hva som er rett og galt, som det nevnes i noen innlegg. Noen lar dette defineres dels av religion og det kan gjerne være en fin rettesnor så sant det ikke går over stokk og stein...