Hvorfor er det lettere å bli negativ enn positiv?

[UtakknemligDiva]

Har innsett hvor surt et menneske man kan bli av depresjon, særlig ubehandlet. Jeg går som dere vet på antidepressiva. Siste par dagene har jeg vært mer stabilisert, tenker litt mer fornuftig, det er lettere å gi av seg selv og jeg handler mer enn jeg tenker.. altså, GJØR faktisk ting i stedet for å bare tenke. Jeg tar mer initiativ til å hjelpe. 
Har latt være å ta adhd medisinen sammen med den her (de kan brukes sammen sa legen) men jeg ville at kroppen skulle bli vant med den alene. Følte det ble for mye medisin på en gang og Aduvanzen virker omtrent ikke til slutt. Nå er det over 1 uke siden jeg tok det, men i dag ville jeg prøve. Merket en slags plutselig energi og økt lykkefølelse. Blir ikke rusa altså, men amf/Aduvanz vekker noe i meg som ikke er der når jeg er uten de. Har ikke noen abstinenser uten de, så er ikke farlig.

Men nå i sta, plutselig merker jeg det, på sekundet.... at alt ble grått. Kjedelig og demotiverende. Men det varte i sekunder og nå er jeg litt tilbake igjen.. 

Men hvorfor skjer dette? Jeg må noen ganger kjempe for å kjenne den positive følelsen, for jeg irriterer meg dessverre lett over ting, tilfeldige ting. Jeg er hyggelig av og til, naturlig hyggelig, men hvorfor varer dette alltid kort? Når jeg er i mitt gode humør så skjønner jeg ikke hva det er jeg er så sint for. Men det bare plutselig kommer tilbake.. Tanken på at jeg bare må leve med å være sint og irritabel plager meg, for dette har blitt verre med årene. 
Noen sier at smarte personer har økt sjanse for å bli deprimert og irritert, men «alle» leter jo etter en grunn til at de er over snittet smarte så jeg er forsiktig å tro på slik. Huff skulle ønske jeg var mer som et barn igjen...der jeg ikke analyserte ALT til det negative men tok ting mer som det var