Å føle seg snytt for hypomani

[AnonymBruker]

Føler du noen ganger at du blir snytt for hypomani når du må ta piller for å unngå å bli det? Jeg synes rett og slett at dette er veldig kjipt nå. Trist egentlig, og jeg kjenner meg faktisk litt irritert. Hvorfor skal andre (og piller) bestemme over livet mitt? 

Men fornuften er jo der da, i alle fall det meste av tida. Jeg skjønner jo at jeg må unngå hypomani sånn at jeg ikke skal bli manisk. Mani er veldig farlig, og jeg vil jo selvfølgelig unngå det!  Ved å godta det tar jeg ansvar for både meg selv og de rundt meg. Vinkler jeg det den veien er det jo bra!

MEN...! Det er liksom et dilemma, men til nå har jeg valgt riktig. Jeg tenker at skal jeg tillate å slippe det løs så bør jeg i det minste bo for meg selv, men det gjør jeg ikke. Så da blir det å spille på lag og gjøre det smarteste, nemlig å ta pillene sine. Men er det noen som forstår ambivalensen? Følelser og fornuft slåss her nå..., men jeg er jo ikke dum! Men igjen... osv. Er det noen som forstår meg? Innimellom føler jeg at jeg allerede har mistet det. Trenger kanskje en pep-talk. Noen? 

Anonymkode: 04964...1f1

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sittet i fengsel heldigvis, men jeg tenker at sånn jeg har det nå kan sammenlignes med det. Jeg vil ut, men kan ikke! Det er noe inni meg som bobler og koker, men det får ikke bli sluppet ut siden lokket er på. Det gjør fysisk vondt dette her nå, og lokket tvinger seg å åpnes. Akkurat som om det står og hopper. En følelse av desperasjon! Jeg vil så gjerne bli fri, men kan ikke. Noen som forstår? Hva skal jeg gjøre? Ånden i lampen som har vært innestengt i 1000 år vil ut! Sånn føles det!

Anonymkode: 04964...1f1

[AnonymBruker]

Veldige krefter på en måte! 

Anonymkode: 04964...1f1

[Glitter]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri sittet i fengsel heldigvis, men jeg tenker at sånn jeg har det nå kan sammenlignes med det. Jeg vil ut, men kan ikke! Det er noe inni meg som bobler og koker, men det får ikke bli sluppet ut siden lokket er på. Det gjør fysisk vondt dette her nå, og lokket tvinger seg å åpnes. Akkurat som om det står og hopper. En følelse av desperasjon! Jeg vil så gjerne bli fri, men kan ikke. Noen som forstår? Hva skal jeg gjøre? Ånden i lampen som har vært innestengt i 1000 år vil ut! Sånn føles det!

Anonymkode: 04964...1f1

Ikke i forhold til mani, men det du beskriver her er slik jeg har det store deler av tiden, og ja, det er sabla vondt. Og det er vel derfor jeg periodevis utagerer på ulikt vis. Men det er så utrolig ødeleggende i etterkant. 

Håper du kan få mer hjelp enn bare piller til å håndtere slik du har det nå. 

[AnonymBruker]

Jeg kan også synes at det er dumt å måtte roe ned hypomanien for at jeg skal klare å fungere. Jeg vil aller helst bare ha det gøy, men jeg kan ikke slå meg løs hvis jeg vil fungere i hverdagen. Lar jeg hypomanien stå på så kan jeg nesten slutte å spise og drikke, klarer ikke å snakke skikkelig, klarer ikke å lese eller konsentrere meg, begynner på ting uten å fullføre noe av det jeg begynner på. Jeg får ikke gjort noe som helst når jeg er hypoman. Noen blir veldig produktive, jeg blir veldig lite produktiv. Det er er uansett kjipt å bli fratatt euforien. 

Anonymkode: 4769f...ef6

[Villanda]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler du noen ganger at du blir snytt for hypomani når du må ta piller for å unngå å bli det? Jeg synes rett og slett at dette er veldig kjipt nå. Trist egentlig, og jeg kjenner meg faktisk litt irritert. Hvorfor skal andre (og piller) bestemme over livet mitt? 

Men fornuften er jo der da, i alle fall det meste av tida. Jeg skjønner jo at jeg må unngå hypomani sånn at jeg ikke skal bli manisk. Mani er veldig farlig, og jeg vil jo selvfølgelig unngå det!  Ved å godta det tar jeg ansvar for både meg selv og de rundt meg. Vinkler jeg det den veien er det jo bra!

MEN...! Det er liksom et dilemma, men til nå har jeg valgt riktig. Jeg tenker at skal jeg tillate å slippe det løs så bør jeg i det minste bo for meg selv, men det gjør jeg ikke. Så da blir det å spille på lag og gjøre det smarteste, nemlig å ta pillene sine. Men er det noen som forstår ambivalensen? Følelser og fornuft slåss her nå..., men jeg er jo ikke dum! Men igjen... osv. Er det noen som forstår meg? Innimellom føler jeg at jeg allerede har mistet det. Trenger kanskje en pep-talk. Noen? 

Anonymkode: 04964...1f1

Ja, forstår ambivalensen. Sier til min behandler at hun har tatt fra meg hypomaniene. 🤣 (med å bytte Tolvon ut med Seroquel)

Endret 18. oktober 2020 av Villanda

[FjellOgDalar]

Fullt forståelig! En vil ha det gøy, også kommer noen og forteller at det både er usunt og potensielt farlig. Utrolig sur følelse. Husker første gangen jeg ble medisinert for hypomani. Stakkars lege...

Men innerst inne vet jeg jo at det er best å stoppe mens leken er god, før det blir dumme påfunn og funksjonstap. Kunsten er jo å holde det på et nivå hvor man får nok søvn, men likevel kan være litt energisk uten å ødelegge for seg selv