Når er eksponeringstrening skadelig?

[AnonymBruker]

Jeg er i et opplegg med fokus på eksponering for angst. Jeg forsøker å være åpen og med i prosessen, men opplever at grensene mine ikke blir respektert. Det gjør det vanskelig å stole på prosessen, og jeg er usikker på om det er bra for meg. Grenser som ikke respekteres er bl.a når jeg sier jeg trenger en pause eller jeg ber de si ifra før de gjør det jeg trigges av, de glemmer seg. Jeg blir forklart hvorfor det jeg oppfatter at de sier er feil. Det kan godt hende jeg misforstår dem, men det er mange måter å snakke om det på. Jeg opplever at de avskriver mine opplevelser og følelser.  De mener jeg ikke er redd nok når jeg faktisk er så redd at jeg ikke klarer å røre meg. De bare skjønner eller ser det ikke.

jeg har tatt det opp med dem. De hørte på det jeg sa, men de kom ikke til å justere noe av opplegget. Det eneste jeg ba om var at de forklarte hva de gjorde og hvorfor så jeg kunne forstå og bedre jobbe meg gjennom det. De oppleves for meg som arrogante og bortforklarende. 
 

jeg føler meg tråkket på og mistrodd. Det føles som et utrolig dårlig utgangspunkt for behandling. Jeg er veldig usikker på hvor lenge man skal stå i det og når det er lov å si dette er ikke noe for meg. 
 

Er det noen som har tanker eller innspill?

Anonymkode: 88cca...08a

[Elektronet]

Ved dødsangst for eksempel. 

[AnonymBruker]

Eksponeringsterapi er skadelig når du føler du blir tvunget til å utføre noe. Å føle på dødsangst er ikke skadelig - det er helt naturlig å få skyhøy angst når man eksponerer seg. Hvis du derimot ikke får hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene og angsten når den kommer så er det lite hjelp i eksponeringen. Eksponering må være et valg fra din side. Men hvis man er så redd for ubehaget ved å eksponere seg, sånn at man ikke vil gå inn i eksponeringen så vil du stå på stedet hvil. Eksponering er jævlig, men med riktige folk rundt deg når det foregår så er det virkelig bra. I eksponering har jeg hele tiden fått beskjed om at det er mitt valg om jeg vil velge å eksponere meg og at jeg når som helst kan avbryte. Det er viktig at du ikke føler deg overkjørt - du skal styre i trygge omgivelser. 

Anonymkode: 8877e...812

[Glitter]

Mulig det ikke går på angst, men jeg får ikke lov til å starte traumebehandling fordi de mener jeg er for ustabil til å tåle det. Og de vil ikke kurere min alvorlige dødsangst og min tro på at det er verre enn å leve, selv om jeg håper det er som dyp og fredfull søvn. Fordi da vil jeg klare å fullføre å ta livet mitt. Hehe. Jeg spurte litt humoristisk om hun kunne kurere det for meg, men nei den mente hun jeg må ha. Det har gjort at jeg ikke har klart å fullføre forsøk på å dø fordi angsten har grepet meg. Det er litt morbid humor i det hele. For jeg vil ikke leve, men med unntak av et par ganger hvor jeg har blitt reddet likevel, så har jeg blitt redd og feiget ut. Selv om intensjonen har vært å klare å dø når jeg har prøvd. Men jeg hadde angstanfall knyttet til død allerede 4 år gammel. 

Endret 23. oktober 2020 av Glitter

[Eva Sofie]

På 23.10.2020 den 18.49, AnonymBruker skrev:

Eksponeringsterapi er skadelig når du føler du blir tvunget til å utføre noe. Å føle på dødsangst er ikke skadelig - det er helt naturlig å få skyhøy angst når man eksponerer seg. Hvis du derimot ikke får hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene og angsten når den kommer så er det lite hjelp i eksponeringen. Eksponering må være et valg fra din side. Men hvis man er så redd for ubehaget ved å eksponere seg, sånn at man ikke vil gå inn i eksponeringen så vil du stå på stedet hvil. Eksponering er jævlig, men med riktige folk rundt deg når det foregår så er det virkelig bra. I eksponering har jeg hele tiden fått beskjed om at det er mitt valg om jeg vil velge å eksponere meg og at jeg når som helst kan avbryte. Det er viktig at du ikke føler deg overkjørt - du skal styre i trygge omgivelser. 

Anonymkode: 8877e...812

Aplauderer denne. Det er en hårfin balanse mellom å bli vennlig overtalt og bli motivert til å prøve for at vi skal tørre å kaste oss ut fra stupet som føles ut som om det fører ned til avgrunnen og faktisk føle at du har kontroll til å kunne bestemme over situasjonen. Min psykolog er svært tydelig der og har hele tiden fokus på at det er jeg som nå har kontroll over situasjonen og bestemmer hva og når noe skal skje og ikke andre. Han avslutter ofte spørsmålene sine med "...hvis du vil?" når vi skal forsøke noe nytt i terapien eller jeg skal ta stilling  til en ny time.

Jeg får ev. skrive mer senere. Akkurat nå ble jeg ekstremt sløv og trøtt...