Virkelighetsbrist vs eksistensiell grubling

[Glitter]

Hei. Jeg orker ikke gå i detaljer rundt akkurat hva det er, men tidvis når jeg er veldig dårlig og overbelastet så kan jeg oppleve noe virkelighetsbrist og paranoia. 

Akkurat nå sliter jeg mye med overbevisning om at jeg er fortapt og at skjebnen min både i livet og etter døden er satt. Det begynner å bli plagsomt og gir angst. Har snakket litt med behandler om det er bare eksistensiell angst og grubling eller om jeg har litt lettere vrangforestillinger. Hun mente det kunne være begge deler. At noe som startet som eksistensiell grubling nå har begynt å gli over til at det jeg tenker på og detaljer rundt det er en sannhet og en skjebne jeg ikke kommer fra. Likevel er jeg såpass bevisst på at jeg har hatt diverse vrangforestillinger tidligere og det har jo gått over. Så jeg veksler mellom tro og tvil. Jeg er for øvrig ikke religiøs. Så er ikke der dette kommer fra. 

Det jeg lurer litt på er hvordan stoppe meg selv i å vikle meg mer og mer inn i dette hvis det kun er vrangforestillinger? Det hjelper litt å snakke med behandler der og da, men så begynner jeg å kjenne på dette igjen etter en stund. Denne testen og hvordan jeg har blitt brennmerket osv. 

Skal jeg bare tvinge meg selv til å ikke tenke på det? Stoppe meg selv? Til tross for at frykten min rundt dette begynner å plage meg veldig? Jeg føler det er slik det er, men har også litt tvil rundt det. Har jo tross alt ikke tenkt i de baner tidligere, men samtidig, kanskje det er først nå det har blitt klart for meg? Testen har jeg feilet på i hvert fall og det fins kun en plass for sånne som meg etter døden. 

[UtakknemligDiva]

Jeg leste alt du skrev. Jeg har dessverre lett for å skrive langt, men håper du kan ha litt nytte isåfall. 
 

Jeg har også det slik. Føler at alt det negative jeg ser for meg går i oppfyllelse. Det er så mye som ikke har gjort det. Jeg har også sett på tidligere tråder jeg skrev for noen år siden, husker ikke engang problemet i dag. Så det er mye bortkastet vi bruker krefter på og tenker på. Der og da kokte jeg over det. Nå er det helt glemt. Vi deprimerte er nok flinke til å FINNE problemer. Men ja, det er grusomt plagsomt. Jeg er liksom overbevist at jeg bare er mer realistisk enn alle andre. Og synes det er urefferdig at dumme naive mennesker som lever i drømmeverden får ha så godt liv. Hvis du forstår.

Jeg var ikke slik her før. Prøver å sette meg inn i hvordan jeg tenkte som barn. Da fant jeg ikke et problem i alt. Følte meg mer unik (slik alle barn gjør). Men man vokser opp i er miljø. Jeg prøver å finne hvor det har gått galt. Trygg familie på morsiden. Samlet, sosialt, ingen rus.. følte faktisk nesten min familie var litt kjedelig fordi de aldri var fulle 😅 på farsiden vet jeg det var mye alkoholmisbruk og depresjoner. Mamma sier hun forstår pappa bedre nå fordi hun ser meg. Og da føler jeg jo meg dømt til å være slik siden det tydeligvis er arvet. Har en helbror og han finnes ikke deppa selv om han gjør mye mer enn meg for å bli det. Han tar ekstremt lett på ting. 
Jeg er livredd for at alt bare blir verre med alderen. 
Ser jeg tilbake har jeg brukt mye krefter på å være nedfor og sint selv om jeg hadde mer å glede meg til enn jeg trodde. Men jeg har valgt å fokusere på det negative. Tror det er en slags forsvarsmekanisme. Så blir ikke sjokket så stort om du faktisk får en nedtur.

Ja, dette med miljø. Du hadde en oppvekst. Vi formes av den, jeg hater å høre det, for skulle ønske mamma gjorde meg mer narsissistisk. Men slik er jo ikke bra det heller. Man vet aldri hva slags oppdragelse barnet trenger egentlig. Men jeg tror mamma har angstlidelse, men hun har alltid vært så opptatt av å være oppegående at jeg tror hun er litt for stolt. Hun har gjort mange feil, det gjør vi alle. Men et uttrykk sier «when you realize that Your parents aren’t heroes». Du innser at dine foreldre er altså ikke noe bedre enn andre. Det er bare instinktet som fikk deg til å tro. Mamma har snakket stygt om andre hun også, selv om hun lærte meg å ikke gjøre det eller later som at nå er hun veldig moralsk. Om at noen har lagt på seg feks... hun kan gjøre det enda! Jeg kjenner også igjen noen fakter. For når jeg har fått slike anfall så har jeg kunnet oppsøke stedet for å se om det faktisk var slik. Hun gjorde det samme en gang! Hun kjørte gjennom et veikryss, så kom blålys, en brannbil bl.a. Etter at hun parkerte så løp hun til stedet fordi hun måtte sjekke om det var hun som forårsaket det. HVA FAEN??! liksom? Ulykken  hadde skjedd FØR vi kom kjørende siden blålysene kom mens vi kom. Jeg har hatt mye lignende. Har derfor vært mye sint mot henne i det siste. Føler jeg er dømt til å bli og være slik og slik.. 

Jeg også føler livet går i sirkler. Det er det samme som gjentar seg bare på forskjellige steder og med forskjellige folk. Det kommer oppturer, men det er alltid en nedtur også. Føler jeg har så mye større konsekvenser enn de fleste andre. Andre får alt til å høres så lett ut! «Hvorfor gjør du det ikke bare?» «det er da bare å .....» altså??! Det er da aldri bare! For min del kjennes det som det er flere ting du må forberede først og så bruker man hele livet.

Hadde du Asperger? Eller forveksler jeg deg med en annen bruker nå? Vi har vel veldig lett for å kjøre oss fast i negative tankemønster? Dette er også slik jeg ikke har godt av å høre. For da tror jeg at jeg er dømt til å være slik. AS blir man jo ikke frisk fra... så vi må vel kanske bare være i negative mønster resten av livet da? Det irriterer meg at jeg ikke ser hvilke hjernedeler som ikke fungerer! Eller om det er noe kjemisk jeg kunne gjort men så er jeg ikke smart nok til å finne det. Eller om det er så enkelt at jeg kan velge å tenke mer positivt. Det kommer naturlig noen ganger da, men det skal så lite til før jeg faller tilbake. 
Forum har også blitt litt tvang for meg. Har slettet meg fra et par nå. Men føler liksom at forum har svar på alt. Så hvorfor spørre folk irl og risikere å drite seg ut? Har fått jævla mange negative ideer fra forum!! Ser på hvordan folk skriver om enkelte ting. Og jeg hater enkelte svar folk gir. «Man tar det man får» «du må gjøre det beste ut av det» synes det er så frekke svar! For de vet ikke hva jeg får eller hvordan jeg kan gjøre det beste med min situasjon.. men så kommee aspergersen i tankene mine igjen. Slår meg til ro med at jeg har hjerneskade og aldri kan fungere. Og at jeg nok bare blir verre med alderen. Men så ser jeg på naturen og. Vi er for mange mennesker så det kan være mulig jeg enten skal utryddes eller at jeg skal leve med ikke ha lyst å skape barn. 

 

[UtakknemligDiva]

For meg har det hjulpet å gjøre noe. Og nå googlet jeg dette her. Har hørt om metakognitiv terapi som skal ha bra effekt mot ocd, grubling, depresjon, angst osv. Jeg leste om «De tre D-er». Det er nettopp disse jeg har gjort. Den ene er å gjøre noe bare for å få ha fokus på noe. Trenger ikke være noe veldig fornuftig eller nyttig, barr gjør «noe». Gå tur, bake, vaske, les og lær noe, se noe du liker på TV. Bare for å få fokuset vekk fra dine indre demoner. Det er når du setter deg alene inne uten å gjøre noe disse får best tak. Isåfall hos meg

[Glitter]

Takk for fint svar du. Og tiden du tok. 

Ja jeg har Asperger. Men dette med paranoia og virkelighetsbrist er noe jeg har hatt periodevis etter min første rusutløste psykose i 2018. Vært i rusutløst psykose tre ganger. Første hadde jeg ruset meg konstant i 5 mnd. De to siste tok det bare 5-6 dager. To sprekker i år. Men også mulig terskelen for psykosedymptomer har blitt lavere etter alvorlig overdose i februar. Jeg har aldri gått inn i full psykose uten rus, men etter alt dette har jeg i løpet av dette året hatt tre perioder med virkelighetsbrist/vrangforestillinger og paranoia. Vart i 1-2 uker. Så det jeg lurer på er om det er det som skjer nå og hvordan få meg selv ned på jorda. Fordi pga ting jeg har gjort og slikt har nok brennmerket meg. Når jeg dør er endestasjonen underverden og ikke riket og fred. Grubler jeg over eksistensielle spørsmål eller har jeg begynt å få vrangforestillinger igjen? Psykologen mener begge to. 

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Takk for fint svar du. Og tiden du tok. 

Ja jeg har Asperger. Men dette med paranoia og virkelighetsbrist er noe jeg har hatt periodevis etter min første rusutløste psykose i 2018. Vært i rusutløst psykose tre ganger. Første hadde jeg ruset meg konstant i 5 mnd. De to siste tok det bare 5-6 dager. To sprekker i år. Men også mulig terskelen for psykosedymptomer har blitt lavere etter alvorlig overdose i februar. Jeg har aldri gått inn i full psykose uten rus, men etter alt dette har jeg i løpet av dette året hatt tre perioder med virkelighetsbrist/vrangforestillinger og paranoia. Vart i 1-2 uker. Så det jeg lurer på er om det er det som skjer nå og hvordan få meg selv ned på jorda. Fordi pga ting jeg har gjort og slikt har nok brennmerket meg. Når jeg dør er endestasjonen underverden og ikke riket og fred. Grubler jeg over eksistensielle spørsmål eller har jeg begynt å få vrangforestillinger igjen? Psykologen mener begge to. 

Det er åpenbart at du grubler. Det gjør jeg og. Men vrangforestillinger går mer ut på at du blir overbevist om ting. Ser du ting da? Ser og hører stemmer/skikkelser? Da har du begge. Dette med rus har jeg ikke noe særlig erfaring med. Men kan du ha ødelagt hjernen? Jeg skulle bare likt å se hvordan en slik hjerne ser ut. Om den er ødelagt av rus eller andre ting liksom  er ikke noen ekspert der. Kanskje du ikke er så syk som du tror. Det kan hende du også er slik at du ikke tør bli lykkelig fordi du vet du faller ned igjen. Og dette sitter ekstra hardt i/er overbevisende pga du har Asperger. Så hvem er synderen? Rusen? Aspergersen? Kjenner jo folk med ptsd, depresjon uten at de har Asperger også. Så kan ikke være vare den.. har nok ikke så mye mer å tilføye

[Glitter]

5 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Det er åpenbart at du grubler. Det gjør jeg og. Men vrangforestillinger går mer ut på at du blir overbevist om ting. Ser du ting da? Ser og hører stemmer/skikkelser? Da har du begge. Dette med rus har jeg ikke noe særlig erfaring med. Men kan du ha ødelagt hjernen? Jeg skulle bare likt å se hvordan en slik hjerne ser ut. Om den er ødelagt av rus eller andre ting liksom  er ikke noen ekspert der. Kanskje du ikke er så syk som du tror. Det kan hende du også er slik at du ikke tør bli lykkelig fordi du vet du faller ned igjen. Og dette sitter ekstra hardt i/er overbevisende pga du har Asperger. Så hvem er synderen? Rusen? Aspergersen? Kjenner jo folk med ptsd, depresjon uten at de har Asperger også. Så kan ikke være vare den.. har nok ikke så mye mer å tilføye

Rusen og de rusutløste psykosene har nok skadet hjernen slik at terskel for psykose har blitt lavere. Har jeg blitt fortalt som forklaring på hvorfor jeg ved tunge depresjoner og overbelastning/stress og lite søvn har begynt å få slike symptomer innimellom uten at det er rus i bildet. Har jo også borderline og de med den diagnosen er visstnok mer sårbar for slikt også. Og Aspergeren gjør meg generelt mer sårbar for en rekke psykiske lidelser. Men vet ikke om psykosesymptomer/psykoselidelser er en av de. 

Hjernen min er bare sliten etter rus, overdoser og årevis med psykisk lidelse, traumer og belastninger. 

Er feks langt mer sårbar for stress og inntrykk enn jeg var for fem år siden. Selv om jeg tålte mindre enn de fleste da og. 

Man kan ha vrangforestillinger uten å være psykotisk og vrangforestillinger kan være mer enn å se og høre ting. Etter forrige sprekk på rus var jeg paranoid og trodde politiet overvåket meg i 7-10 dager etter jeg ble nykter. Men det går alltid over. Uten rus blir jeg aldri psykotisk. Men kan ha psykotiske symptomer eller oppleve hallusinasjoner både syn og hørsel om natten. At når jeg våkner fortsetter drømmen i våken tilstand og jeg tror det er ekte. Men neste morgen vet jeg at det ikke var det. 

Er ubehagelig å tidvis kjenne jeg ikke helt klarer å holde bakkekontakten. Men forsvinner som regel ikke helt inn i det. Den friske og rasjonelle siden kan være i tvil. Eller jeg kan veksle mellom å tro helt på det og å bli tvilende. Og jeg prater med behandler om det og hun hjelper meg med å se om det kan være slik jeg tror eller ei. Men timer etter praten kan jeg være tilbake til å tro igjen. Men det går alltid over. Så nå er jo spørsmålet om jeg er litt vrangforestilt eller om jeg bare har skjønt hvordan det henger sammen og hva som er min skjebne. 

 

Endret 23. oktober 2020 av Glitter