Er du mye alene? Følelse av ensomhet eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg ser svært sjelden barna mine etter at de ble voksne. Ett av dem bor hos faren (fordi han har stort hus), og ett av dem har flyttet ut. Det føles både litt trist og rart etter å ha hatt de konstant rundt meg gjennom hele oppveksten.  Men sånn er livet. 

Jeg har en mann, men jeg savner barna. Mannen min er mye opptatt med jobb, og jeg føler at jeg går mye rundt alene av og til. Og da spør jeg meg selv om jeg kjenner på ensomhet. Jeg har ikke noe kontaktnett ellers. Har kun mine foreldre og treffer masse mennesker i jobben min

Men når jeg er alene så er det ikke direkte ensomhet jeg føler på. Jeg trives alene. Og setter høy pris på egentid. Men allikevel så spør jeg meg selv om jeg føler  eller burde føle på en tomhet/ ensomhet... og det jeg kommer fram til da er at jeg kun savner barnas tilstedeværelse i livet mitt, men det er jo en del av livet at de går sine egne veier og har mindre tid til mor.  

Noen som kjenner igjen disse tankene om de tankene en gjør seg om en har lite sosialt nettverk på privaten? Og tomheten når barna flytter ut? 

Anonymkode: 5cc55...5bf

[UtakknemligDiva]

Tror tomhetsfølelse er uungåelig for oss alle noen ganger i livet. Rollene våre forandres i takt med at det rundt oss gjør det. 
Bra du trives alene. Det gjør jeg også. Men jeg også tar meg i å spørre meg selv om jeg burde føle meg mer ensom. Jeg kjenner folk som MÅ ha selskap hele tiden, og vet ikke hva som er verst. Må være ille å bli rastløs hele tiden man er alene og, og bli en plage for andre fordi man maser. Altså, her er det snakk om ei som kommer på trappa di om hun ser deg sitte på verandaen, eller ringer så fort du har vært aktiv på some 😛 

Dette med barn og foreldre.. prisen vi betaler for den moderne tiden. I mange andre land er familier samlet, på godt og vondt det og. Og slik var det her før og. Men velstanden kom, reise for å utdanne seg, treffer nye, bosetter seg hvor som helst for høyest lønn  

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Jeg har foreldre som jeg er mye i kontakt med. Jeg har ikke kjæreste eller barn. Har vært singel i 17 år. Men jeg har en diagnose hvor det er vanlig å være innadvendt og ha sosiale problemer (schizofreni). Jeg trives godt alene. Samtidig blir jeg noen ganger fylt av en følelse om att jeg har kastet bort livet mitt på å være alene. Ideelt sett er jo forelskelser og sånt noe jeg skulle gjerne oppleve igjen, men jeg tror det blir vanskelig. Jeg får sosial angst bare jeg treffer på en nabo. Jeg er helt ute av komfortsonen når jeg må snakke med fremmede, eller noen utenfor familien. Dette med venner har jeg på en måte valgt selv. Jeg har noen standarder og gidder ikke møte folk som er sånn eller sånn. Dette har nok sammenheng med att jeg egentlig ikke vil ha venner. Jeg vil være i fred, men jeg er også lei av å være i fred noen ganger. De beste tingene i livet er jo med andre.

Anonymkode: eb6c7...224

[Grendel]

Jeg er normalt veldig sjeldent alene og setter pris på de få timene jeg får i uka. I disse koronatider med mye hjemmekontor er jeg mer alene, men da jobber jeg jo, og sitter halve tiden i nettmøter eller telefon. 

[stjernestøv]

Jeg er en del alene, men ser på ting og er på nettet. Var litt glad sykepleieren fra psykisk helse kom i dag, vi gikk en tur og snakket sammen. Føltes litt godt.