Fullstendig emosjonelt kaos etter kontakt med foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i 50 årene. Etter å ha hatt kontakt med mine foreldre kan jeg oppleve å være i fullt emosjonelt kaos. Det virker som om de kun tjener sin egeninteresse. Det handler bare om dem.

Jeg blir sliten av dette og går noen ganger nesten på veggen på grunn av deres påvirkning.

Hva gjør jeg i en slik situasjon?

Anonymkode: 57db0...4ff

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann i 50 årene. Etter å ha hatt kontakt med mine foreldre kan jeg oppleve å være i fullt emosjonelt kaos. Det virker som om de kun tjener sin egeninteresse. Det handler bare om dem.

Jeg blir sliten av dette og går noen ganger nesten på veggen på grunn av deres påvirkning.

Hva gjør jeg i en slik situasjon?

Anonymkode: 57db0...4ff

Det er vanskelig å forstå hva foregår.  Er du alene, eller har du kone og barn?  Opplever du at foreldrene dine prøver å styre livet ditt?  Gjør de for store krav til at du stiller opp?

Anonymkode: 4b7d4...07c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å forstå hva foregår.  Er du alene, eller har du kone og barn?  Opplever du at foreldrene dine prøver å styre livet ditt?  Gjør de for store krav til at du stiller opp?

Anonymkode: 4b7d4...07c

Jeg har kone men ingen barn. Ja jeg opplever at de prøver å styre livet mitt ihverfall.

Anonymkode: 57db0...4ff

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å forstå hva foregår.  Er du alene, eller har du kone og barn?  Opplever du at foreldrene dine prøver å styre livet ditt?  Gjør de for store krav til at du stiller opp?

Anonymkode: 4b7d4...07c

Det ble aldri snakket om følelser i min familie. Bare at vi skulle prestere og yte. Vi snakket aldri sammen. Det er kanskje derfor at jeg i en alder av 50 år fremdeles er barnløs.

Anonymkode: 57db0...4ff

[Lillemus]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kone men ingen barn. Ja jeg opplever at de prøver å styre livet mitt ihverfall.

Anonymkode: 57db0...4ff

Stå opp for deg selv og gi dem beskjed om at du er voksen og er fullt i stand til å bestemme selv over ditt eget liv. Om de fortsetter å blande seg så si fra om at dersom de sier dette en gang til nå så går du eller legger på telefonen. Det vil vel ikke gå så mange gangene før de faktisk skjønner at du mener alvor.

[Eva Sofie]

På 28.11.2020 den 13.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann i 50 årene. Etter å ha hatt kontakt med mine foreldre kan jeg oppleve å være i fullt emosjonelt kaos. Det virker som om de kun tjener sin egeninteresse. Det handler bare om dem.

Jeg blir sliten av dette og går noen ganger nesten på veggen på grunn av deres påvirkning.

Hva gjør jeg i en slik situasjon?

Anonymkode: 57db0...4ff

Jeg har ikke noe godt svar, men selv er jeg i samme situasjon. Jeg nærmer meg snart 40 år. For meg er det nedbrytende å ha kontakt med mine egne foreldre. Psykologen min er helt klar og anbefaler meg å minimere kontakten med de ned til det minimale. Han sier at uansett hvor mye jeg forsøker, vil jeg aldri bli god nok for de. De vil alltid finne feil ved meg - "let it be" sier han. Noen ganger er det best å la ting ligge selv om det er sårt. Særlig krevende er jule- og sommerferier når det blir en forventning om at vi skal møtes og være samlet hele familien. Jeg ser familien min én gang annenhvert år, og maksimalt tre-fire dager.

I min familie har vi heller aldri snakket om følelser, men jeg har blitt ivaretatt med aktiviteter. Jeg ser hvor skadelig det er å vokse opp i en slik familie... Og jeg arbeider hardt for å komme meg ut av det emosjonelle reaksjonsmønsteret jeg har blitt tvunget inn i ved at man aldri har snakket om følelser, men kun prestasjoner på skolen. Jeg fikk aldri spørsmål om hvordan jeg hadde det, men hvordan det gikk på skolen i dag, inneforstått med hvordan det gikk faglig sett.

Jeg kjenner at det er krevende å skrive dette med brukernavn, for hva om noen skulle gjenkjenne meg fra min egen familie? Ingen må jo vite hvordan det egentlig står til, for fasaden er viktig å holde. Jeg vet at jeg selv ikke har noe å skamme meg over. Jeg har ikke valgt å være taus ang. følelser.Jeg velger å snakke om det. Jeg velger en motsatt vei enn hva familien min gjør og det gleder meg å se at min søster også gjør det med sine barn.

Eva Sofie

[AnonymBruker]

På 12.12.2020 den 16.20, Eva Sofie skrev:

Han sier at uansett hvor mye jeg forsøker, vil jeg aldri bli god nok for de

Akkurat dette kjenner jeg meg også igjen i.

Anonymkode: 57db0...4ff

[Eva Sofie]

På 31.12.2020 den 18.06, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette kjenner jeg meg også igjen i.

Anonymkode: 57db0...4ff

Ja, det gjør du nok. Han har fortalt at han har mange pasienter som har gjort sitt ytterste for å forsøke å gjøre sitt beste for sine foreldre. Gjerne til den siste dag av foreldrenes liv... Hver og en må finne ut av hva som er riktig for seg, men jeg har forstått at underteksten i det han har sagt, har vært at det beste for de aller fleste hadde vært å avslutte eller redusere kontakten med en foreldrerelasjon som kun er destruktiv og ødeleggende for de selv. Når man f.eks. blir psykisk dårlig etter å ha vært sammen med familien sin en jul eller sommer eller bryter sammen i gråt etter å ha lagt på telefonen fordi man har fått en kommentar, sier det seg selv at det er alt annet enn bra for en selv. Andre har ingen problemer med å råde folk til å si "gå fra h*N" når det kommer til et samboerforhold eller ekteskap, men det sitter langt inne når det gjelder et foreldre-barn-forhold. Jeg tenker at når relasjonen mellom foreldre og barn er så ødeleggende og destruktiv, må en ta hensyn til seg selv. Egoistisk, kanskje, men det kommer gjerne av andres egoisme eller valg tidligere i livet...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 1.1.2021 den 19.06):

Ja, det gjør du nok. Han har fortalt at han har mange pasienter som har gjort sitt ytterste for å forsøke å gjøre sitt beste for sine foreldre. Gjerne til den siste dag av foreldrenes liv... Hver og en må finne ut av hva som er riktig for seg, men jeg har forstått at underteksten i det han har sagt, har vært at det beste for de aller fleste hadde vært å avslutte eller redusere kontakten med en foreldrerelasjon som kun er destruktiv og ødeleggende for de selv. Når man f.eks. blir psykisk dårlig etter å ha vært sammen med familien sin en jul eller sommer eller bryter sammen i gråt etter å ha lagt på telefonen fordi man har fått en kommentar, sier det seg selv at det er alt annet enn bra for en selv. Andre har ingen problemer med å råde folk til å si "gå fra h*N" når det kommer til et samboerforhold eller ekteskap, men det sitter langt inne når det gjelder et foreldre-barn-forhold. Jeg tenker at når relasjonen mellom foreldre og barn er så ødeleggende og destruktiv, må en ta hensyn til seg selv. Egoistisk, kanskje, men det kommer gjerne av andres egoisme eller valg tidligere i livet...

Det kan toppe seg litt i høytider. I værste fall så er løsningen å blokkere på telefon og andre medier. 

Anonymkode: 57db0...4ff

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Tror at oppdragelse og forhold mellom barn og foreldre var litt annerledes for femti år siden. Jeg opplever det litt slik som du beskriver men samtidig opplever jeg nesten det motsatte med mine egne barn. De har lite respekt for meg , krever altfor mye av meg og sier rett ut hva de mener om meg. Det rare er at slik foreldrene mine behandlet meg slik behandler nå barna mine meg. Tror rett og slett vi må sette grenser for oss selv og ikke være så opptatt av å gjøre andre fornøyd. Lettere sagt enn gjort når dette er noe vi har blitt formet til fra vi var barn. Jeg opplevde at disse låste mønstrene jeg og mine foreldre hadde kommet inn i måtte brytes og det var opp til meg. Jeg begynte å si hva jeg følte og hva jeg ønsket. De tok det helt fint og vi kom faktisk nærmere hverandre.

Anonymkode: 664f0...8f9