Når skal jeg ta henne på alvor?

[AnonymBruker]

Skriver som anonym i dag.

Har en datter på snart 20 som har flyttet hjemmefra. Hun har i alle ungdomsårene vært veldig til å kjenne etter på kroppen om alt er OK eller om hun kanskje er syk. Synes dette har tiltatt de siste 2-3 årene. Hadde vel trodd at hun skulle vokse det av seg. Merker at det blir veldig mye ulv-ulv, og at jeg har vanskelig for å ta henne alvorlig.

For noen uker siden hadde hun vondt i halsen og var syk. Måtte selvsagt ta koronatest, den var negativ. Var slapp og hadde vondt i 5-6 dager, men var ut av form i sikkert 2 uker til. Så OK form i et par uker, men veldig svingninger - "symptomene" er som regel slapp, litt vondt i magen, litt vondt i hodet, litt rusken i halsen etc. Nå i natt ringte hun meg og var redd fordi hun hadde vondt i brystet - smerter og press. Jeg ba henne ringe legevakta hvis hun trodde det var noe farlig. Hun gjorde det, og fikk beskjed om evt komme i dag.

Greia er at jeg merker at jeg blir litt lei av at det nesten alltid ER noe - jeg tror hun overdriver, og tror ikke hun er syk. Men hun er lite i aktivitet, er mye på rommet, tenker mye, er vel en del alene, men er sosial også. Hun har vært sjekket flere ganger for smerter i brystet, og det har bare vært muskulært tidligere. Men hvilke symptomer må hun/vi voksne ta alvorlig? Hun blir jo redd hvis hun tror det er noe galt med hjertet, og hun blir lei seg når vi ikke tar dette alvorlig. Samtidig er det jo en del av det å bli voksen å kjenne egen kropp og vite hva som er normalt og ikke normalt, og prøve å skille det farlige fra det farlige.

Uff, vet ikke helt hva jeg vil med innlegget - kanskje bare lufte litt frustrasjon. Er jo selvsagt redd for å virke kald og avvisende, og det verste ville jo være dersom jeg bagatelliserer symptomer som er tegn på alvorlig sykdom. Men det er lite sykdom i familien. Vi er stort sett friske alle sammen. Men hvordan skal vi løse dette med at hun ringer så ofte (flere ganger hver dag, og nå til og med om natten)? Hun kommer hjem til jul, og da har vi jo god tid til å prate. Trenger nok litt råd her fra dere!

Anonymkode: b5520...70c

[Drømmeautomat]

Det høres ut som hun har hypokondri, eller helseangst som det vel heter nå. Du burde oppmuntre henne til å snakke med fastlegen om det, han kan henvise henne til psykolog. 

[stjernestøv]

Jeg har en datter som er lik, hun er ganske hysterisk og kan ringe flere ganger om dagen. "Er det farlig og er det farlig". Da må jeg bare trygge henne og si at det ikke er farlig, men syns hun kunne tatt det opp med psykologen hun har og psykisk helse. Men nei, det er meg hun ringer til og kan sitte i telefonen en til to timer...så ringer hun igjen senere på dagen. Det er nok helseangst/hypokondri. Vet ikke hva jeg kan gjøre med det, bortsett fra å trygge og trygge. 

[Worrisome Plenty]

Det er ikke noe godt å leve med "innbildte sykdommer heller". Men det er lov og avdramatisere og si att du er ung og frisk, du har ikke hjertetrøbbel osv..

[kupton]

Poenget her, som for mange andre, må være at ved frykt for alvorlig sykdom henvender en seg til helsetjenesten og ikke til slekt og venner.  Å ringe TS om natta fordi hun har vondt i brystet er uhørt.

Du som er TS, må si klart fra at hun må slutte å snakke med deg om sykdom. Det må hun ta med fastlegen. Du skal slippe å gjøre vurderinger av om hennes symptomer er tegn på alvorlig sykdom eller ikke.

[AnonymBruker]

Hun er nok ekstra engstelig pga korona, og veldig redd for å smitte de hun bor sammen med (et stort kollektiv). Jeg prøvde å snakke litt ordentlig med henne i går om dette, men det er vanskelig å trygge henne. Takk for tydelig melding fra flere her at jeg må sette grenser og ikke akseptere at hun ringer meg så ofte om dette.

Det med fastlegen er ikke så lett, for hun kommer hjem bare i juleuka, så er det tilbake til der hun bor. 

Det er litt leit at det er blitt sånn, fordi når hun ringer flere ganger om dagen + meldinger blir det ikke noe hyggelig å snakke med henne. Jeg liker i utgangspunktet ikke å snakke i telefon, og når det blir så negativ kontekst, blir det enda verre. Hun kan innimellom klage litt på at jeg aldri ringer, men jeg rekker jo ikke å savne henne før hun kontakter meg/oss.

Takk for tilbakemeldinger, alle sammen her! Jeg skal ta rådene med meg og prate ordentlig med henne i jula.

Anonymkode: b5520...70c

[kupton]

Med hennes psyke bør hun skifte fastlege til en på det stedet hun bor oftest.