Når bør man egentlig bli veldig bekymret for selvmord?

[UtakknemligDiva]

Man vet da ikke sånn? For bestemmer man seg så bestemmer man seg. Jeg har det liksom helt greit igjen nå, men jeg vet likevel aldri når irritasjonen kan ta overhånd. Eller når jeg blir sliten. 
Jeg har angst for hva som er i genene mine. Tenk om aspergern blir verre, eller om jeg bare blir mer og mer sint med årene. 
Noen ting ser jeg at jeg har med fra barndommen, og er litt trist over at det kanskje aldri forsvinner. 
«du har det ikke i blodet» synes jeg at jeg hører når jeg ser for meg livet mitt. Da jobber jeg evig mot noe dødfødt. Men jeg evner ikke helt å se hva som kan styres selv og hva jeg ikke kan styre. 
Jeg er her jeg er mest på grunn av Asperger. Jeg har liksom alltid toppet «dårlig». Føler meg som en tulling som løper etter en bil, bilen åpner døra når jeg stopper, men når jeg tar den igjen så kjører den. Jeg løper etter, den åpner døra på nytt men kjører... jeg er liksom slik som ikke har noe jeg skulle sagt. Føler meg litt for gammel til slik nå. Men det er vel kanskje en del av Asperger? Å være sen for alderen, og å være litt som et barn..

[stjernestøv]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Man vet da ikke sånn? For bestemmer man seg så bestemmer man seg. Jeg har det liksom helt greit igjen nå, men jeg vet likevel aldri når irritasjonen kan ta overhånd. Eller når jeg blir sliten. 
Jeg har angst for hva som er i genene mine. Tenk om aspergern blir verre, eller om jeg bare blir mer og mer sint med årene. 
Noen ting ser jeg at jeg har med fra barndommen, og er litt trist over at det kanskje aldri forsvinner. 
«du har det ikke i blodet» synes jeg at jeg hører når jeg ser for meg livet mitt. Da jobber jeg evig mot noe dødfødt. Men jeg evner ikke helt å se hva som kan styres selv og hva jeg ikke kan styre. 
Jeg er her jeg er mest på grunn av Asperger. Jeg har liksom alltid toppet «dårlig». Føler meg som en tulling som løper etter en bil, bilen åpner døra når jeg stopper, men når jeg tar den igjen så kjører den. Jeg løper etter, den åpner døra på nytt men kjører... jeg er liksom slik som ikke har noe jeg skulle sagt. Føler meg litt for gammel til slik nå. Men det er vel kanskje en del av Asperger? Å være sen for alderen, og å være litt som et barn..

Ja noen med asperger kan være ganske umodne for alderen, men litt ansvar må du ta selv. Det må alle med alle slags diagnoser, man er ikke diagnosen sin. 

[AnonymBruker]

På 11.12.2020 den 13.57, stjernestøv skrev:

Ja noen med asperger kan være ganske umodne for alderen, men litt ansvar må du ta selv. Det må alle med alle slags diagnoser, man er ikke diagnosen sin. 

Har selv et familiemedlem som er ganske så umoden.  Veldig vanskelig situasjon.  Jeg har sendt bekymringsmelding til legen flere ganger. Er så redd for at det hele kan ende med selvmord.  Han er på venteliste for psykriatrisk hjelp. 

Anonymkode: bf8c2...093

[stjernestøv]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har selv et familiemedlem som er ganske så umoden.  Veldig vanskelig situasjon.  Jeg har sendt bekymringsmelding til legen flere ganger. Er så redd for at det hele kan ende med selvmord.  Han er på venteliste for psykriatrisk hjelp. 

Anonymkode: bf8c2...093

Det er forståelig at du er redd og bekymret, har vært bekymret selv og det hører med det å være foreldre. Man kan bare håpe at de får hjelp av psykiatrien også, håper ditt familiemedlem får det snart. Min har psykolog og tilbud fra sykepleier i psykisk helse, men det er meg hun ringer til. Hun må ta litt initiativ selv for å få hjelp sa min sykepleier fra psykisk helse. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Det er forståelig at du er redd og bekymret, har vært bekymret selv og det hører med det å være foreldre. Man kan bare håpe at de får hjelp av psykiatrien også, håper ditt familiemedlem får det snart. Min har psykolog og tilbud fra sykepleier i psykisk helse, men det er meg hun ringer til. Hun må ta litt initiativ selv for å få hjelp sa min sykepleier fra psykisk helse. 

 

Ja det er nok en del av å være mor... Jeg bekymrer meg for sønnen min. Det er veldig frustrerende å se hans adferd som jeg mener viser at han tydelig har psykiske problemer. Men selv om han har bedt om hjelp så har han ikke fått hjelp 

Anonymkode: bf8c2...093

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er nok en del av å være mor... Jeg bekymrer meg for sønnen min. Det er veldig frustrerende å se hans adferd som jeg mener viser at han tydelig har psykiske problemer. Men selv om han har bedt om hjelp så har han ikke fått hjelp 

Anonymkode: bf8c2...093

Det er ikke bra...at han har bedt om hjelp og ikke fått det. Da må dere klage, sånt er bare trist. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er ikke bra...at han har bedt om hjelp og ikke fått det. Da må dere klage, sånt er bare trist. 

Det er visst lang ventetid på søknad om hjelp. Veldig trist når jeg ser at han har virkelige adferdsproblemer. 

Anonymkode: bf8c2...093

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er visst lang ventetid på søknad om hjelp. Veldig trist når jeg ser at han har virkelige adferdsproblemer. 

Anonymkode: bf8c2...093

Kontakt legen da og si at det haster, legen må skrive til dps at det haster. Finnes det kommunal psykisk helse? Der kan man ofte ta kontakt selv, du kan jo ringe for han. 

[UtakknemligDiva]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er visst lang ventetid på søknad om hjelp. Veldig trist når jeg ser at han har virkelige adferdsproblemer. 

Anonymkode: bf8c2...093

Men hvorfor er så mange så jævla syke? Irriterende at vi ikke egentlig bare kan leve 

[Villanda]

På 11.12.2020 den 11.38, 90tallsbarn skrev:

Man vet da ikke sånn? For bestemmer man seg så bestemmer man seg. Jeg har det liksom helt greit igjen nå, men jeg vet likevel aldri når irritasjonen kan ta overhånd. Eller når jeg blir sliten. 
Jeg har angst for hva som er i genene mine. Tenk om aspergern blir verre, eller om jeg bare blir mer og mer sint med årene. 
Noen ting ser jeg at jeg har med fra barndommen, og er litt trist over at det kanskje aldri forsvinner. 
«du har det ikke i blodet» synes jeg at jeg hører når jeg ser for meg livet mitt. Da jobber jeg evig mot noe dødfødt. Men jeg evner ikke helt å se hva som kan styres selv og hva jeg ikke kan styre. 
Jeg er her jeg er mest på grunn av Asperger. Jeg har liksom alltid toppet «dårlig». Føler meg som en tulling som løper etter en bil, bilen åpner døra når jeg stopper, men når jeg tar den igjen så kjører den. Jeg løper etter, den åpner døra på nytt men kjører... jeg er liksom slik som ikke har noe jeg skulle sagt. Føler meg litt for gammel til slik nå. Men det er vel kanskje en del av Asperger? Å være sen for alderen, og å være litt som et barn..

Tenker det må være utrolig vanskelig å skulle gjøre vurderinger om selvmordsfare. Jeg tenker om meg selv: Så lenge der fins et snev av ambialens, så kan jeg fortelle om tankene. Om jeg benekter selvmordsplaner, så kan det være fordi jeg virkelig ikke har det, men det kan jo også bety at jeg er hundre prosent bestemt på å gjennomføre planen. Hvordan kan den som gjør vurderingen vite, hvordan de skal tolke et slikt svar? Vet det er andre punkt med i vurderingen, men likevel..