Jeg blir nok aldri frisk

[UtakknemligDiva]

Jeg er sint hele tiden. Fordi jeg har ikke noe å gå til, og føler alle følelser er forbudte. Jeg har gått glipp av livet pga Asperger. Og kommer nok til å fortsette med det. Jeg er ikke som dem jeg trives med. 
Jeg kjøpte ny genser for litt over en uke siden, sjelden jeg kjøper noe. Jeg må øve på å bruke penger har psykologen sagt, for jeg har liksom bare brukt slik 10 år gammelt, og bare kjøpt det mest nødvendige. Men det er fordi jeg ikke har tro på at jeg vil klare meg særlig i fremtiden og må ha penger lengst mulig uten å gå på nav. 
Men tenkte i sta at det var teit å kjøpe den, fordi jeg følte meg fin i den. Fikk komplimenter for den. Men da tenker jeg på at jeg er gammel snart. Unge år bort i Asperger og depresjon. Så å se at jeg i det minste ser bra ut gjør meg trist. 
Så mens jeg faktisk har sjans på menn så er jeg deppa og har lav selvtillit. Når jeg en dag kanskje er frisk er jeg blitt gammel og delvis utdatert. 
Jeg hadde kanskje tenkt å brenne genseren i peisen, for å straffe meg selv, men gjorde det ikke. Synes bare det er forbanna teit at jeg unnet meg noe plutselig. det er da nesten ingen som ser meg, så egentlig kan jeg la være å dusje, skifte, skifte sengetøy også. Men da blir depresjonen verre. 
Men jeg har da ALDRI planer! 

[UtakknemligDiva]

Jeg vil også bidra til å gjøre noe bra, men jeg tenker at det liksom er litt bortkasta å gjøre noe bra, for det er alltid noen som ødelegger det. Dessuten trenger ikke folk sååå mye av det jeg kan gi eller vil ikke ha det.

Og selv om vi drømmer om en god verden vil den aldri bli det. Onde mennesker trengs de også, selv om vi ikke vil ha dem. De er en advarsel. Vi kommer til å bli jævla naive dersom alt bare går bra..