Trist kveld

[UtakknemligDiva]

17 minutter siden, Sol1973 skrev:

Så fint at du har en familie som bryr seg om deg, det er ikke alle som har det. 

Nei jeg vet. Og det er trist det. Men jeg kan ikke fikse det problemet. Jeg forventer heller ikke at andre skal fikse mine problemer. Jeg vet også at mange har det mye verre enn meg. Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for å føle som jeg gjør, for det er så mange som ville byttet. 
Men så har jeg også lært at livet blir miserabelt og kjedelig om du bare skal være fornøyd med det mest nødvendige. Du blir den ene sære, mens de andre koser seg. Livet mitt ble faktisk bedre etter at jeg begynte å unne meg mer, til og med paykologen min skrøt av at jeg kjøpte meg ny genser for et par uker siden. Jeg har gjort handling når det kommer til å bruke det jeg har og gjenbruk, og det skal være så ekstremt fokus, men det virker som folk flest bare prater, de kjøper nytt i ett sett og tenker at alle andre skal spare miljøet. Så da blir jeg litt demotivert også. 

Greia er at jeg føler jeg er født i feil kultur noen ganger når det kommer til familien. Som barn var alt fint, men nå kræsjer vi veldig i livssyn. Jeg er for bymenneske, rastløs, spenningssøkende (ikke gjøre kriminelle ting, kjøre fort og farlige ting altså), og liker at ting er litt «perfekt». Mens i min families øyne er dette selvopptatt, unaturlig. Det er ikke slik i byen. 

[UtakknemligDiva]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Derfor bør en kutte ut fb. Livet mitt nå er trist og deprimerende, så jeg deaktiverte fb i høst. Har det bedre med meg selv. 

Anonymkode: 3a3f2...075

Er det helt tabu ??? Å ha sosiale medier? Alle er på face men på anonym forum har «alle» slettet seg og fått et bedre liv. Det er mange grunner til at jeg vil ha sosiale medier. Jeg har slettet det før, jeg isolerte meg nesten helt. Jeg byttet nr, navn og slettet fb min, fordi jeg ville bytte identitet. Sa ikke hvor jeg flyttet heller og hemmelig adresse. Flyttet til avsides sted. Men det var faktisk ingen som lurte på hvor jeg var  tenkte at jeg nok møter bedre folk i fremtiden. Jeg var 22 da. Og siden da har jeg møtt mange men er ingen av de heller som er i livet mitt. Mamma er den som er her for meg. Og det minner meg bare om Asperger. Er også trist fordi jeg har en søster som savner å ha en ekte søster.... føler jeg er skyld i manges ulykke.

[Fionys]

Å ha aspergers er ikke ensbetydende med å være negativ til alt og alle rundt seg. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Fionys skrev:

Å ha aspergers er ikke ensbetydende med å være negativ til alt og alle rundt seg. 

Hva vet du om det? Har du asperger? 

Anonymkode: c008c...015

[UtakknemligDiva]

16 minutter siden, Fionys skrev:

Å ha aspergers er ikke ensbetydende med å være negativ til alt og alle rundt seg. 

Hvordan kan du bedømme det? Nei, om man trives med det typiske Asperger- livet så. Noen liker jo å bare sitte inne og spille uten noen form for kontakt. Egen verden. 
 

Jeg ønsker å være sosial, ha større nettverk, være mer selvstendig og føle bedre om meg selv. Men det er vanskelig når du sitter her straks 30 år gammel og mobilen er like stille som da du var tenåring. Du sitter igjen med moren din, så søsknene. Deretter er slekt/familie du har noe kontakt med, men for forskjellige interesser. 
Alt av det jeg har kunnet kalle venner har stiftet familie, hadde venner før de møtte meg, noen har jeg vokst fra/vi er for forskjellige og noen flyttet av div grunner og fikk nye venner. 
Jeg derimot var på vei opp jeg og, men da jeg nådde toppen av livet mitt ble det 2 skritt tilbake først. Så ble det 1 opp. Deretter ble det 5 skritt tilbake. Kom meg opp, så er det 20 tilbake. Så blir jeg nesten redd for å i det hele tart satse videre på noe, for jeg er visst født for å avvises. Greit nok at jeg ble mobbet i barndommen, ble alltid utenfor når vi ble fler enn 2 (ofte). Men så blir man eldre, starter videregående og gleder seg på nye muligheter. Så går det 2 uker og de nye vennene begynner og gjøre det samme. Gikk unna når jeg kom. Hun andre jeg følte et godt forhold til og var veldig tøff av seg fant såklart ut at jeg var svak og jeg ble hennes perfekte nye mobbeoffer. Hver mandag måtte jeg høre på det gøye alle hadde gjort sammen med venner og evt drama som hadde skjedd på fest. Jeg var så flau, for jeg hadde aldri noe å fortelle. Hadde jo bare vært hjemme. 
Så det var det gamle igjen. Grue seg på skolen, planlegge og pugge på hva jeg skulle si om noen sa det eller det. Men såklart sa de aldri det jeg hadde forberedt meg på. 
Så gledet jeg meg på ny på at dette helvetet var slutt. Fullførte tross alt skolen. Så begynte jeg på folkehøgskole og havner på rom med ei. Ville egentlig bo alene men så jeg skulle tvinges mer sosial ble det med en annen. Hun flytter ut fordi hun fant ei bedre venninne. Inn til meg kommer ei jeg ikke trives med. Men så får jeg spørmål om jeg kan flytte ut fordi også hun har funnet ei. Jeg flyttet, var ikke så lei meg for å ikke være vennen hennes men at jeg alltid ble valgt bort. 
Så besøker man familien i julen og slik da, alle har nye planer, får’ masse hilsener og alt slik, og jeg sitter der med de samme bekjente. Som altså er familien. Liker jo familien, men det er kjipt at både de og alle andre rundt om kom med nye bekjente og minner, jeg har liksom bare endt opp med det samme. 
 

Så går årene, jeg holder ut i en jobb jeg hater. Omtrent bare menn der og. Eldre menn. Jeg er hun unge jenta. Dette forsterket følelsen av å ikke være som andre kvinner. Så bare flytter jeg, men etter flere avslag fra jobber så ender jeg med samme type jobb. Eneste kvinne... omringet av menn, over alt. Og ja..jeg prøvde å gjøre meg selv lesbisk fordi jeg tenkte det hadde passet bedre, men jeg trivdes aldri med det. 
 

Så bare gikk livet videre og jeg fikk endelig en annen type jobb. Masse tunge tider, men det kom seg. Men livet ble enda bedre igjen og jeg begynte å føle at jeg endelig var fri. Ting føltes ikke så tilfeldig lenger. Jeg fikk jobb jeg hadde ønsket meg og sett for meg at «her jobber jeg om noen år» og så fikk jeg den! 
Men noe manglet i livet likevel. Og ting la seg til rette. Jeg trodde at annerledes følelsen bare var et resultat av mobbing. Og at jeg måtte kom ut av meg selv. Men det var dessverre noe i det. Jeg oppfylte kriteriene til Asperger syndrom, og da har vi forklaringen. Jeg vil alltid være slik. Alt håp begynner å bli borte, for andre vil nok merke at det feiler meg noe uansett hvor normal jeg prøver å være. Jeg vil alltid være litt ensom, blir stort sett valgt bort og vil nok befinne meg i bekjent kategorien foran venninne. 
Og slik må det være pga noen forbanna hjernedeler som ikke klarer å fungere. Jævla first price hjerne. 
 

I natt var det trist. Jeg er ute av livet til de fleste jeg har møtt på min egne vei. Der jeg var som mest levende. De som følger med meg er folk som mobbet meg, andre som er fra området jeg er fra, ingen av dem liker noen bilder, men de er som regel først til å se, og rekka er lengst blandt dem. 

Jeg kan ikke velge det jeg vil, fordi det er et farlig valg for slike som meg. Jeg må ligge unna forelskelser også. Jeg irriterer meg over folk som «funnet kjæreste enda da  ?» , men de skjønner ikkke at dette er straffbart for meg. For meg er det en farlig følelse. Jeg blir avhengig selv om vi ikke engang har begynt en date. Men jeg vet at om vi begynner med noe, vil jeg bli holdt skjult. Men likevel være takknemmelig fordi jeg endelig opplever å være forelsket. Men jeg vil være såret fordi han skjuler meg. Deretter kommer jeg til å bli dumpet, til fordel for ei uten hjerneskade. 
Dessverre liker jeg menn som har mye jeg ikke har selv. Drit i disse forbanna mytene om at kvinner vil ha rike menn med masse venner. Nei. Rik er ikke viktig, men at jeg liker han, og det er ofte de med venner jeg faller for. Men faller ikke for alle med stort nettverk altså, langt ifra. 
Så ser jeg på at de jeg liker etter hvert får kjæreste, men en annen heldig uten Asperger får det. Jeg må nøye meg med å se på de digitalt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Fionys skrev:

Å ha aspergers er ikke ensbetydende med å være negativ til alt og alle rundt seg. 

Det blir gjerne slik fordi aspergeren ødelegger alt.

Anonymkode: 13a7f...bb4

[UtakknemligDiva]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir gjerne slik fordi aspergeren ødelegger alt.

Anonymkode: 13a7f...bb4

Men da er det min oppgave å være sterk nok til å ødelegge for aspergeren i stedet. Skal man liksom bare leve et meningsløSt liv fordi noen forbanna hjernedeler ikke kan fungere? 

[Sol1973]

40 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men da er det min oppgave å være sterk nok til å ødelegge for aspergeren i stedet. Skal man liksom bare leve et meningsløSt liv fordi noen forbanna hjernedeler ikke kan fungere? 

En må gjøre det beste ut av det. Du har hatt flere jobber, og du får sikkert ny jobb. 

Kan du være med i noen frivillig organisasjoner som røde kors? 

[UtakknemligDiva]

49 minutter siden, Sol1973 skrev:

En må gjøre det beste ut av det. Du har hatt flere jobber, og du får sikkert ny jobb. 

Kan du være med i noen frivillig organisasjoner som røde kors? 

Frivillig, frivillig. Om jeg er med i noe frivillig er irrelevant. Å gjøre noe frivillig er liksom ikke all mening med livet heller. Men kan de ha psykisk syke i røde kors da? Er sikkert noen der også som kan finne noe med meg å klage på.

Hva menes med å gjøre det beste ut av det? Å bare skjønne at aspergersen ødela det og heller satse på noe annet enn alt jeg har sett for meg til nå? Synes det høres så tafatt ut. Før diagnose var satt og bare mistenkt var det visst en slik styrke å ha denne diagnosen. Og jeg kunne kanskje være den med Asperger som kunne leve normalt. Men nei, jeg også hører til i den kjedelige statistikken. Asperger er handicap, ingen styrke. den definerer hele meg. Å være frivillig gir ingen glede når jeg ikke har noe å komme hjem til. «jeg er frivillig fordi jeg føler meg ensom» . 
At jeg møter en mann i utlandet betyr heller ingenting typisk nok. Det er så mange som jeg har møtt som møtte kjærestene i utlandet og gikk for det. Men  jeg er jo ikke en slik type. Dette blir vel et for stort skritt for min type energi og slekt. Ingen har gjort det, da kan vel ikke bare hun med Asperger bryte ut med noe så ekstremt som å etablere seg i utlandet. Kanskje aspergersen er redningen for min familie...da slipper de å reise for å treffe meg så slipper de å være bekymret... 

Nei, jeg klarer ikke se på at jeg mistet alt pga noen hjernedeler som ikke funker. Jeg kan heller ikke få barn. Jeg kan nok dessverre biologisk sett, jeg kan nok også klare det i en alder av 45, typisk min flaks og typisk naturens sløsing. Vi som ikke bør eller vil ha barn kan nok få helt til vi blir sånn 50.... mens ressurssterke gjerne har fått dårlige egg som 35 åringer. 
 

Jeg har liksom en slags aldersgrense på alt. Det andre vanlige kan, er jeg for ung til, som feks å ha sex og date.. fordi jeg synes alltid at mennene er for voksne. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Men da er det min oppgave å være sterk nok til å ødelegge for aspergeren i stedet. Skal man liksom bare leve et meningsløSt liv fordi noen forbanna hjernedeler ikke kan fungere? 

Ja helt enig. Håper at de snart finner noen type av hjernekirurgi som kan reparere den ødelagte, skadde dritthjernen! 

Anonymkode: c008c...015

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja helt enig. Håper at de snart finner noen type av hjernekirurgi som kan reparere den ødelagte, skadde dritthjernen! 

Anonymkode: c008c...015

Jeg syntes vi burde fått sentralstimulerende. Mange fungerer bedre med det. 

https://life-with-aspergers.blogspot.com/2007/12/aspergers-and-ritalin.html

Anonymkode: 13a7f...bb4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes vi burde fått sentralstimulerende. Mange fungerer bedre med det. 

https://life-with-aspergers.blogspot.com/2007/12/aspergers-and-ritalin.html

Anonymkode: 13a7f...bb4

Ja men 90tallsbarn går jo allerede på ritalin. Syns du virkelig hun virker å ha blitt særlig bedre? 

Anonymkode: c008c...015

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men 90tallsbarn går jo allerede på ritalin. Syns du virkelig hun virker å ha blitt særlig bedre? 

Anonymkode: c008c...015

Virker som hun er bedre de første to tre timene etter inntak. Kanskje hun bør ta flere ganger om dagen?

Anonymkode: 13a7f...bb4

[laban]

1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Vi som ikke bør eller vil ha barn kan nok få helt til vi blir sånn 50.... mens ressurssterke gjerne har fått dårlige egg som 35 åringer. 

Den teorien stemmer ikke, men det er du nok klar over.

[UtakknemligDiva]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes vi burde fått sentralstimulerende. Mange fungerer bedre med det. 

https://life-with-aspergers.blogspot.com/2007/12/aspergers-and-ritalin.html

Anonymkode: 13a7f...bb4

Jada. Men noen ganger lurer jeg på om det også forsterker autistiske trekk. Jeg irriterer meg over ting jeg aldri før har irritert meg over. Kanskje det er en syklus også, for jeg var litt slik som lite barn. Men jeg takler forstyrrelser svært dårlig. Dette skjer alltid ca 2 timer etter den har begynt å virke. Det er om noen begynner å gå frem og tilbake rundt meg. Om noe typisk skjer, som feks den samme personen som alltid glemmer noe, glemmer noe igjen. 

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men 90tallsbarn går jo allerede på ritalin. Syns du virkelig hun virker å ha blitt særlig bedre? 

Anonymkode: c008c...015

Ikke Ritalin lenger. Aduvanz. Ja jeg er bedre, men det er som om det virker bare 2-3 timer om dagen nå... deretter går det sakte ut. Det er da jeg blir litt... psykopat? Støy, liv og det meste er greit. Helt til de 3 timene har gått og da bør folk helst gå på tærne sine 👹👿 og ikke komme til meg, ringe meg eller på noen måte oppsøke meg før avtalt tid. I tillegg kan det virke som at all energien går til hodet. Jeg tenker, jeg gjør ikke. 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som hun er bedre de første to tre timene etter inntak. Kanskje hun bør ta flere ganger om dagen?

Anonymkode: 13a7f...bb4

Stemmer. Hvordan vet dere når jeg tar den? Ser dere når på jeg skriver og ser dere forskjell på svarene? 
 

Jeg hadde avtale med legen her forrige uke. Vi skal trappe ned. Jeg sa at jeg tror 70mg er en unødvendig høy dose. Jeg har ikke blitt BEDRE, bare tåler mer. Men har våknet av hjertebank og at det kjennes sårt rundt hjertet. Men dette har skjedd 2 ganger og er ikke en plage. Jeg skal sjekke blodtrykk og hjerte neste uke. 
 

Jeg skal begynne med 60 i morgen. Så skal jeg ned i 50. Deretter 30. Så skal jeg visst ha pause. Jeg spurte hvor lenge jeg skulle bruke nedtrappingsdosene. «Noen dager» sa legen. Jeg må dra ordene ut av han. Ok, så jeg gjør litt som jeg vil... jeg har 3 igjen av 70 mg. Deretter skrev han for mye ut til meg. Han skrev ut ny 70mg. Så fikk jeg 2 stk 30mg. Jeg ringte selv og fortalte at jeg skulle ha 50 i stedet for 70. Det fikk jeg. Så sluttet han nå og den nye legen sa at vi bare skal finne riktig dose. 
 

Er det vanlig å ta Aduvanz flere ganger om dagen? Les om det. Det er langtidsvirkende medisin. Når man begynner med de så må man ta de tidlig for ellers er sjansen stor for at du ikke har sjans til å sove. Og jeg har erfart det selv og. Det kan gi en ganske ekstrem energi så lenge du ikke er vant med dosen. 

[UtakknemligDiva]

Jeg føler jeg sitter konstant med forbudte følelser. Jeg har tross alt hele livet hørt jeg er feil. Jeg tror læreren min og mamma gjorde noe veldig feil mot meg uten å vite hva. Sånn «gamle dager» opplegg. Jeg skulle kutte ut alt som hadde med min interesse å gjøre. Jeg fikk ikke snakke om, tegne eller se filmer som handlet om dette. Vi hadde lesedager på skolen, da skulle vi velge bok fra biblioteket. Jeg ble tvunget til å ta noe som var totalt uinteressant. 
Jeg har fått skryt hele tiden jeg har gjort ting jeg ikke har følt så riktig. Så jeg får skryt når jeg gjør ting som ikke er meg. Jeg møtes med kritikk og lite glede når jeg finner noe jeg liker.

Jeg skammer og skammer meg. For at jeg innerst inne vil ha han fyren i utlandet. Jeg hadde gått lett videre om jeg gjorde virkelighet ut av det. Men jeg valgte heller å se på følelsene som skam. Kanskje hadde vi også vært sammen. Kanskje fordi jeg var så dum å høre på andre, blir jeg «straffet» med å sitte her litt uten noen erfaringer. Ingen planer heller. Jeg er så lei av at negative/realistiske folk alltid vinner. De som spår det kjedeligste. Så hvorfor skal jeg lære meg å være mer glad, når det hele tiden er det negative som vinner? «Du må lære deg å se annerledes på det». Hvem bestemmer hvordan man skal se på noe? Er det ikke tiden for forandring da? Jeg vurderer noen ganger om jeg skal starte blogg. Men jeg bør gjøre det når jeg har prøvd alt annet. For jeg kommer mest sannsynlig til å bli drept. Folk blir så krenka også. 
 

Ang å velge kjæreste. Det går faktisk bra for mange, selv om spesielt folk her nekter for det stort sett. Man skal ALDRI tro at noen har det bra sammen. Jeg lurer på hvordan det er å bare gjøre noe uten at man skal gjøre det med angst. 

[Hausakljuv]

6 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Stemmer. Hvordan vet dere når jeg tar den? Ser dere når på jeg skriver og ser dere forskjell på svarene? 

Eh.....ja! Når du har tatt dem oppleves du som absolutt oppgående og fornuftig. Til og med grei og hyggelig og jeg tenker at "hun kunne jeg tenkt meg å bli kjent med". Jeg tror du er det også, til og med uten Aduvanz, når du ikke velter deg i selvmedlidenhet.

Men så får du det over deg da, og fremstår som usympatisk, handlingslammet og oppmerksomhetssyk i innleggene dine.

[UtakknemligDiva]

Nå skal jeg legge meg igjen. Vonde følelser oppstår igjen. Jeg irriterer meg over mamma for at hun ikke kunne være et mer «opp» menneske. Alltid skal alt være så realistisk. 
Og jeg føler jeg må lære alt på nytt igjen fordi jeg ikke vil ha hennes lærdom. 

[UtakknemligDiva]

Jeg googlet «my feeling are wrong» så stod det mye om hvorfor man føler det slik. Det forklarer jo mye. Dette oppstår kronisk når følelsene dine har blitt ignorert, latterliggjort eller blitt møtt med negativitet i mange år. Det er jo nettopp det jeg har i mange år. 
Jeg måtte være mer engasjert. Ble tvunget på alt. Mamma var desperat etter å sosialisere meg. Jeg følte alle bursdager og diverse sånt som tvang. Fikk bare mindre lyst. 
Etter det har motivasjonen og mine ideer blitt møtt med kritikk. Enten det var valg av utdannelse, yrkesvalg, steder jeg ville bo, ting vi kunne gjøre. Det var liksom urealistisk og alt slik. Jeg vil ikke ta vare på noen lærdom fra mamma. Alt jeg har lært av henne er verdiløst. 
Jeg føler meg mer og mer som satan. Jeg er ikke knyttet til Gud, jeg kommer fra Helvete. For jeg gjør jo alt helt feil. Jeg ønsker feil. 
 

[UtakknemligDiva]

Jeg begynner å føle på det igjen. at jeg er opplært feil. Jeg klarer ikke sette pris på måten mamma opplærte meg i barndommen. Hun har alltid vært uviten synes jeg. Møtt på mye folk som er ute etter å manipulere. Og så har jeg som barn blitt med i suget. Ikke alt er feil. Men jeg føler jeg er født som et dårlig menneske. Om jeg ikke er det, har folk ønsket å forandre meg hele livet. Jeg fikk ofte høre at jeg var for snill, godtok for mye, var beskjeden. Så har jeg prøvd og prøvd å forandre det. Men nå er jeg plutselig bare brutal når jeg er ærlig. 
Jeg er lei av at man alltid skal se på alt negativt. Ingenting skal komme lett, og man skal alltid regne med at alt er vanskelig. Hvorfor lærte hun meg ikke å være mer selvsikker? 
 

Og jeg føler alle følelser jeg har er feil. Jeg er redd for at jeg aldri vil oppleve forelskelse igjen heller.