Trist kveld

[UtakknemligDiva]

Og jeg klarer ikke smile med familien min. Vi sitter nå liksom sammen og skal gjøre ting. Men jeg ser bare Asperger. En hjerneskadet jente. Hore unge. Aspergers fitte. Finnes ikke sexy. Klarer ikke få venner. Mestrer mindre enn de på min alder. Jeg har nesten dårlig samvittighet for at jeg velger å ikke ta livet mitt. Jeg klarer ikke nyte at jeg hadde bodd på gata om jeg bodde i et annet land. 

[UtakknemligDiva]

Jeg får ikke sove så lett  jeg ser ikke noe annet enn Asperger faenskapen,. Jeg føler at det ødela med kjæresten jeg kunne hatt i utlandet, jeg er ikke så myndig og jeg ligger etter de fleste på min alder. Jeg har ingen rett til å ta opp plass i systemet. Hva skal samfunnet med en med Asperger? Jeg har virkelig ingen av verdiene jeg vil ha! 

[UtakknemligDiva]

Så var det på tide å stå opp. Kjenner selvhatet er på plass igjen. Aspergers dritt. Totalt verdiløs!:(

[AnonymBruker]

Kan du gå deg en tur ut. Det hjelper meg. 

Anonymkode: 3a3f2...075

[påskelilje]

På 1.1.2021 den 16.34, 90tallsbarn skrev:

Hvordan kan du bedømme det? Nei, om man trives med det typiske Asperger- livet så. Noen liker jo å bare sitte inne og spille uten noen form for kontakt. Egen verden. 
 

Jeg ønsker å være sosial, ha større nettverk, være mer selvstendig og føle bedre om meg selv. Men det er vanskelig når du sitter her straks 30 år gammel og mobilen er like stille som da du var tenåring. Du sitter igjen med moren din, så søsknene. Deretter er slekt/familie du har noe kontakt med, men for forskjellige interesser. 
Alt av det jeg har kunnet kalle venner har stiftet familie, hadde venner før de møtte meg, noen har jeg vokst fra/vi er for forskjellige og noen flyttet av div grunner og fikk nye venner. 
Jeg derimot var på vei opp jeg og, men da jeg nådde toppen av livet mitt ble det 2 skritt tilbake først. Så ble det 1 opp. Deretter ble det 5 skritt tilbake. Kom meg opp, så er det 20 tilbake. Så blir jeg nesten redd for å i det hele tart satse videre på noe, for jeg er visst født for å avvises. Greit nok at jeg ble mobbet i barndommen, ble alltid utenfor når vi ble fler enn 2 (ofte). Men så blir man eldre, starter videregående og gleder seg på nye muligheter. Så går det 2 uker og de nye vennene begynner og gjøre det samme. Gikk unna når jeg kom. Hun andre jeg følte et godt forhold til og var veldig tøff av seg fant såklart ut at jeg var svak og jeg ble hennes perfekte nye mobbeoffer. Hver mandag måtte jeg høre på det gøye alle hadde gjort sammen med venner og evt drama som hadde skjedd på fest. Jeg var så flau, for jeg hadde aldri noe å fortelle. Hadde jo bare vært hjemme. 
Så det var det gamle igjen. Grue seg på skolen, planlegge og pugge på hva jeg skulle si om noen sa det eller det. Men såklart sa de aldri det jeg hadde forberedt meg på. 
Så gledet jeg meg på ny på at dette helvetet var slutt. Fullførte tross alt skolen. Så begynte jeg på folkehøgskole og havner på rom med ei. Ville egentlig bo alene men så jeg skulle tvinges mer sosial ble det med en annen. Hun flytter ut fordi hun fant ei bedre venninne. Inn til meg kommer ei jeg ikke trives med. Men så får jeg spørmål om jeg kan flytte ut fordi også hun har funnet ei. Jeg flyttet, var ikke så lei meg for å ikke være vennen hennes men at jeg alltid ble valgt bort. 
Så besøker man familien i julen og slik da, alle har nye planer, får’ masse hilsener og alt slik, og jeg sitter der med de samme bekjente. Som altså er familien. Liker jo familien, men det er kjipt at både de og alle andre rundt om kom med nye bekjente og minner, jeg har liksom bare endt opp med det samme. 
 

Så går årene, jeg holder ut i en jobb jeg hater. Omtrent bare menn der og. Eldre menn. Jeg er hun unge jenta. Dette forsterket følelsen av å ikke være som andre kvinner. Så bare flytter jeg, men etter flere avslag fra jobber så ender jeg med samme type jobb. Eneste kvinne... omringet av menn, over alt. Og ja..jeg prøvde å gjøre meg selv lesbisk fordi jeg tenkte det hadde passet bedre, men jeg trivdes aldri med det. 
 

Så bare gikk livet videre og jeg fikk endelig en annen type jobb. Masse tunge tider, men det kom seg. Men livet ble enda bedre igjen og jeg begynte å føle at jeg endelig var fri. Ting føltes ikke så tilfeldig lenger. Jeg fikk jobb jeg hadde ønsket meg og sett for meg at «her jobber jeg om noen år» og så fikk jeg den! 
Men noe manglet i livet likevel. Og ting la seg til rette. Jeg trodde at annerledes følelsen bare var et resultat av mobbing. Og at jeg måtte kom ut av meg selv. Men det var dessverre noe i det. Jeg oppfylte kriteriene til Asperger syndrom, og da har vi forklaringen. Jeg vil alltid være slik. Alt håp begynner å bli borte, for andre vil nok merke at det feiler meg noe uansett hvor normal jeg prøver å være. Jeg vil alltid være litt ensom, blir stort sett valgt bort og vil nok befinne meg i bekjent kategorien foran venninne. 
Og slik må det være pga noen forbanna hjernedeler som ikke klarer å fungere. Jævla first price hjerne. 
 

I natt var det trist. Jeg er ute av livet til de fleste jeg har møtt på min egne vei. Der jeg var som mest levende. De som følger med meg er folk som mobbet meg, andre som er fra området jeg er fra, ingen av dem liker noen bilder, men de er som regel først til å se, og rekka er lengst blandt dem. 

Jeg kan ikke velge det jeg vil, fordi det er et farlig valg for slike som meg. Jeg må ligge unna forelskelser også. Jeg irriterer meg over folk som «funnet kjæreste enda da  ?» , men de skjønner ikkke at dette er straffbart for meg. For meg er det en farlig følelse. Jeg blir avhengig selv om vi ikke engang har begynt en date. Men jeg vet at om vi begynner med noe, vil jeg bli holdt skjult. Men likevel være takknemmelig fordi jeg endelig opplever å være forelsket. Men jeg vil være såret fordi han skjuler meg. Deretter kommer jeg til å bli dumpet, til fordel for ei uten hjerneskade. 
Dessverre liker jeg menn som har mye jeg ikke har selv. Drit i disse forbanna mytene om at kvinner vil ha rike menn med masse venner. Nei. Rik er ikke viktig, men at jeg liker han, og det er ofte de med venner jeg faller for. Men faller ikke for alle med stort nettverk altså, langt ifra. 
Så ser jeg på at de jeg liker etter hvert får kjæreste, men en annen heldig uten Asperger får det. Jeg må nøye meg med å se på de digitalt. 

Dette innlegget rørte meg. Du har skrevet mye her de siste månedene, og det aller meste har vært fylt av sinne og bitterhet. Nå ser jeg mer sårhet og tristhet.

Har ikke noe råd eller trøst akkurat nå. Men jeg håper så inderlig at du får hjelp til å finne positive sider ved det livt du har , og utvikle deg i positiv retning når det gjelder relasjoner, interesser og mening i hverdagen ❤️  

[UtakknemligDiva]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du gå deg en tur ut. Det hjelper meg. 

Anonymkode: 3a3f2...075

Ja jeg gjorde det og var hos legen. Men er bedre likevel da medisinen virker. Jeg har det vondt når jeg står opp og når jeg skal legge meg

[UtakknemligDiva]

I går var jeg samlet med mamma og 2 brødre. Den ene er min helbror og sier også hvor irriterende det kan være å fungere slik som vi gjør. Men at han bare har akspetert at han er slik og håper jeg gjør det samme. Det høres jo ut som verden bare stopper. Det eneste jeg kan gjøre er liksom å akseptere at jeg er slik, at det er det som hindrer meg i å leve det livet jeg nesten fikk til , og heller prøve å bli glad for den jeg er. Men jeg klarer ikke. Målet har jo vært siden jeg var tenåring å bli mer sosial, pratsom osv. Men jeg måtte tilbake og bare være kjedelige meg. 
Her og nå har jeg det litt greiere. Men så blir det mørkt, jeg føler i tillegg at mamma begynner å bli giftig, ikke fordi vi er uvenner men fordi jeg blir negativ av nærværet hennes. Er liksom så lei av at hun også hele tiden havner i vanskelige situasjoner. Det er liksom alt vi klarer vi, havne i vanskelige situasjoner. Skulle tro vi var redde for å ha det bra. 
Men jeg opplevde en annen verden da jeg levde eget liv. Men så var det som om alt var genetisk. Skulle tro følelser og opplevelser også var genetisk.. 

[UtakknemligDiva]

Og jeg bare klarer ikke å akseptere meg selv igjen. Jeg klarer ikke engang å meditere. Jeg kjenner en anspenthet, et sinne i kroppen. Jeg føler at jeg eldes i rekordfart. Jeg kjenner at hjernen er treig og at jeg ikke  kan leve før jeg er middelaldrende. Men så.. jeg er så opptat av at man skal gjøre litt nytte. Hva gjør ei middelaldrende om hun ikke har barn eller barnebarn? Gå rundt og leke ung? 
jeg blr jo egentlig bare dø. Så at jeg lever er så egoistisk at jeg ikke har ord. 
Jeg har ingen glede av å møte familien heller. Fordi de hører til, de finner sitt, jeg er like forvirret som når jeg var 14. Alt jeg har klart er å jobbe og så gjøre ting som jeg følte var riktig. Jobben jeg hadde var slik 16 åringer kan ha, men da jeg gikk for noe mer voksent så ble det igjen i ett kjør om hvor annerledes jeg var, jeg var ikke som håpet osv. Den tanken forfølger meg, at jeg kunne vært noe mye større nå om det ikke var for hjerneskaden. 

[UtakknemligDiva]

Seriøst, jeg kommer liksom ikke i gang med noe en gang. Jeg har brukt 1 uke på å rydde, men grunnen er at jeg ikke er glad for å være ferdig med slik. Alt det her er nok tegn på for lite å gjøre. Men jeg gjør ikke noe annet nyttig enn å vaske og rydde. Jeg ser ingen vits å flytte for jeg skal jo ikke til noe. 
:(

[UtakknemligDiva]

Jeg har ikke klart å være glad i hele dag. Jeg bare prøver å gjøre ting for å distrahere meg fra tankene mine, men etterpå er det tilbake til tankene. Å innse at jeg er feil. Jeg kommer til å leve et mindre verdig liv. Jeg bare ser på at andre får seg kjærester. Andre snakker om hverandre, og jeg er aldri den som snakkes om for det skjer jo ikke noe nytt. Mitt sosiale liv består seg av å henge der det er folk. Men jeg føler folk har en avstandsfølelse til meg. De har venner fra før. Så har du slike som meg. Jeg tiltrekker meg ofte folk uten ambisjoner. Men jeg tror jeg skal ta livet av meg snart. Det er noe i hjernen min som ikke virker og det kommer til å være slik hele livet. Jeg er rett lg slett mindre verdt, og det er aldri noen mening med hvem jeg møter andre steder. Må alltid tenke så realistisk og kjedelkg

[AnonymBruker]

. 

Anonymkode: 3a3f2...075