All gleden og motivasjonen forsvant igjen. Skal hele livet være slik?

[UtakknemligDiva]

Jeg har alltid følt at jeg klarer mindre enn snittet. Jeg fant styrker og var plutselig glad for at jeg var meg men gleden ble kort. Veldig sosial intelligens er veldig viktig, noe jeg ikke har. Jeg er rett og slett blind når det kommer til enkelte ting. Har fått høre at jeg må forandre på meg siden jeg var barn og det har vel gått helt til hodet. Nå føler jeg alltid at jeg må forandre meg. 
Men nå vet jeg bare at noe er galt. Jeg møter jo hele tiden så mye positivitet. Men det går alltid tilbake til det det var. Jeg sitter igjen alene. Nå skjer det igjen. Flere av de jeg har truffet og sett som «venner» har fått kjæreste, ferdig utdannet, funnet ut hva de vil eller fått jobb. Folk har planer. INGEN spør hva jeg skal. Det er ikke så rart, jeg skal ingenting. 
Jeg hadde aldri vært her pga aspergersen. Tiden jeg egentlig skulle fått livserfaring har jeg heller bare vært i behandling og vært hjemme. 
Jeg har ikke noe annet nettverk enn mine søsken og mor, såvidt noen venner men disse har flere venner. Det er ingen mening når jeg møter noen andre steder visst. Derimot er det det for andre. «Hadde aldri trodd jeg skulle treffe han her», ja det stemmer at kjærligheten kan være der du minst aner. Det stemte for meg og, men det var ikke meningen at det skulle bli oss. Av oss er det såklart han som har størst nettverk. Har mange venner fra barndommen og bor i stor by. Finner seg kjæreste før meg.

Dette har biologisk forklaring. Og det er at mennesker er flokkdyr. Et ensomt menneske er mer needy. Jeg stiller svakest uansett hvor. Så er jeg så talentløs at jeg ikke klarer å motvirke det. 
Så hvorfor lever jeg når jeg ser at jeg er et svakt individ? Hjernen fungerer ikke normalt tydeligvis så jeg er jo ikke verdt å videreføre. Men jeg er sint på meg selv som ikke klarer. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg har alltid følt at jeg klarer mindre enn snittet. Jeg fant styrker og var plutselig glad for at jeg var meg men gleden ble kort. Veldig sosial intelligens er veldig viktig, noe jeg ikke har. Jeg er rett og slett blind når det kommer til enkelte ting. Har fått høre at jeg må forandre på meg siden jeg var barn og det har vel gått helt til hodet. Nå føler jeg alltid at jeg må forandre meg. 
Men nå vet jeg bare at noe er galt. Jeg møter jo hele tiden så mye positivitet. Men det går alltid tilbake til det det var. Jeg sitter igjen alene. Nå skjer det igjen. Flere av de jeg har truffet og sett som «venner» har fått kjæreste, ferdig utdannet, funnet ut hva de vil eller fått jobb. Folk har planer. INGEN spør hva jeg skal. Det er ikke så rart, jeg skal ingenting. 
Jeg hadde aldri vært her pga aspergersen. Tiden jeg egentlig skulle fått livserfaring har jeg heller bare vært i behandling og vært hjemme. 
Jeg har ikke noe annet nettverk enn mine søsken og mor, såvidt noen venner men disse har flere venner. Det er ingen mening når jeg møter noen andre steder visst. Derimot er det det for andre. «Hadde aldri trodd jeg skulle treffe han her», ja det stemmer at kjærligheten kan være der du minst aner. Det stemte for meg og, men det var ikke meningen at det skulle bli oss. Av oss er det såklart han som har størst nettverk. Har mange venner fra barndommen og bor i stor by. Finner seg kjæreste før meg.

Dette har biologisk forklaring. Og det er at mennesker er flokkdyr. Et ensomt menneske er mer needy. Jeg stiller svakest uansett hvor. Så er jeg så talentløs at jeg ikke klarer å motvirke det. 
Så hvorfor lever jeg når jeg ser at jeg er et svakt individ? Hjernen fungerer ikke normalt tydeligvis så jeg er jo ikke verdt å videreføre. Men jeg er sint på meg selv som ikke klarer. 

Du kan skylde så mye på asperger som du vil og du kan skylde så mye på deg selv som du vil.  Du og du alene er ansvarlig for mye du skylder på hvem.  Du kommer med mye positivt som at du har mor, søsken og venner.  Alle har venner som har andre venner så hva er poenget?  Hva vil du?  Hva ønsker du?  Sitte sutrende resten av livet og dele ut "skyld"?

Anonymkode: 77ec5...b15

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke ta til deg de gode rådene folk har gitt deg gjennom måneder nå? Synes du virker veldig utakknemlig, også når du svarer folk surt tilbake på velmenende råd. Det kan til slutt føre til at ingen gidder å svare deg lenger, kanskje heller ikke å lese det du legger ut...

Det er trist at du sliter, men jeg tror du har fått en del råd og oppmuntring med deg på veien nå, men som du aktivt velger å ikke ta til deg. I stedet fortsetter du bare i dette sporet. 

Anonymkode: 81ed4...e29