Hvorfor straffes jeg mer enn mange andre for å prøve å bli glad og satse på det jeg vil?

[UtakknemligDiva]

Virker som folk flest ikke helt forstår hva det vil sinå føle seg gjennomgripende misslykket og faktisk føle det hele livet. Det var en gang jeg ikke følte det, men da ble det påminnelse etter påminnelse. Jeg gjenopplevde slik jeg hadde det på skolen. Følelsen av å måtte gå fra det man er glad i hele tiden. Fordi jeg tror faktisk de aller fleste andre, er fornøyd med noe i livet, de har jobb, nettverk, vet hvor vil være, stiftet familie. Om ikke alt dette er på plass så er de klar ovet sine valg og fornøyd med livet selv om det var slit i perioder. Jeg selv duger ikke til annet enn å ikke ta opp plass på sykehuset da kroppen min virker. Hodet mitt virker ikke som det skal kjennes det ut som. Er det egentlig håp? Noen synes sikkert jeg skal søke uføre, men jeg vil ikke. Jeg vil i jobb.