Kan man bli bli akuttinnlagt på psykiatrisk uten å ta selvmordsforsøk først?

[AnonymBruker]

Og uten å være psykotisk.. Kan man bli innlagt om man kun er veldig langt nede og har selvmordstanker eller må man ta overdose først før man får kommet inn? 

Anonymkode: d947a...5dc

[Fru2020]

Ja, jeg har blitt innlagt på akuttposten svært mange ganger. Aldri etter selvmordsforsøk, og jeg har aldri vært psykotisk. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Fru2020 skrev:

Ja, jeg har blitt innlagt på akuttposten svært mange ganger. Aldri etter selvmordsforsøk, og jeg har aldri vært psykotisk. 

Men hvorfor har du blitt akuttinnlagt da? Trodde man skulle være ganske syk før man ble det.. 

Anonymkode: d947a...5dc

[kupton]

Ja, det kan man. Anslagsvis 90% blir innlagt uten selvmordsforsøk.

[Fru2020]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor har du blitt akuttinnlagt da? Trodde man skulle være ganske syk før man ble det.. 

Anonymkode: d947a...5dc

Jeg har vært veldig syk. Jeg har slitt med suicidale tanker mens jeg har vært syk, men det har ikke alltid vært innleggelsegrunn. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og uten å være psykotisk.. Kan man bli innlagt om man kun er veldig langt nede og har selvmordstanker eller må man ta overdose først før man får kommet inn? 

Anonymkode: d947a...5dc

Ja selvfølgelig

Anonymkode: 0b187...aeb

[Glitter]

Ja, så klart kan man det. 

[Eva Sofie]

På 28.1.2021 den 16.44, AnonymBruker skrev:

Og uten å være psykotisk.. Kan man bli innlagt om man kun er veldig langt nede og har selvmordstanker eller må man ta overdose først før man får kommet inn? 

Anonymkode: d947a...5dc

Det handler mye om hvordan du velger å kommunisere med legen og de som skal hjelpe deg. Det hjelper å være høflig og imøtekommende. Ikke være sur og tverr om man klarer å la være. Legen ønsker å hjelpe deg. Det er ikke hans eller hennes skyld at du strever med dine psykiske problemer. Om du selv er åpen for å motta hjelp (frivillig innleggelse) er det vesentlig enklere å få til en innleggelse fordi det ikke er strenge juridiske krav som skal være oppfylt. Det å selv være åpen for innleggelse, er ikke negativt, det betyr at man i mange tilfeller har selvinnsikt nok til å se at man har behov for mer hjelp enn det man kan få hjemme hos seg selv. Jeg tror mange ser på det som et nederlag å bli frivillig innlagt og den tankegangen bør snues.

(Jeg skriver "du" og "deg" her i innlegget, men innlegget er ikke tenkt direkte til deg som er sitert, mer generelt til den som leser innlegget...  )

[aa-k-j]

7 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Det handler mye om hvordan du velger å kommunisere med legen og de som skal hjelpe deg. Det hjelper å være høflig og imøtekommende. Ikke være sur og tverr om man klarer å la være. Legen ønsker å hjelpe deg. Det er ikke hans eller hennes skyld at du strever med dine psykiske problemer. Om du selv er åpen for å motta hjelp (frivillig innleggelse) er det vesentlig enklere å få til en innleggelse fordi det ikke er strenge juridiske krav som skal være oppfylt. Det å selv være åpen for innleggelse, er ikke negativt, det betyr at man i mange tilfeller har selvinnsikt nok til å se at man har behov for mer hjelp enn det man kan få hjemme hos seg selv. Jeg tror mange ser på det som et nederlag å bli frivillig innlagt og den tankegangen bør snues.

(Jeg skriver "du" og "deg" her i innlegget, men innlegget er ikke tenkt direkte til deg som er sitert, mer generelt til den som leser innlegget...  )

Jeg har motsatt erfaring. Har fått beskjed om at innleggelse ikke kunne hjelpe selv om jeg var åpen, ærlig og høflig for så å bli akuttinnlagt dagen etter da jeg var nær ved å ende livet fordi jeg ikke fikk hjelp da jeg søkte om det. Det holdt på å gå galt. Har brukerstyrt seng, men har dessverre problemer den ikke hjelper med. 

[Gjest Naana47]

11 minutter siden, aa-k-j skrev:

Har brukerstyrt seng, men har dessverre problemer den ikke hjelper med. 

Det er da man trenger en god psykolog. Håper du har det. Poliklinisk f.eks en gang i uka kan være tilstrekkelig hjelp hvis du har en god behandler og er villig til, og har evner til, å nyttiggjøre deg terapien. F.eks ta imot råd og utfordre deg selv i oppgaver som gis deg. Så vil framgangen antakelig komme. Jeg tror ikke at en seng på døgnpost hjelper i alle tilfeller siden jeg har det inntrykket at slikt er kun for brannslokking. Det er det daglige livet med dens utfordringer en trenger hjelp med, og da tror jeg poliklinisk hjelp er det beste. 

Endret 30. januar 2021 av Naana47

[aa-k-j]

2 timer siden, Naana47 skrev:

Det er da man trenger en god psykolog. Håper du har det. Poliklinisk f.eks en gang i uka kan være tilstrekkelig hjelp hvis du har en god behandler og er villig til, og har evner til, å nyttiggjøre deg terapien. F.eks ta imot råd og utfordre deg selv i oppgaver som gis deg. Så vil framgangen antakelig komme. Jeg tror ikke at en seng på døgnpost hjelper i alle tilfeller siden jeg har det inntrykket at slikt er kun for brannslokking. Det er det daglige livet med dens utfordringer en trenger hjelp med, og da tror jeg poliklinisk hjelp er det beste. 

Ja, men DPS nekter å hjelpe. De mener brukerstyrt seng er nok, men hvorfor har jeg da problemer som er blitt verre? Har privat psykolog, men er bare en gang i måneden pga den ikke har kapasitet til mer og er bare utredning. DPS gjorde feil i behandling og utredning av meg under tidligere og nå bruker de det og som begrunnelse for å nekte meg hjelp. Det spiller ingen rolle hva jeg sier. Skulle få rette i feil i journalen, men selv om jeg har gjort slik de ba om foretar de seg ikke noe. Ingen retting og jeg har forsøkt i et halvt år til ingen nytte. Det er som om mine ord ikke betyr noe for de. 

Endret 30. januar 2021 av aa-k-j

[AnonymBruker]

6 timer siden, aa-k-j skrev:

Ja, men DPS nekter å hjelpe. De mener brukerstyrt seng er nok, men hvorfor har jeg da problemer som er blitt verre? Har privat psykolog, men er bare en gang i måneden pga den ikke har kapasitet til mer og er bare utredning. DPS gjorde feil i behandling og utredning av meg under tidligere og nå bruker de det og som begrunnelse for å nekte meg hjelp. Det spiller ingen rolle hva jeg sier. Skulle få rette i feil i journalen, men selv om jeg har gjort slik de ba om foretar de seg ikke noe. Ingen retting og jeg har forsøkt i et halvt år til ingen nytte. Det er som om mine ord ikke betyr noe for de. 

Får du avslag hos dps siden du går privat? 

Anonymkode: 85cde...1f5

[AnonymBruker]

Ja så lenge personen anses som til fare for liv og helse. Enten det gjelder sin egen liv og helse eller andres. Dette er en vurderingssak. Så dersom man virker ustabil nok, kan altså fagfolk (gjerne ved hjelp av pårørende) vurdere denne personen som så utilregnelig at h*n kan være til fare for liv og helse.

Anonymkode: 46265...40c

[aa-k-j]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Får du avslag hos dps siden du går privat? 

Anonymkode: 85cde...1f5

Nei det var fordi de gjorde mye feil tidligere og bruker det som argument for å ikke hjelpe meg. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, aa-k-j skrev:

Nei det var fordi de gjorde mye feil tidligere og bruker det som argument for å ikke hjelpe meg. 

Da får du jo avslag.. 

Anonymkode: 85cde...1f5

[Eva Sofie]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja så lenge personen anses som til fare for liv og helse. Enten det gjelder sin egen liv og helse eller andres. Dette er en vurderingssak. Så dersom man virker ustabil nok, kan altså fagfolk (gjerne ved hjelp av pårørende) vurdere denne personen som så utilregnelig at h*n kan være til fare for liv og helse.

Anonymkode: 46265...40c

Jeg har ved et par tilfeller sist for 9-10 år siden blitt innlagt mot min egen vilje fordi jeg har uttrykt å ha svært konkrete planer om å ta livet av meg på en gitt dato. I mange år føltes denne datoen uoverkommelig ut for meg og jeg så ikke andre løsninger. Dette handlet ikke om trang til oppmerksomhet som enkelte skal ha det til her på forumet, men en indre fortvilelse over hvordan komme over en vanskelig dag i året. Noen dager havnet jeg i respirator på intensivavdeling denne dagen, en annen gang holdt hjertet på å bli overarbeidet, så det at jeg klarte å si ifra om at jeg hadde selvmordsplaner i nær fremtid ble på dette tidspunktet sett på som en fremgang. I dag er datoen overkommelig og i blant glemmer jeg at det er den vanskelige datoen. Takket være at jeg var på jobb en uke der denne datoen inngikk og jeg inngikk et løfte med meg selv,som jeg aldri har brutt i løpet av 12 år, som gikk ut på at jeg aldri skulle være selvdestruktiv i tiden jeg jobbet (hele døgnet). Nå har jeg fått erfare at selv en umulig dag faktisk bare er en vanlig dag.Det var jeg som tilla den vanskelige følelser og gjorde den vanskelig i mitt eget hode, men datoen i seg selv er jo fullstendig ufarlig. Det er jeg som kan velge å gjøre den farlig eller velge å la være og tenke at den er som alle andre dager. Dette har vært en viktig erfaring for min egen prosess for å komme videre, hvis ikke hadde jeg sittet fast i et selvdestruktivt fast mønster hvert år som hadde aktivert et hjelpeapparat rundt meg enten det var psykiatrisk eller somatisk, døgnbasert eller i behov av ekstra samtaler. Nå trengs ikke det lenger. Det er svært sjelden i hvert fall.

[aa-k-j]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da får du jo avslag.. 

Anonymkode: 85cde...1f5

Jeg synes ikke det er rett at helsevesenet bruker sine feil mot pasienter. Det er menneskelig å gjøre feil og det voksne er å ta ansvar for de feil som er gjort og ikke overlate problemene feil medfører over på pasienten.