Vil du bli innlagt for å få "trygghet og omsorg"?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg jobbet på psyk, skal jeg innrømme jeg reagerte litt på alle dem som tilsynelatende stortrivdes med å være innlagt. De følte seg oppvartet og noen var til og med kravstore. Alt fra hvordan maten skulle tilberedes til hvordan de skulle få medisinene sine servert. Dager der enkelte ikke fikk den oppmerksomheten de ønsker, endte ofte med selvskading eller andre former for utagering. Mange viste tegn til forverrelse medd et samme det var snakk om å skrives ut. Det var en korttidsavdeling og snittet på innleggelsene skulle være 1-2 uker. Husker en pasient som fikk kritikk fra psykiater fordi hun hadde malt og pyntet veggene sine på pasientrommet sitt. Han mente hun hadde begynt å trives ‘litt for godt. Hun ville pynte opp for å få det litt mer koselig. Men ‘det skulle jo ikke være koselig å være her’. Så da ble det snakk om å skrive henne ut, reagerte hun med å skjære seg opp. Akkurat nok til at hun fikk bli værende 2 uker til. Sånne ting. Tror det er ganske vanlig på en psykiatrisk institusjon. Og når alt kommer til alt, så handler jo all helsehjelp i stor grad om å yte omsorg. Alle mennesker har behov omsorg når de mottar helsehjelp enten det er innen psykiatri eller somatikken. Men innen psykiatrien har man nok lettere for å bli avhengig av denne hjelpen og omsorgen enn andre.

Anonymkode: e4e18...40a

Du har et veldig godt poeng og du viser at du har veldig god innsikt. 

Anonymkode: 9bb11...051

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da er det vel ulikt fra sted til sted. Det at mange skrives ut fordi de ikke gjør "jobben" sin, tyder vel på at behovet ikke er så stort da og forventningene til oppholdet ikke var som man trodde.

Anonymkode: 51198...76a

Ja, det er mulig. Jeg bare vet hva som forventes av meg her og det er å jobbe i mot alt det vonde, gjøre ting hver dag, ikke bare ligge i senga, ta min del av ansvaret og verdsette det samarbeidet vi har. Så har jeg sett de som blir skrevet ut etter et par dager. Så skal det sies at jeg tar min del av jobben og ansvaret mye mer nå enn for tre år siden. For tre år siden klarte jeg kun å fokusere på at jeg ikke klarte, ikke kunne osv. Jeg klarte ikke se at jeg var ikke der for at de skulle fikse meg. Jeg var der for å få hjelp ja, men det var jo opp til meg å faktisk jobbe for å komme noen vei. Når man har kommet dit jeg er i prosessen så tror jeg det er mye mer nyttig med en innleggelse. Men jeg kan fortsatt føle meg helt maktesløs, selv om jeg vet fullt og helt at jobben den er min. 

[Eva Sofie]

På 29.1.2021 den 6.27, AnonymBruker skrev:

Da jeg jobbet på psyk, skal jeg innrømme jeg reagerte litt på alle dem som tilsynelatende stortrivdes med å være innlagt. De følte seg oppvartet og noen var til og med kravstore. Alt fra hvordan maten skulle tilberedes til hvordan de skulle få medisinene sine servert. Dager der enkelte ikke fikk den oppmerksomheten de ønsker, endte ofte med selvskading eller andre former for utagering. Mange viste tegn til forverrelse medd et samme det var snakk om å skrives ut. Det var en korttidsavdeling og snittet på innleggelsene skulle være 1-2 uker. Husker en pasient som fikk kritikk fra psykiater fordi hun hadde malt og pyntet veggene sine på pasientrommet sitt. Han mente hun hadde begynt å trives ‘litt for godt. Hun ville pynte opp for å få det litt mer koselig. Men ‘det skulle jo ikke være koselig å være her’. Så da ble det snakk om å skrive henne ut, reagerte hun med å skjære seg opp. Akkurat nok til at hun fikk bli værende 2 uker til. Sånne ting. Tror det er ganske vanlig på en psykiatrisk institusjon. Og når alt kommer til alt, så handler jo all helsehjelp i stor grad om å yte omsorg. Alle mennesker har behov omsorg når de mottar helsehjelp enten det er innen psykiatri eller somatikken. Men innen psykiatrien har man nok lettere for å bli avhengig av denne hjelpen og omsorgen enn andre.

Anonymkode: e4e18...40a

Dette var et interessant innlegg. Jeg tenker to ting. Hvilket språk har man som psykiatrisk pasient til å formidle og kommunisere til behandlerne at "jeg føler meg ikke klar for utskrivelse"? Min erfaring i psykiatrien, er at det er liten vilje til å høre på hva jeg sier med verbale eller skriftlige ord. Behandlerne har gjerne ikke en gang hatt tid nok til å høre på hva jeg har å si før de skal ta seg av neste pasient på listen. At noen pasienter da ser seg så desperate å måtte bli destruktive i form av enten selvskading eller å bli psykisk dårligere (enten det var bevisst eller ubevisst), tenker jeg blir feil å legge hele ansvaret på pasientene. Det ser ut for meg at det har her vært et så stort trykk på denne avdelingen, at noen har måttet ty til drastiske virkemidler for å kommet frem med sine behov i løpet av kort tid.

Så var det det å trives på stedet. For noen er det en selvfølge å ville gjøre det hyggeligst mulig rundt seg der de er nødt til å tilbringe en uke eller to av livet sitt. Gjør man dette på et enkeltrom ved en medisinsk/somatisk sykehusavdeling, blir det sett på som et positivt tiltak for at du bedre skal komme deg igjennom oppholdet. På denne psykiatriske korttidsavdelingen ble det tolket som at hun var i ferd med å trives for godt på stedet. Jeg håper i hvert fall at dagens behandlere forsøker å se forskjellen på det å gjøre dagene best mulig å holde ut på en psykiatrisk avdeling for seg selv og det å gjøre trivselstiltak fordi man allerede trives godt og ønsker å bli der. Jeg synes rett og slett at en slik holdning fra en psykiater var nokså fordømmende, men jeg kjenner ikke til hele historien.

[Glitter]

På avdelingen jeg hører til så vil ikke det å skade seg gjøre at en ikke blir skrevet ut likevel. Faktisk er det å skade seg under innleggelse en vanlig utskrivelsesgrunn. Jeg får ikke lov til å drikke alkohol hjemme på permisjon en gang. For noen år siden ble jeg skrevet ut mange ganger pga det. Fordi jeg ikke greide å kontrollere alkoholinntak når jeg dro hjem på permisjon, eller at jeg sprakk og skadet meg når jeg var hjemme. Det var mye bedre for meg å ha slike klare og forutsigbare rammer på sikt, enn at jeg skulle bli pakket inn i bobleplast. Jeg forstår desperasjonen rundt å bli skrevet ut før en føler seg klar. Det har jeg opplevd mange ganger. Men det har jo ingenting for seg å skade seg selv av den grunn. Jeg har aldri skadet meg for å slippe utskrivelse. Det hadde aldri hatt noen virkning der jeg hører til. Dessuten hvis jeg først selvskader så takker jeg alltid nei til innleggelse så lenge jeg får valget selv. Hvis jeg ennå sliter noen dager senere så drar jeg heller stille og rolig til legen da. For det er ikke derfor jeg skader meg i hvert fall. Så jeg har på eget initiativ de siste par årene pålagt meg den regelen om at hvis jeg skader meg eller lignende så skal jeg ikke inn på sykehuset. Og det har vært bra, for de som behandler meg kan da lettere forstå hvilken funksjon slik destruktiv adferd har hos meg. Framfor å trekke gale konklusjoner.

[Eva Sofie]

29 minutter siden, Glitter skrev:

På avdelingen jeg hører til så vil ikke det å skade seg gjøre at en ikke blir skrevet ut likevel. Faktisk er det å skade seg under innleggelse en vanlig utskrivelsesgrunn. Jeg får ikke lov til å drikke alkohol hjemme på permisjon en gang. For noen år siden ble jeg skrevet ut mange ganger pga det. Fordi jeg ikke greide å kontrollere alkoholinntak når jeg dro hjem på permisjon, eller at jeg sprakk og skadet meg når jeg var hjemme. Det var mye bedre for meg å ha slike klare og forutsigbare rammer på sikt, enn at jeg skulle bli pakket inn i bobleplast. Jeg forstår desperasjonen rundt å bli skrevet ut før en føler seg klar. Det har jeg opplevd mange ganger. Men det har jo ingenting for seg å skade seg selv av den grunn. Jeg har aldri skadet meg for å slippe utskrivelse. Det hadde aldri hatt noen virkning der jeg hører til. Dessuten hvis jeg først selvskader så takker jeg alltid nei til innleggelse så lenge jeg får valget selv. Hvis jeg ennå sliter noen dager senere så drar jeg heller stille og rolig til legen da. For det er ikke derfor jeg skader meg i hvert fall. Så jeg har på eget initiativ de siste par årene pålagt meg den regelen om at hvis jeg skader meg eller lignende så skal jeg ikke inn på sykehuset. Og det har vært bra, for de som behandler meg kan da lettere forstå hvilken funksjon slik destruktiv adferd har hos meg. Framfor å trekke gale konklusjoner.

Den eneste en slik impulsiv handling går utover og får konsekvenser for på sikt, er pasienten. Ved en avdeling fanger en opp en pasient sitt reaksjonsmønster og ev. drøfter det i team og ser på hva som er hensiktsmessig å tilby av tiltak og ikke. Jeg mistenker at det anonym bruker refererer til, med den korttidsavdelingen, er noen år siden, sammenholdt med hvordan man i dag velger å behandle suicidale og selvskadende pasienter. Der står det i veiledninger at de best får behandling poliklinisk eller ev. ved kortvarige innleggelser, og selvsagt ser en hver pasient individuelt. Pasienter er ikke som biler som skrus sammen etter en bruksanvisning og feilsøkes deretter - heldigvis... Selv om en kan begynne å lure med dagens pakkeforløp i psykiatrisk helsevern... Jeg er betenkt...

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Den eneste en slik impulsiv handling går utover og får konsekvenser for på sikt, er pasienten. Ved en avdeling fanger en opp en pasient sitt reaksjonsmønster og ev. drøfter det i team og ser på hva som er hensiktsmessig å tilby av tiltak og ikke. Jeg mistenker at det anonym bruker refererer til, med den korttidsavdelingen, er noen år siden, sammenholdt med hvordan man i dag velger å behandle suicidale og selvskadende pasienter. Der står det i veiledninger at de best får behandling poliklinisk eller ev. ved kortvarige innleggelser, og selvsagt ser en hver pasient individuelt. Pasienter er ikke som biler som skrus sammen etter en bruksanvisning og feilsøkes deretter - heldigvis... Selv om en kan begynne å lure med dagens pakkeforløp i psykiatrisk helsevern... Jeg er betenkt...

Sant det. Det er en hårfin balanse mellom å følge "anbefalte" retningslinjer og å behandle hver pasient individuelt tenker jeg. 

[Marye]

Ved psykose og Max kaos i hodet kan det føles trygt å bli tatt hånd om med innleggelse og skjerming 

[Eva Sofie]

På 28.1.2021 den 18.58, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang trivdes med å være innlagt fordi du da får trygghet og omsorg? 

Anonymkode: b9e2e...a2c

Jeg har hatt litt lyst til å gi en kommentar til denne formuleringen, men har tenkt litt på hvordan den skal gis. Det blir sett på som negativt å ønske seg innlagt for å få trygghet og omsorg, men noe en skal være klar over, er at mange av psykiatriske pasienter i dag trenger nettopp å oppleve og erfare at det finnes trygghet og omsorg i verden. En del har erfart fra barndommen at foreldre ikke evner å gi trygghet og omsorg, heller det motsatte, og at man da som voksen en tid kan ønske seg det litt mer enn andre er for meg ikke et merkelig fenomen. Man kan få to reaksjonsmønster - de som unngår omsorg og trygghet totalt og fortsetter å utsette seg selv for fare og mishandling og de som forsøker å gjøre seg selv trygge. At man da skal få et kritisk blikk og en pekefinger rettet mot seg fordi man etter en vanskelig barndom med for lite omsorg og trygghet ønsker å oppleve det som for de fleste er en selvfølge, synes jeg er en nedlatende holdning man bør gå litt i seg selv og spørre hvorfor man innehar...

Merk her at jeg forklarer bare én gruppe pasienter, de som har opplevd traumer og tilknytningsvansker/relasjonstraumer. Med tanke på at 80-90% av de med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse også har opplevd traumer (kilden er min egen psykolog) og så mye som ca. 40-60% av de med dissosiativ lidelse har en selvskadende adferd, og tallene på selvmordsforsøk er oppi nærmere 70%, spør i hvert fall jeg meg selv om man har funnet den riktige tilnærmingen til denne gruppen pasienter ved å tilby de poliklinisk behandling og minst mulig innleggelse. Jeg har ingen svar, men jeg sitter med mange undrende spørsmål...

(Om noen ønsker kilde på prosentene for dissosiativ lidelse og selvskadende adferd, kan jeg finne det, jeg har lest det senest for to dager siden, men må da bare få litt tid til å søke kilden opp igjen... Mulig det var en bok eller mulig det var en artikkel... Hukommelsen altså...)

[Glitter]

21 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har hatt litt lyst til å gi en kommentar til denne formuleringen, men har tenkt litt på hvordan den skal gis. Det blir sett på som negativt å ønske seg innlagt for å få trygghet og omsorg, men noe en skal være klar over, er at mange av psykiatriske pasienter i dag trenger nettopp å oppleve og erfare at det finnes trygghet og omsorg i verden. En del har erfart fra barndommen at foreldre ikke evner å gi trygghet og omsorg, heller det motsatte, og at man da som voksen en tid kan ønske seg det litt mer enn andre er for meg ikke et merkelig fenomen. Man kan få to reaksjonsmønster - de som unngår omsorg og trygghet totalt og fortsetter å utsette seg selv for fare og mishandling og de som forsøker å gjøre seg selv trygge. At man da skal få et kritisk blikk og en pekefinger rettet mot seg fordi man etter en vanskelig barndom med for lite omsorg og trygghet ønsker å oppleve det som for de fleste er en selvfølge, synes jeg er en nedlatende holdning man bør gå litt i seg selv og spørre hvorfor man innehar...

Merk her at jeg forklarer bare én gruppe pasienter, de som har opplevd traumer og tilknytningsvansker/relasjonstraumer. Med tanke på at 80-90% av de med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse også har opplevd traumer (kilden er min egen psykolog) og så mye som ca. 40-60% av de med dissosiativ lidelse har en selvskadende adferd, og tallene på selvmordsforsøk er oppi nærmere 70%, spør i hvert fall jeg meg selv om man har funnet den riktige tilnærmingen til denne gruppen pasienter ved å tilby de poliklinisk behandling og minst mulig innleggelse. Jeg har ingen svar, men jeg sitter med mange undrende spørsmål...

(Om noen ønsker kilde på prosentene for dissosiativ lidelse og selvskadende adferd, kan jeg finne det, jeg har lest det senest for to dager siden, men må da bare få litt tid til å søke kilden opp igjen... Mulig det var en bok eller mulig det var en artikkel... Hukommelsen altså...)

Synes dette var et bra innlegg. For bra til å bare klikke "liker". 

Vil også kommentere at det trenger ikke være enten eller. Jeg sliter både med å ødelegge meg selv, skyve bort omsorg og selvsabotasje, at jeg ikke fortjener hjelp osv. Samtidig som jeg også har dette sterke behovet for trygghet og å føle at jeg fortjener like mye trygghet og omsorg som alle andre. Men det er kanskje der det at jeg er litt splitter opp kommer inn. De ulike delene av meg har ulike måter å reagere og se verden og meg selv på. Ulike behov og ulik måte å håndtere det på.