Dere som er innlagt på psykiatrisk og dps titt og ofte

[AnonymBruker]

Syns du det er litt flaut å gå på kjøpesentre, butikken, ut på byen eller sitte på kafé i tilfelle noen av de ansatte skulle sett deg og se at du klarer å ha et normalt liv? 

Anonymkode: 74a13...d4d

[Glitter]

Nei? Altså jeg liker ikke å møte på de, men de er da klar over at jeg har perioder hvor jeg er bedre. Som oftest er to-tre uker etter en innleggelse. I tillegg så er det jo en del av min kamp, å gjøre normale ting framfor å råtne innvendig inne alene. Det gjør meg jo bare dårligere. Hvis jeg hadde tenkt på den måten så ville jo det betydd at jeg spiller dårligere enn jeg er. Jeg gjør ting når jeg klarer det. Og en viktig del av behandlingen hver gang jeg er her er jo at jeg gradvis skal eksponere meg mer og mer. Jeg får ingenting annet enn ros når jeg gjør noe mer enn å kun ligge i senga. Det viser jo at jeg jobber for å være så fungerende som mulig både hjemme og under innleggelse. Da jeg kom hit denne gangen så var jeg så og si sengeliggende og klarte kun å ligge og høre musikk. Nå har jeg akkurat gått en halvtime tur og det sees kun positivt på. De ser jo at jeg drar nytte av disse stabiliserende oppholdene. Men jeg har kroniske plager så i løpet av noen uker hjemme blir jeg som regel dårligere igjen. Denne gangen har jeg vært spesielt dårlig og kommer derfor til å være dårligere enn normalt ved utskrivelse når jeg skal hjem på mandag, men likevel bedre enn jeg var da jeg kom.

Synes i grunn det var et merkelig spørsmål. Selv de med alvorlig psykoselidelse kan i bedre perioder klare å gjøre normale ting. 

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns du det er litt flaut å gå på kjøpesentre, butikken, ut på byen eller sitte på kafé i tilfelle noen av de ansatte skulle sett deg og se at du klarer å ha et normalt liv? 

Anonymkode: 74a13...d4d

Jeg har vært en av de ansatte i 35 år. Jeg ble glad når jeg så noen tidligere innlagte fungerende ute i samfunnet.

[aa-k-j]

Nei hvorfor skulle det være flaut? Psykologen jeg går til har kontor på et kjøpesenter. 

[AnonymBruker]

Du som stiller alle disse spørsmålene her inne, forstår du ikke at folk som får psykiatrisk behandling er S.Y.K.E ???

Synes du at folk skal være flaue for å mota B.E.H.A.N.D.L.I.N.G når de er S.Y.K.E ? 

Anonymkode: 5bda3...d53

[Marye]

Nei jeg blir ikke ikke flau for å gå i butikken 

men ler litt når jeg ser legen være på tinder 

[RamonaK]

Har møtt på et par stykker på gata, synes det var utrolig flaut.

[stjernestøv]

Jeg møtte ei som var miljøkontakten min på en cafe her og det var så koselig for hun var så snill og god. Det ble klem og et gledelig gjensyn, vi skrev brev sammen og en stund. Og når en venninne er innlagt der hun er får jeg alltid hilsen, hun jobber litt selv om hun er pensjonert. 

[Ikkeanonymnok]

7 timer siden, stjernestøv skrev:

Jeg møtte ei som var miljøkontakten min på en cafe her og det var så koselig for hun var så snill og god. Det ble klem og et gledelig gjensyn, vi skrev brev sammen og en stund. Og når en venninne er innlagt der hun er får jeg alltid hilsen, hun jobber litt selv om hun er pensjonert. 

Er det vanlig at de reagerer sånn? Jeg er livredd for å møte noen av mine kontakter i helsevesenet de gangene jeg er utenfor døren. Skal man stoppe og prate med de? Hva prater man i såfall om? Og hvis de ikke «vedkjenner» seg deg så vil jo det også føles helt feil. Hm, rare greier det der. 

[laban]

36 minutter siden, Ikkeanonymnok skrev:

Skal man stoppe og prate med de? Hva prater man i såfall om?

Det trenger du absolutt ikke gjøre. De forventer ikke det.

38 minutter siden, Ikkeanonymnok skrev:

Og hvis de ikke «vedkjenner» seg deg så vil jo det også føles helt feil.

De skal ikke ta kontakt eller vise at dere kjenner hverandre, på eget initiativ. Så ikke ta det personlig om det virker som om de ignorerer deg, det hører med til den profesjonelle rollen deres.

[Ikkeanonymnok]

2 minutter siden, laban skrev:

Det trenger du absolutt ikke gjøre. De forventer ikke det.

De skal ikke ta kontakt eller vise at dere kjenner hverandre, på eget initiativ. Så ikke ta det personlig om det virker som om de ignorerer deg, det hører med til den profesjonelle rollen deres.

Takk, det var litt beroligende. Alle bor i samme område som meg så sjansen for å møte de er relativt stor. Men da kan jeg slappe litt av hvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg snakket med en som jobber på dps da jeg traff vedkommende i butikken og som vet godt hvem jeg er og det var bare hyggelig.

Anonymkode: fcd0e...566

[stjernestøv]

9 timer siden, Ikkeanonymnok skrev:

Er det vanlig at de reagerer sånn? Jeg er livredd for å møte noen av mine kontakter i helsevesenet de gangene jeg er utenfor døren. Skal man stoppe og prate med de? Hva prater man i såfall om? Og hvis de ikke «vedkjenner» seg deg så vil jo det også føles helt feil. Hm, rare greier det der. 

Det var bare henne jeg hadde t så godt forhold med, de andre hadde jeg nok bare hilst på. 

[Eva Sofie]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakket med en som jobber på dps da jeg traff vedkommende i butikken og som vet godt hvem jeg er og det var bare hyggelig.

Anonymkode: fcd0e...566

Ja, men da antar jeg at det var du som tok kontakt med den DPS-ansatte først og ikke motsatt. Det er som @laban sier, at initiativet skal ligge hos pasienten og det hører med til taushetsplikten at en innenfor helsepersonellyrket ikke kan gjøre seg til kjenne overfor en pasient ute blant folk.

Jeg har vært med på at en DPS-miljøarbeider tok kontakt en gang jeg var ute med hunden min for noen år siden. Da var det tre-fire år siden (om ikke mer) jeg var innlagt på DPS-et og jeg husket ikke hvem damen var engang, så hun måtte på gaten forklare hvor vi hadde møttes, og jeg opplevde det som svært pinlig, men ga ikke uttrykk for det overfor henne. Jeg tenkte umiddelbart at "der brøt du taushetsplikten din, dame". Fra hennes side var det trolig velment og hyggelig gjort, men personlig satte jeg lite pris på det. Og jeg tenker, hva er det ønskelig fra helseinstitusjoner at man gjør i slike tilfeller som jeg beskriver der? Der noen bryter taushetsplikten, men jeg ikke gir til kjenne at jeg synes det er ubehagelig eller upassende selv om jeg synes det. Jeg, og mange andre pasienter med meg, har vansker med å si ifra om egne behov og sette egne grenser. Det er kanskje derfor mange av oss er i psykiatrisk helsevesen. Kan kanskje @kupton med bakgrunn i tidligere 35 års erfaring gi noe anbefaling?

Jeg har opplevd ganske nylig (ja, det er faktisk gått ett år allerede...) at en av følgetjenestens personell på sykehuset (som består av frivillige som altså bistår med å følge pasienter til riktig avdeling og finne frem på et stort sykehus) plutselig sto på døren min, til og med sa navnet mitt og henviste til hvor vi hadde møtt hverandre sist og sa at hun kom fra Jehovas Vitner... Jeg er elendig på å huske navn, men om jeg hadde gjort det, hadde jeg gått videre med den saken til sykehuset... Jeg har nå kommet dit i min prosess at jeg ikke lenger godtar at mine grenser tråkkes over om jeg selv synes det er ubehagelig.

[Eva Sofie]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns du det er litt flaut å gå på kjøpesentre, butikken, ut på byen eller sitte på kafé i tilfelle noen av de ansatte skulle sett deg og se at du klarer å ha et normalt liv? 

Anonymkode: 74a13...d4d

Men, for å svare på spørsmålet ditt, selv om jeg ikke lenger er en av de som er innlagt "tit og ofte" - det er nå 6 år siden siste innleggelse. Jeg leste noen epikriser i går, og der sto det at i løpet av tre år for 17 år siden hadde jeg 18 innleggelser ved ett helseforetak. Jeg kjenner til tanken, men i dag føles det fremmed å tenke slik. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg tenkte slik. Jeg var redd for at de skulle tro at jeg ikke var berettiget innleggelse når jeg hadde behov for innleggelse. Jeg var redd for å bli nektet hjelp med begrunnelse i at "vi så deg jo på kafé eller butikken for tre dager siden, og da virket du jo i god form". Jeg har selv sett en slik argumentasjon blitt brukt fra kommunen mot andre personer for å begrunne mindre hjelpebehov i hjemmet fordi man klarer å komme seg ute alene uten hjelp. Jeg var redd for at de i psykiatrien skulle tro at jeg hadde det bedre utenfor og dårligere når jeg var innlagt, og at de to verdenene ikke var forenelig. Jeg støtter det som sies under, at helsepersonell blir glade når de ser pasienter fungere godt når de ikke er innlagt. Det er jo det de jobber mot under en innleggelse - å stable pasienten tilstrekkelig på beina til at vedkommende kan fungere hjemme. Og jo bedre fungering, jo bedre er det. Det skal ikke være noen skam å fungere godt som psykiatrisk pasient i Norge, men det er et tveegget sverd, for om man fungerer for godt, mister man rett til behandling... Men i psykiatrien vet de like godt som i somatikken at man kan ha gode og dårlige perioder og det burde ikke være til hinder for at man skal jobbe for å ha flest mulige og lengst mulige gode perioder. Noe annet vil jo bare være ulønnsomt på alle plan i samfunnet og for individet.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Eva Sofie skrev:

Ja, men da antar jeg at det var du som tok kontakt med den DPS-ansatte først og ikke motsatt. Det er som @laban sier, at initiativet skal ligge hos pasienten og det hører med til taushetsplikten at en innenfor helsepersonellyrket ikke kan gjøre seg til kjenne overfor en pasient ute blant folk.

Jeg har vært med på at en DPS-miljøarbeider tok kontakt en gang jeg var ute med hunden min for noen år siden. Da var det tre-fire år siden (om ikke mer) jeg var innlagt på DPS-et og jeg husket ikke hvem damen var engang, så hun måtte på gaten forklare hvor vi hadde møttes, og jeg opplevde det som svært pinlig, men ga ikke uttrykk for det overfor henne. Jeg tenkte umiddelbart at "der brøt du taushetsplikten din, dame". Fra hennes side var det trolig velment og hyggelig gjort, men personlig satte jeg lite pris på det. Og jeg tenker, hva er det ønskelig fra helseinstitusjoner at man gjør i slike tilfeller som jeg beskriver der? Der noen bryter taushetsplikten, men jeg ikke gir til kjenne at jeg synes det er ubehagelig eller upassende selv om jeg synes det. Jeg, og mange andre pasienter med meg, har vansker med å si ifra om egne behov og sette egne grenser. Det er kanskje derfor mange av oss er i psykiatrisk helsevesen. Kan kanskje @kupton med bakgrunn i tidligere 35 års erfaring gi noe anbefaling?

Jeg har opplevd ganske nylig (ja, det er faktisk gått ett år allerede...) at en av følgetjenestens personell på sykehuset (som består av frivillige som altså bistår med å følge pasienter til riktig avdeling og finne frem på et stort sykehus) plutselig sto på døren min, til og med sa navnet mitt og henviste til hvor vi hadde møtt hverandre sist og sa at hun kom fra Jehovas Vitner... Jeg er elendig på å huske navn, men om jeg hadde gjort det, hadde jeg gått videre med den saken til sykehuset... Jeg har nå kommet dit i min prosess at jeg ikke lenger godtar at mine grenser tråkkes over om jeg selv synes det er ubehagelig.

De tilfellene du nevner var skikkelig overtramp og sånt skal så absolutt ikke skje. Når jeg møtte hun fra DPS så bare hilste vi på hverandre og dermed var praten i gang. Vi pratet bare om hyggelige ting og hadde det koselig.

Anonymkode: fcd0e...566

[Eva Sofie]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

De tilfellene du nevner var skikkelig overtramp og sånt skal så absolutt ikke skje. Når jeg møtte hun fra DPS så bare hilste vi på hverandre og dermed var praten i gang. Vi pratet bare om hyggelige ting og hadde det koselig.

Anonymkode: fcd0e...566

Ja, da er det greit, men vær klar over at initiativet skal ligge hos deg som pasient. Det er du som skal ta kontakt først.

[Eva Sofie]

På 29.1.2021 den 16.07, Marye skrev:

men ler litt når jeg ser legen være på tinder 

Den der er litt vrien for legens del. Han skal trå litt varsomt og trekke seg raskt tilbake for å ikke inngå noen relasjon som bryter med legers etiske retningslinjer, dvs. at de ikke kan inngå noe forhold med nåværende eller tidligere pasienter.

 

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/09/24/nye-regler-for-leger-i-sosiale-medier/

"Tinder-utfordring
– Er det yngre eller eldre leger som i størst grad bryter etiske regler på sosiale medier?

– For yngre er det mer selvfølgelig å bruke disse mediene, og da er det kanskje også lettere å trå feil. Men jeg har ikke grunn til å tro at yngre er verre enn eldre kolleger. Fra yngre leger har det vært problematisert dette med Tinder og andre datingapper fordi man risikerer å sjekke opp en pasient.

– Hva gjør man da?

– Da håper jeg det avklares raskt før man går videre, sier Aarseth."

[FjellOgDalar]

Jeg har tidligere i livet vært redd for å få problemer bagatellisert hvis noen fra helsevesenet så meg gjøre såkalt friske ting. Det var lett å ta "jeg så deg sammen med venner på cafe" som et "du er ikke egentlig dårlig, og har ingen grunn til å klage." Men  i realiteten var det nok ment som en oppmuntring, som et ønske om å fokusere på noe positivt. 

En gang opplevde jeg at en godt voksen dame aktivt henvendte seg til meg på gata, og framsto meget overrasket over at jeg ikke kjente henne igjen. "Det er jo meg x fra avdeling x på DPS, men jeg har jo vært pensjonist i noen år nå. Om det var et forsøk på å være hyggelig, vil jeg si det var ganske elendig. Slikt er ikke greit.