Når psykologen snakker om sin familie...

[AnonymBruker]

Mange mener at en psykolog ikke skal si noe om seg selv til klientene, ikke en gang om h*n er gift og har barn. Så er det andre psykologer som går til det andre ytterpunktet, og legger ut om sine nærmeste og deres diagnoser... Bare jeg som reagerer på dette? Er det i det hele tatt innafor, formelt sett? Hva hadde du tenkt/gjort? 

Anonymkode: acbdf...168

[stjernestøv]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange mener at en psykolog ikke skal si noe om seg selv til klientene, ikke en gang om h*n er gift og har barn. Så er det andre psykologer som går til det andre ytterpunktet, og legger ut om sine nærmeste og deres diagnoser... Bare jeg som reagerer på dette? Er det i det hele tatt innafor, formelt sett? Hva hadde du tenkt/gjort? 

Anonymkode: acbdf...168

Hadde en psykolog som snakket en del om seg og sitt, det gjorde til at jeg ble glad i henne på feil måte. Vi ble jo som venner på en måte og det er feil, jeg sørget lenge da hun sluttet. Da jeg gråt mye pga at hun skulle slutte spurte hun hva hun kunne gjort annerledes for at jeg ikke skulle ta det så tungt, da svarte jeg "Ikke snakket om deg selv". 

[RamonaK]

Jeg synes en psykolog/psykiater skal holde privat livet sitt privat. Å dele litt er jo greit, men for mye synes jeg er uprofesjonelt.

[AnonymBruker]

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mange mener at en psykolog ikke skal si noe om seg selv til klientene, ikke en gang om h*n er gift og har barn. Så er det andre psykologer som går til det andre ytterpunktet, og legger ut om sine nærmeste og deres diagnoser... Bare jeg som reagerer på dette? Er det i det hele tatt innafor, formelt sett? Hva hadde du tenkt/gjort? 

Anonymkode: acbdf...168

Det er uprofesjonelt.

Anonymkode: 5a483...31c

[AnonymBruker]

Jeg blir usikker når behandleren min ikke sier noe som helst om seg selv for jeg er vant til det fra min tidligere behandler. Hvis de ikke deler litt av sitt liv føler jeg meg bare som en av pasientene behandleren ikke stoler nok på til å kunne si noe personlig til. 

Anonymkode: 5ea8b...801

[bibben]

2 timer siden, stjernestøv skrev:

Hadde en psykolog som snakket en del om seg og sitt, det gjorde til at jeg ble glad i henne på feil måte. Vi ble jo som venner på en måte og det er feil, jeg sørget lenge da hun sluttet. Da jeg gråt mye pga at hun skulle slutte spurte hun hva hun kunne gjort annerledes for at jeg ikke skulle ta det så tungt, da svarte jeg "Ikke snakket om deg selv". 

Stjernestøv; akkurat dette har jeg også opplevd i fullt monn. Min psykolog brukte mesteparten av tiden til å snakke om ting relatert til seg selv. Jeg kunne etterhvert utrolig mye om psykologens liv og familie. Vi ble «venner»...trodde jeg...det tok laaaaang tid å komme over denne relasjonen. Uff...

[AnonymBruker]

Hadde en psykolog som stadig snakket om at hun var alenemor og sliten pga mye jobb. Samtidig som hun gjorde et nummer av jeg var gift og bare gikk hjemme. Fikk dårlig samvittighet . 

Anonymkode: 3121a...99d

[kupton]

I riktig gamle dager skulle behandlers privatliv være helt anonymt. I dag er det umulig. Ved å google kan en finne både familieforhold, adresse, fritidssysler og inntekt. Men å snakke som sitt privatliv er uprofesjonelt. Noen ganger syntes jeg at jeg hadde nyttige eksempler fra mitt eget liv, men da tok jeg en hvit løgn og sa: "En pasient fortalte meg en gang om .......".

Det som beskrives av flere i denne tråden er ikke slik det skal være.

[Eva Sofie]

Det som skjer om man vet for mye om en terapeut sitt privatliv, er at man som pasient kan la være å fortelle om problematiske forhold i livet sitt som bør tas opp, men man kan la være av hensyn til terapeuten. Da blir det feil. Jeg så hvor viktig det var for meg at jeg visste minst mulig om psykologen min senest i forrige time. Da snakket jeg om noe vanskelig jeg har opplevd i forbindelse med helbredelsesmøter og forhold ellers i familien med det samme emnet. Jeg har tenkt i ettertid at om jeg på forhånd hadde visst om han var personlig kristen eller Jehovas Vitner for den saks skyld, kunne jeg latt være å ta opp den hendelsen som så avgjort trengte å bli snakket om fordi det ville ha medført ubehag for ham og hans personlige tro.

Min psykolog legger seg på en linje der jeg vet lite om ham som person, samtidig vet jeg nok til at han ikke blir en person hugget i stein. Han kan også ta konkrete eksempler fra sin egen fortid og barndom, men det er ikke til hinder for videre terapi, slik jeg har opplevd med min forrige terapeut som kunne bli nokså detaljert slik at jeg synes det ble ubehagelig og vurderte senere om jeg skulle fortelle noe eller la være, i fall det kunne oppfattes vondt for henne. Da har det krysset en grense det ikke burde, når pasienten tar hensyn for å ivareta terapeuten i timene.

[AnonymBruker]

Det eneste psykologen min sa om seg selv, var at hun ikke hadde noen datter, og at hun tydeligvis hadde blomsterbed hun likte å grave i. Ja, og så spurte jeg om hun hadde sett Twin Peaks, og det hadde hun. Mer «trenger» jeg ikke vite. 

Anonymkode: f837d...a03

[AnonymBruker]

Jeg synes det er greit å vite LITT om psykologen. Hun har ikke fortalt meg noe direkte, men hun sa jeg kunne spørre dersom det var noe jeg ville vite. Så jeg spurte om hun hadde mann og barn, og hun bekreftet det. Og så har hun sagt sånn "i går når jeg holdt på med blomstene i blomsterbedet så kom jeg til å tenke på....blablabla,", og på sånne måter har jeg fått et visst inntrykk av hva hun liker å gjøre på fritiden. Ellers så vet jeg sånne ting som kommer frem i forbindelse med at hun har fravær, at hun har vært på ferie i Peru f.eks. 

Anonymkode: 90588...6dc

[AnonymBruker]

Min erfaring er at de som har vært mest restriktive på å dele fra eget liv er de jeg ikke har klart å bli trygg på, og dermed ikke klart å si omtrent noe som helst til. Jeg har ikke klart å komme noen vei med sånne.

De som har vist seg som mennesker med et liv har vært enklere, og jeg har ikke opplevd å ha vært redd at det jeg sier kan føre til ubehag for terapeuten, heller tvert om. 

Jeg har asperger, jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke fungerer som dere andre på det her.

Anonymkode: 6370e...38e

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er at de som har vært mest restriktive på å dele fra eget liv er de jeg ikke har klart å bli trygg på, og dermed ikke klart å si omtrent noe som helst til. Jeg har ikke klart å komme noen vei med sånne.

De som har vist seg som mennesker med et liv har vært enklere, og jeg har ikke opplevd å ha vært redd at det jeg sier kan føre til ubehag for terapeuten, heller tvert om. 

Jeg har asperger, jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke fungerer som dere andre på det her.

Anonymkode: 6370e...38e

Jeg tenker som deg, men jeg har ikke asperger.

Anonymkode: 5ea8b...801

[AnonymBruker]

Jeg liker veldig godt behandleren min selv om hen ikke sier noe om seg selv og jeg har kanskje knyttet meg for mye til de andre fordi de fortalte meg petsonlige ting. Kanskje det faktisk er best at behandler ikke sier så mye om seg selv allikevel.

Anonymkode: 5ea8b...801

[emilie321]

På 29.1.2021 den 16.19, RamonaK skrev:

Jeg synes en psykolog/psykiater skal holde privat livet sitt privat. Å dele litt er jo greit, men for mye synes jeg er uprofesjonelt.

Helt enig.

Det er også stor forskjell på hva terapeuten deler. Om det er private dagligdagse ting eller om det er terapeutens egne problemer. Det siste hjelper iallefall ikke pasienten 

[AnonymBruker]

Jeg gikk til en psykiater som sa han forstod meg fordi han selv hadde hatt angst og fobier. Jeg syntes det var greit fordi det hjalp at noen forstod samtidig som han viste at man kunne jobbe med seg selv og bli bedre. Men noen ganger tilegnet han meg sine egne følelser. At han kunne si  at jeg sikkert hadde det slik eller slik fordi sånn hadde han hatt det. Og jeg kjente meg ikke helt igjen i dette. Egentlig var ikke det noe stort problem fordi behandlere uansett vil måle en litt opp mot andre, enten det er en selv, andre pasienter eller noe de har lest i en bok. 

Anonymkode: 3121a...99d

[AnonymBruker]

Jeg reagerer heller ikke ved første spor av "self-disclosure", det har sikkert noe med både alder og hvilke terapiformer man er vant til å gjøre. Synes det er bare menneskelig at en personlig mening/interesse/opplevelse sniker seg inn i samtalen en sjelden gang, så lenge ikke det er psykologens liv, problemer og interesser som skal være i fokus hele tiden.  

Det jeg stusser over er "disclosure" på andres vegne, som "Lillebroren min er også bipolar, han har gjort si og sagt så..." Det føles så lite ok når man ikke er sikker på at personen har godkjent (eller en gang vet) at det blir snakket om. 

 

TS

Anonymkode: acbdf...168

[Eva Sofie]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker veldig godt behandleren min selv om hen ikke sier noe om seg selv og jeg har kanskje knyttet meg for mye til de andre fordi de fortalte meg petsonlige ting. Kanskje det faktisk er best at behandler ikke sier så mye om seg selv allikevel.

Anonymkode: 5ea8b...801

Her vil nok ikke faget bli enig med seg selv med det første og man vil gå frem og tilbake i pendel med tiden etter hvert som tiden går. Noen terapeuter synes nok det er greit å referere til seg selv og involvere seg selv og sin egen hverdag i pasienten, samtidig tenker jeg at det også er nødvendig å opprettholde en viss distanse for å bevare pasient og behandler-relasjonen - og for at behandleren ikke skal bli for involvert i pasientens liv.

Jeg selv jobber i blant med å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner og jeg skal tilstå at jeg har også benyttet meg av tilsvarende "hvite løgner" som @kupton beskriver i samtale med de jeg møter, der jeg refererer til andre jeg har møtt mens jeg egentlig forteller om en hendelse i eget liv, fordi jeg ikke ønsker å bli for privat. Det er ikke meg samtalen og fokuset skal ligge på, men den andre som skal ha oppmerksomheten. Her er det en hårfin balansegang mellom å skape tillit og samtidig nok profesjonalitet.

Det er en bok som er skrevet i 2009 av en terapeut som heter Irvin D. Yalom som heter "Terapiens gave" med undertittelen "åpent brev til en ny generasjon terapeuter og deres pasienter". Denne står på listen over bøker jeg har tenkt å lese - problemet mitt er at listen er lang... Boken omtales slik fra Bokkilden: "Forfatteren går til felts mot mye av den klassiske psykoterapien i denne boken. Han kritiserer psykologers redsel for å involvere seg selv i terapisituasjonen. Han mener den tradisjonelle vektleggingen av distanse til pasienten er gal. Terapeuten bør ikke være redd for å gi sin støtte, og skal forsøke å skape en trygghetsfølelse som gjør at pasienten kan utforske seg selv. Verktøyet i terapien er ikke bare ordene, men også den affektive erfaringen. Pasienten må føle at han kan stole på terapeuten."
https://www.bokkilden.no/psykiatri/terapiens-gave-irvin-d-yalom/produkt.do?produktId=3783797

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Her vil nok ikke faget bli enig med seg selv med det første og man vil gå frem og tilbake i pendel med tiden etter hvert som tiden går. Noen terapeuter synes nok det er greit å referere til seg selv og involvere seg selv og sin egen hverdag i pasienten, samtidig tenker jeg at det også er nødvendig å opprettholde en viss distanse for å bevare pasient og behandler-relasjonen - og for at behandleren ikke skal bli for involvert i pasientens liv.

Jeg selv jobber i blant med å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner og jeg skal tilstå at jeg har også benyttet meg av tilsvarende "hvite løgner" som @kupton beskriver i samtale med de jeg møter, der jeg refererer til andre jeg har møtt mens jeg egentlig forteller om en hendelse i eget liv, fordi jeg ikke ønsker å bli for privat. Det er ikke meg samtalen og fokuset skal ligge på, men den andre som skal ha oppmerksomheten. Her er det en hårfin balansegang mellom å skape tillit og samtidig nok profesjonalitet.

Det er en bok som er skrevet i 2009 av en terapeut som heter Irvin D. Yalom som heter "Terapiens gave" med undertittelen "åpent brev til en ny generasjon terapeuter og deres pasienter". Denne står på listen over bøker jeg har tenkt å lese - problemet mitt er at listen er lang... Boken omtales slik fra Bokkilden: "Forfatteren går til felts mot mye av den klassiske psykoterapien i denne boken. Han kritiserer psykologers redsel for å involvere seg selv i terapisituasjonen. Han mener den tradisjonelle vektleggingen av distanse til pasienten er gal. Terapeuten bør ikke være redd for å gi sin støtte, og skal forsøke å skape en trygghetsfølelse som gjør at pasienten kan utforske seg selv. Verktøyet i terapien er ikke bare ordene, men også den affektive erfaringen. Pasienten må føle at han kan stole på terapeuten."
https://www.bokkilden.no/psykiatri/terapiens-gave-irvin-d-yalom/produkt.do?produktId=3783797

Terapeuten bør ikke være redd for å gi sin støtte, og skal forsøke å skape en trygghetsfølelse som gjør at pasienten kan utforske seg selv. Verktøyet i terapien er ikke bare ordene, men også den affektive erfaringen. Pasienten må føle at han kan stole på terapeuten."

Det er akkurat det jeg mener er så viktig! Den boken kunne jeg tenkt meg å lest.

Anonymkode: 5ea8b...801

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Terapeuten bør ikke være redd for å gi sin støtte, og skal forsøke å skape en trygghetsfølelse som gjør at pasienten kan utforske seg selv. Verktøyet i terapien er ikke bare ordene, men også den affektive erfaringen. Pasienten må føle at han kan stole på terapeuten."

Det er akkurat det jeg mener er så viktig! Den boken kunne jeg tenkt meg å lest.

Anonymkode: 5ea8b...801

Ja, og vi er nok ikke uenige, men du forstår vel også problemstillingen dersom du forsøker å sette deg inn i situasjonen jeg forsøkte å beskrive uten å bli for detaljert? At om jeg hadde visst for mye om min psykolog der, kunne jeg ha valgt å latt være å fortelle om den hendelsen. Det er bare ett eksempel. Jeg har vært i en terapirelasjon der jeg har tatt hensyn til terapeuten og tenkt på hvordan hun har kunnet reagere på hva jeg har tatt opp i timene, som resultat av at hun har delt for mye av sitt privatliv som blant annet besto av en del angst og ensomhet. Da går det for langt i motsatte retning. Jeg tror, som så mange steder ellers i livet, at den gylldne middelvei vil bære best å balansere på - også her. At en terapeut kan vise nok omsorg og trygghet, samtidig tilstrekkelig med distanse til å gi pasienten frihet til å kunne fortelle om det han eller hun har behov for. Men, igjen kan jeg bare ta utgangspunkt ifra meg selv, noe vi fleste gjør her på forumet, og det gjør det jo også interessant...