Når du sier dine tanker til behandler, ler du?

[Glitter]

Ja altså. Jeg er en humoristisk person. Var ikke det før, men utviklet det fordi jeg sier mye rart i blant. Så jeg har sammen med andre ledd mye av meg selv. Det er faktisk noe jeg liker med meg selv. 

Men jeg gjør det også med behandler. Noen ganger fordi jeg egentlig er sint, noen ganger fordi det er som om hun er inni hodet mitt og skjønner ting så på kornet. Til og med før jeg gjør det selv. Men også fordi at jeg har svært mange rare og ulogiske tanker. Jeg har en oppfatning av verden som ikke akkurat er A4. Så ofte hender det at jeg setter ord på tanker og ting som skjer i meg, og når jeg sier det høyt til henne så hører jeg hvor dumt eller ulogisk ut det høres. Og da kan jeg begynne å le. Også fordi jeg kjenner henne så godt at når jeg hører mine egne ord, så skjønner jeg hva slags svar jeg får. 

Hun sier jeg burde begynne å snakke med meg selv slik at jeg hører meg selv slik jeg gjør når jeg snakker med henne. For når det bare vokser inni meg så blir det sannheten. Når jeg sier det høyt kan jeg se fra et fornuftig perspektiv at det henger ikke helt på greip. Men uansett så føler jeg det akkurat slik jeg sier det. Men mine følelser og mine fornuftige tanker er delt opp i to enheter. 

Er det andre som har det slik? At det er først når en prater med behandler at en skjønner at en er på viddene? For jeg skjønner det ikke når jeg bare holder det inni meg. Men jeg er kanskje ikke alene om det? 

Jeg var hos behandleren min i dag selv om jeg ikke er innlagt, og jeg sa mye rart. Hun vet jeg er humoristisk og ikke tar meg selv høytidelig, så hun ler nå av meg hun også. Det er befriende. Men ja. Er dette vanlig?

[Glitter]

Lurer også på om litt av grunnen til at jeg må si ting høyt i samtale, er nettopp pga. Jeg er så splittet. Jeg blir fanget sånn av andre deler av meg, at det er først når jeg sier noe høyt at JEG hører det. Hvis det gir mening. 

Endret 4. februar 2021 av Glitter

[stjernestøv]

Jeg kan le av meg selv når jeg ser andres reaksjon, tar meg selv lite høytidelig og det gjelder i terapi også. Jeg er nesten alltid smilende og med litt latter på lur, og det er selv hvordan jeg har det inni meg. Kan le når sykepleieren sier "Der er vi ikke enige nei". 

[Glitter]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg kan le av meg selv når jeg ser andres reaksjon, tar meg selv lite høytidelig og det gjelder i terapi også. Jeg er nesten alltid smilende og med litt latter på lur, og det er selv hvordan jeg har det inni meg. Kan le når sykepleieren sier "Der er vi ikke enige nei". 

Hehe ja jeg kjenner meg veldig igjen i akkurat hva du sier. Noen ganger når jeg sier noe så ser jeg hva hun tenker eller at hun holder på å le litt, og da ler jeg også. Uansett hvor langt nede jeg er. 

Jeg tror humor er en måte å overleve på for noen. Slik er det for meg. Og for deg slik jeg tolker det?

Har sagt noen ganger at uten min humor (og galgenhumor), så hadde det ikke vært noe igjen. 

Endret 4. februar 2021 av Glitter

[stjernestøv]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Hehe ja jeg kjenner meg veldig igjen i akkurat hva du sier. Noen ganger når jeg sier noe så ser jeg hva hun tenker eller at hun holder på å le litt, og da ler jeg også. Uansett hvor langt nede jeg er. 

Jeg tror humor er en måte å overleve på for noen. Slik er det for meg. Og for deg slik jeg tolker det?

Har sagt noen ganger at uten min humor (og galgenhumor), så hadde det ikke vært noe igjen. 

Hehe ja humor må vi ha  Kan ikke bli sint fordi ikke noen tror på helt det samme som meg, vi er forskjellige vi mennesker. Er glad sykepleieren også har humor. 

[Glitter]

3 minutter siden, stjernestøv skrev:

Hehe ja humor må vi ha  Kan ikke bli sint fordi ikke noen tror på helt det samme som meg, vi er forskjellige vi mennesker. Er glad sykepleieren også har humor. 

Ja ikke sant! Når min behandler sier slikt som at "så du har rett, mens alle andre har feil?", med litt glimt i øyet, så ler jeg. Samtidig som at jeg sier at jo, jeg har jo rett. Jeg vet min virkelighet (i forhold til mitt syn på meg, mitt liv og min framtid og at jeg kjenner på diverse ting andre mener ikke er sant, eller de mener det er en slags vrangforestilling) . Jeg føler jo at jeg har rett. Men skjønner jo hvor hun vil hen når hun sier det. At mine følelser og tanker ikke henger helt på greip. Men hun respekterer mitt syn likevel. 

Endret 4. februar 2021 av Glitter

[stjernestøv]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Ja ikke sant! Når min behandler sier slikt som at "så du har rett, mens alle andre har feil?", med litt glimt i øyet, så ler jeg. Samtidig som at jeg sier at jo, jeg har jo rett. Jeg vet min virkelighet (i forhold til mitt syn på meg, mitt liv og min framtid og at jeg kjenner på diverse ting andre mener ikke er sant, eller de mener det er en slags vrangforestilling) . Jeg føler jo at jeg har rett. Men skjønner jo hvor hun vil hen når hun sier det. At mine følelser og tanker ikke henger helt på greip. Men hun respekterer mitt syn likevel. 

Ja mitt syn blir også respektert og det er jeg glad for, det har ikke alltid blitt respektert. Det er greit for meg at de kaller det sykdom så lenge jeg får tro på hva jeg vil, det er jo mitt liv det gjelder tross alt. Det er lov å være enige om å være uenige men likevel ha en god tone. 

[Glitter]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja mitt syn blir også respektert og det er jeg glad for, det har ikke alltid blitt respektert. Det er greit for meg at de kaller det sykdom så lenge jeg får tro på hva jeg vil, det er jo mitt liv det gjelder tross alt. Det er lov å være enige om å være uenige men likevel ha en god tone. 

Ikke sant. Og når man finner slike personer så er det trygt å snakke om. Vennen min synes også jeg er på viddene innimellom, men vi diskuterer og ler på samme tid. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Ikke sant. Og når man finner slike personer så er det trygt å snakke om. Vennen min synes også jeg er på viddene innimellom, men vi diskuterer og ler på samme tid. 

Ja da er det trygt å snakke, sier ikke alt til min mann for han kan bli sint. Da er det ikke kjekt å snakke men i psykiatrien for tiden tåler de alt, det er jo bra. Sønnen min blir ikke sint da for han sier bare "Hm det må du si til sykepleieren". 

[AnonymBruker]

Kjenner meg vel egentlig ikke igjen.. Jeg er svært alvorlig psykisk syk så det meste foregår apatisk og jeg gråter de fleste timer. Men det er jo bra at du har det såpass bra at du klarer å le og se det humoristiske. 

Anonymkode: b5bc9...ec9

[Glitter]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja da er det trygt å snakke, sier ikke alt til min mann for han kan bli sint. Da er det ikke kjekt å snakke men i psykiatrien for tiden tåler de alt, det er jo bra. Sønnen min blir ikke sint da for han sier bare "Hm det må du si til sykepleieren". 

Det hjelper å ha noen som ikke blir sint. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg vel egentlig ikke igjen.. Jeg er svært alvorlig psykisk syk så det meste foregår apatisk og jeg gråter de fleste timer. Men det er jo bra at du har det såpass bra at du klarer å le og se det humoristiske. 

Anonymkode: b5bc9...ec9

At jeg kan le betyr ikke at jeg ikke sliter alvorlig. Jeg har hatt humor hele veien uansett om jeg har vært så dårlig at jeg er sengeliggende og bare vil dø. Jeg ser hva du prøver på nå da, men jeg biter ikke på. 

Vi har alle ulike måter å håndtere ting på. 

[Trine]

Altså, jeg ler ikke så jeg nesten knekker, men jeg kan flire av meg selv når jeg snakker med en behandler. Tror det ligger til familien. Vi har en tendens til å komme med et eller annet komisk i en personlig tragedie. Jeg syns det er bra. Det blir litt sånn, du har all rett og grunn til å være på bunn, men du har også lov til å le og synes noe er morsomt, selv om du er så langt nede at du har problemer med å se veien opp.  

[Fionys]

Jeg kan le når jeg sier noe til behandler fordi jeg synes det høres skikkelig rart og feil eller for å skjule alvoret kan også le hvis behandler spør eller sier noe. Jeg tror latter kan brukes som en forsvarsmekanisme.

[Glitter]

17 timer siden, merida skrev:

Jeg kan få det sånn når jeg snakker med andre. Smiler når jeg ikke skal smile... det er så flaut.. 

Ja det kan skje meg også. Kan smile eller le hvis jeg egentlig er sint for eksempel. 

14 timer siden, Trine skrev:

Altså, jeg ler ikke så jeg nesten knekker, men jeg kan flire av meg selv når jeg snakker med en behandler. Tror det ligger til familien. Vi har en tendens til å komme med et eller annet komisk i en personlig tragedie. Jeg syns det er bra. Det blir litt sånn, du har all rett og grunn til å være på bunn, men du har også lov til å le og synes noe er morsomt, selv om du er så langt nede at du har problemer med å se veien opp.  

Hehe, nei er ikke type latterkrampe jeg får heller. Bare litt kort latter liksom. 

Jeg synes også det er bra å ha evnen til å bruke humor og le uansett hvor mørkt det måtte være. Blir en måte å overleve på. 

11 timer siden, Fionys skrev:

Jeg kan le når jeg sier noe til behandler fordi jeg synes det høres skikkelig rart og feil eller for å skjule alvoret kan også le hvis behandler spør eller sier noe. Jeg tror latter kan brukes som en forsvarsmekanisme.

Det tror jeg også. 

[Marye]

Nei

[AnonymBruker]

Jeg lo ofte da jeg snakket med min forrige behandler fordi jeg klarte å være mer ærlig med han og hadde full tillit. Turte å le litt av meg selv og alle de gale planene og tankene mine ( typ jeg skal begå selvmord for da kommer jeg til en aspergerrverden hvor jeg passer inn. Hører jo selv hvor sprøtt det høres ut ) Da klarte jeg å vise alle mine sider. Hun som har overtatt nå har jeg aldri ledd hos, og behandlingen har dessverre ingen funksjon for meg mer.

Anonymkode: 4e0d6...3d5

[Glitter]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lo ofte da jeg snakket med min forrige behandler fordi jeg klarte å være mer ærlig med han og hadde full tillit. Turte å le litt av meg selv og alle de gale planene og tankene mine ( typ jeg skal begå selvmord for da kommer jeg til en aspergerrverden hvor jeg passer inn. Hører jo selv hvor sprøtt det høres ut ) Da klarte jeg å vise alle mine sider. Hun som har overtatt nå har jeg aldri ledd hos, og behandlingen har dessverre ingen funksjon for meg mer.

Anonymkode: 4e0d6...3d5

Jeg ler også kun sammen med behandler jeg er helt trygg på og har god kjemi med. Behandler jeg har/hadde på dps har jeg aldri ledd med. Er ikke like rett ut åpen med henne heller. Mens behandler på sykehuset gjennom 3,5 år ja hun kan jeg le med. Vi kjenner hverandre godt etter noen år og har god kjemi. Hun kjenner jo åpenbart meg bedre enn jeg gjør henne, men det er den tryggheten og slik vår relasjon har utviklet seg. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg ler også kun sammen med behandler jeg er helt trygg på og har god kjemi med. Behandler jeg har/hadde på dps har jeg aldri ledd med. Er ikke like rett ut åpen med henne heller. Mens behandler på sykehuset gjennom 3,5 år ja hun kan jeg le med. Vi kjenner hverandre godt etter noen år og har god kjemi. Hun kjenner jo åpenbart meg bedre enn jeg gjør henne, men det er den tryggheten og slik vår relasjon har utviklet seg. 

Ja, tid er ofte noe man kan trengte for å utvikle en trygg relasjon. Bare så synd det skal være tidsfrister på alt innen psykiatrien nå for så mange av oss . Er ikke lett å skape trygghet når man veit at behandlingen uansett skal avsluttes noen måneder etter inntak ✌️Heldig er de som får beholde behandler og plassen sin over flere år.

Anonymkode: 4e0d6...3d5

[Marye]

Jeg pleier bare gråte

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tid er ofte noe man kan trengte for å utvikle en trygg relasjon. Bare så synd det skal være tidsfrister på alt innen psykiatrien nå for så mange av oss . Er ikke lett å skape trygghet når man veit at behandlingen uansett skal avsluttes noen måneder etter inntak ✌️Heldig er de som får beholde behandler og plassen sin over flere år.

Anonymkode: 4e0d6...3d5

Ja, det er jeg enig i. Vet ikke om det er forskjell fra hvor i landet man bor eller, for jeg har aldri avsluttet behandling mot min vilje. Men har sluttet et par ganger fordi jeg ikke har klart det eller fordi det har vært dårlig match med behandler. 

Synes det er leit å lese at så mange sliter med å finne noe som fungerer eller bare det å få nok tid.