Klarer ikke stole på noen etter mobbing og redd for å mobbes igjen

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet egentlig fra barnehagen allerede, men hadde et par venner så jeg stod sterkere likevel. Denne ene vennen flyttet når vi startet på ungdomsskolen, som betydde at jeg hadde ingen da de andre vennene var yngre.

Alle 3 årene på ungdomsskolen var vonde. Å stå opp hver morgen med en klump i magen, gå hjem med mye sinne og grubler over hva man gjør galt tar mye krefter. Jeg gledet meg til videregående, men der fikk jeg nye mobbere. Denne gangen ble det fysisk i tillegg. Jeg mistet fort de jeg trodde var mine nye venner. De sluttet å invitere meg, de gikk når jeg kom. Man begynner virkelig å lure på om det hviler en forbannelse. 
Så flyttet jeg langt vekk og alt ble bedre. 
Men problemene innvendig, sårene, blir værende. Lenge. Man kommer i situasjoner som minner om den vonde fortiden, og man tar alt i verste mening. 
Nå er jeg 30 og alt er mye bedre. Etter flere år og av og på hos psykolog, mye flytting, fått noen nye bekjentskaper og positive erfaringer har jeg kommet meg veldig. Men jeg er fremdeles redd og følsom på dette med å bli kjent med folk, møte folk og være sosial.

Hvis jeg har fått en venn mindre på Facebook eller en følger mindre på insta så tenker jeg at vedkommende vet at jeg ser at jeg har mistet en og gjør det for å være slem. Ellers tenker jeg at jeg sikkert er veldig kjedelig og ikke verdt å ha på vennelista en gang.

Hvis jeg møter blikket til gamle kjente og de ikke hilser så tenker jeg at jeg ikke er verdt æ hilse på. At de føler seg overlegne meg.

Det er vondt å se mine nyere venner i livet gå på reunion og prate om alle fine minnene fra barndommen. Jeg hadde jo ikke dette. Min hverdag bestod seg av å grue seg og ikke gjøre noe ut av seg. 
 

Hvis jeg er den som tar kontakt hele tiden så blir jeg lei meg og. For da tenke jeg at jeg skal vente og se hvor lenge det går før de tar kontakt. Men det skjer jo aldri, og jeg innser at de har nok venner og jeg ikke trengs. Å bli til overs absolutt alle steder er jo ikke noe stas. 😕 

Nå føler jeg meg bare teit fordi jeg sitter her under Covid tiden, lever i egen verden siden vi ikke får ut og gjøre så mye. Jeg er mest sosial gjennom sosiale medier slik som mange andre men jeg har liksom en ensomhetsfølelse rundt det. Jeg føler at de andre får tilbake masse meldinger, flere likes osv, mens jeg bare er teit, prøver å få oppmerksomhet, ser på de andre og så bryr de kanskje seg ikke om meg en gang.. 😕 

 

Anonymkode: 50819...765

[AnonymBruker]

3 timer siden, merida skrev:

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Man får dype og «inngripende» sår i sjela. Og man tror at det man opplevde den gang skjer på nytt i voksen alder.
 

Etter mye hard jobbing i terapien (som har vært tøff) ser jeg at det er følelsene som prøver å lure meg til å tro at det skjer igjen. Jeg VET at det er bare følelser, og de kan jeg korrigere med å rett og slett bare ignorere dem - jeg tenker «du er bare en vond følelse, og nå gidder jeg ikke bruke mer tid på deg», så forsvinner den etter hvert. Ikke la den få din oppmerksomhet. 

Men dette er meg. Kanskje du kan hente noen tips herfra?

Jeg har noen ganger tenkt "hva ville jeg sagt til en fremmed som var overbevist om at alle hatet seg?" For jeg har sett innlegg av flere på forum som er sikker på at en forbannelse hviler over dem og at alle ser ned på dem. At de aldri kommer til å få noen venner fordi de er skapt for å hates. Da hadde jeg sagt at jeg ikke merket noe på vedkommende og at dette er tanker. 
Det er jo en grunn til at folk tror gresset er grønnere på den andre siden ofte, at de vil starte med blanke ark. Men så forfølger problemet, men det er fordi det er inni deg. 
Dette er jo egentlig litt rart , hvordan  følelser kan sitte plantet inni deg.
Men det er jo vondt, når det er så få som tar kontakt. Men jeg er ikke alltid flink selv, men jeg har jo utviklet angst for å ta kontakt da. 

Anonymkode: 50819...765