Hvordan er det å være verdenskjent skuespiller, sanger, supermodell osv?

[UtakknemligDiva]

Jeg lurer på hvordan det føles å gjøre lynkarriere jeg. Tenk å leve av å skrive om livet sitt, bli skuespiller, sanger eller rett og slett bli supermodell fordi du ble oppdaget og hadde rette utseendet! Å slippe å leve dette ordninære kjedelige livet som oss middelmådige må. Særlig oss med diagnoser i tillegg. Kan da ikke annet enn å takke for det vi får, vi må jo være takknemmelige for at noen gidder å holde oss i livet med å gi av pengene sine. Jeg skulle gjerne klart mer jeg, men hjernen kan plutselig svikte og da får jeg angst. Jeg prøver bare å sette meg inn i hvordan det er å være så godt likt som disse personene. Tenk at så mange vil være som deg, du fikk en karriere nærmest servert fordi du så ut som du gjorde og ble rik av det. 
Og her går jeg og lever på staten, opplever mer avvisninger enn ønske og stiller liksom alltid ganske langt bak i køen. Kjedelig.. 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg lurer på hvordan det føles å gjøre lynkarriere jeg. Tenk å leve av å skrive om livet sitt, bli skuespiller, sanger eller rett og slett bli supermodell fordi du ble oppdaget og hadde rette utseendet! Å slippe å leve dette ordninære kjedelige livet som oss middelmådige må. 

99% lever et middelmådig liv.

Anonymkode: ae8de...f5a

[UtakknemligDiva]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

99% lever et middelmådig liv.

Anonymkode: ae8de...f5a

Nei! Det er for mange! Jeg vil kanskje si 75% lever middelmådig. Eller 80%
Men det er ikke bra nok. Men med Asperger så måtte det såklart gå under de som lever litt under middelmådig

[UtakknemligDiva]

Jeg lurer bare på hvordan det føles, å gjøre noe de fleste andre ikke kan, å bli ønsket. 
Folk vil være som deg, så har du oss som får "vær takknemmelig for at du bor i Norge"-kortet. 
Klarer liksom det minste. Tenk å tjene seg rik på slik, å ha et liv folk vil følge med på. Jeg så på en måte frem til dette i tenårene, å komme meg vekk fra mobberne og det kjipe kjedelige livet blandt dem, men så må jeg også innse at jeg er faktisk dårligere enn dem også. det er som om de fleste av oss fortsetter slik vi er født som. starter livet med mobbing så er det gjerne slik resten av livet og. men det er så kjedelig og det kjennes liksom ikke bra nok ut. 

[Grendel]

For å være ærlig tror jeg det er veldig bra, så lenge man har litt ryggrad og beholder bakkekontakten.

[UtakknemligDiva]

20 minutter siden, Grendel skrev:

For å være ærlig tror jeg det er veldig bra, så lenge man har litt ryggrad og beholder bakkekontakten.

Ja tror jeg og, men da jeg ble mobbet og bodde i ingenmannsland så følte jeg at jeg tilhørte mer den verden. Jeg følte at skuespillerne var vennene mine, men det er vel vanlig når man blir mobbet og utstøtt fra de man omgås fysisk. Det er vel også normalt for en tenåringsjente å tenke slik, jeg visste jo at det var fantasi, men jeg tenkte at "når jeg blir voksen kommer jeg til Hollywood" eller noe slik... Sikkert vanlig forsvarsmekanisme. I stedet for å fortsette å kjempe og prøve å passe inn blandt mobberne, så begynte jeg heller å tenke at jeg nok bare var for bra, og at de var noen bygdetapere. (Ser ikke på folk i bygda som tapere nå altså).  
Ettersom jeg ble voksen så tenkte jeg ikke noe mer på disse drømmene. Jeg var fornøyd med å ha jobb, jeg var glad for at jeg klarte å få meg jobb! Selv om dette var drittjobber, og jeg var mer realistisk i tankegangen.
Saken min er nettopp at jeg kom borti noen slike folk når jeg ble litt mer voksen og alt våknet til liv. Ikke til Hollywood som skuespiller altså, men jeg kom i kontakt med noen folk på naturlig vis, ante ikke hvem de var, så hadde de igjen kontakt og så var det en del slike kjendiser der. Jeg begynte å bli med enkelte av de på diverse turer, og jeg så hvilket liv de levde. Jeg var veldig lykkelig, for jeg følte at jeg hadde hatt rett hele tiden. Den følelsen når du sitter på flyet vekk fra alt du kommer fra, de som tidligere mobbet deg sitter på det samme kjedelige stedet med sitt kjedelige a4-liv etter norsk oppskrift, med sin samme gamle vennegjeng... mens jeg endelig fikk ut og oppleve verden. Så ble jeg møtt med kjempe masse interesse sånn plutselig... da fikk jeg oppleve hvordan det var å være interessant, men så kommer det da.... man blir på en måte utstøtt, og får høre slike ting som at det er noe "rart" ved en, folk slutter å ta kontakt igjen, og du må innse at du hører ikke til der. Så var det tilbake og være like kjedelig og middelmådig som mobberne.. problemet mitt etter denne oppelvelsen er at ingenting blir på en måte godt nok nå. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg lurer på hvordan det føles å gjøre lynkarriere jeg. Tenk å leve av å skrive om livet sitt, bli skuespiller, sanger eller rett og slett bli supermodell fordi du ble oppdaget og hadde rette utseendet! Å slippe å leve dette ordninære kjedelige livet som oss middelmådige må. Særlig oss med diagnoser i tillegg. Kan da ikke annet enn å takke for det vi får, vi må jo være takknemmelige for at noen gidder å holde oss i livet med å gi av pengene sine. Jeg skulle gjerne klart mer jeg, men hjernen kan plutselig svikte og da får jeg angst. Jeg prøver bare å sette meg inn i hvordan det er å være så godt likt som disse personene. Tenk at så mange vil være som deg, du fikk en karriere nærmest servert fordi du så ut som du gjorde og ble rik av det. 
Og her går jeg og lever på staten, opplever mer avvisninger enn ønske og stiller liksom alltid ganske langt bak i køen. Kjedelig.. 

Mtp hvordan de fleste ender opp er det faktisk ikke et liv jeg ønsker meg (med unntak av pengene), det å stadig bli jaget av papparazzier, alt du skriver og legger ut på nett blir analysert og plukket fra hverandre i store magasiner, du kan ikke spise hva du vil, du kan ikke gjøre hva du vil, du kan ikke drikke hva du vil, du bruker så og si alle deler av ditt våkne liv til å øve, trene, skrive o.s.v. Og hvis du først er heldig, får masse penger og så gir deg får du hvertfall ikke være i fred. Det er ikke uten grunn til at vi opplever at flere og flere kjendiser tar livet sitt, eller ender opp med dop eller alkoholmisbruk med døden til følge.

Anonymkode: 42479...db9

[UtakknemligDiva]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mtp hvordan de fleste ender opp er det faktisk ikke et liv jeg ønsker meg (med unntak av pengene), det å stadig bli jaget av papparazzier, alt du skriver og legger ut på nett blir analysert og plukket fra hverandre i store magasiner, du kan ikke spise hva du vil, du kan ikke gjøre hva du vil, du kan ikke drikke hva du vil, du bruker så og si alle deler av ditt våkne liv til å øve, trene, skrive o.s.v. Og hvis du først er heldig, får masse penger og så gir deg får du hvertfall ikke være i fred. Det er ikke uten grunn til at vi opplever at flere og flere kjendiser tar livet sitt, eller ender opp med dop eller alkoholmisbruk med døden til følge.

Anonymkode: 42479...db9

Det er mange kjendiser som ikke ender opp sånn, men jeg skjønner hva du mener. Jeg er glad jeg ikke blir jaget av paparazzi osv. kan man ikke spise hva man vil?? kan man vel?

[laban]

Veldig mange kjendiser forteller at de savner tiden da de kunne gjøre helt vanlige ting uten at det ble lagt merke til, tatt bilde av, offentliggjort, feiltolket, kritisert osv. Jeg husker prinsesse Diana insisterte på å ta med guttene på McDonalds en gang eller to da de var små - hun hadde minner fra en tid da hun var et tilnærmet vanlig menneske, som hun ønsket at de også skulle få oppleve. Det var nok ikke for matens skyld, for å si det sånn, men for å gi dem et lite innblikk i andre smågutters verden. 

Det er vel noe med at gresset stort sett er grønnere der man ikke er. 

Jeg tror de fleste av oss ønsker en viss følelse av mestring og av å være til nytte / bli satt pris på - av noen, ikke nødvendigvis for / av millioner. Noen klarer fint å slå seg til ro med det. Andre trenger mer innhold i tilværelsen, som ekstremsport eller andre ting med høy risikofaktor eller stort publikum. 

[påskelilje]

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke er kjendis. Har absolutt ingen drømmer om å bli det 😄 

[AnonymBruker]

9 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Det er mange kjendiser som ikke ender opp sånn, men jeg skjønner hva du mener. Jeg er glad jeg ikke blir jaget av paparazzi osv. kan man ikke spise hva man vil?? kan man vel?

Absolutt ikke, skal man se bra ut må manha ett tilsvarede kosthold og treningsregime!

Anonymkode: 42479...db9

[AnonymBruker]

På 8.2.2021 den 17.32, 90tallsbarn skrev:

Jeg lurer på hvordan det føles å gjøre lynkarriere jeg. Tenk å leve av å skrive om livet sitt, bli skuespiller, sanger eller rett og slett bli supermodell fordi du ble oppdaget og hadde rette utseendet! Å slippe å leve dette ordninære kjedelige livet som oss middelmådige må. Særlig oss med diagnoser i tillegg. Kan da ikke annet enn å takke for det vi får, vi må jo være takknemmelige for at noen gidder å holde oss i livet med å gi av pengene sine. Jeg skulle gjerne klart mer jeg, men hjernen kan plutselig svikte og da får jeg angst. Jeg prøver bare å sette meg inn i hvordan det er å være så godt likt som disse personene. Tenk at så mange vil være som deg, du fikk en karriere nærmest servert fordi du så ut som du gjorde og ble rik av det. 
Og her går jeg og lever på staten, opplever mer avvisninger enn ønske og stiller liksom alltid ganske langt bak i køen. Kjedelig.. 

Hvor mange "kjendiser" er det ikke med spiseforstyrrelser, som ruser seg på alt som finnes, har et enormt alkoholmisbruk og må legges inn på avvenning, eller må ha "ferier" på private psykiatriske klinikker.  nei takke meg til det vanlige og kjedelige  

Anonymkode: 739a4...710

[AnonymBruker]

I omgangskretsen min er en del kjendiser. Ulike typer artister, skuespillere og musikere. Det er en del variasjoner her. Noen elsker å sole seg i sin egen glans. Gikk mye ut på byen og nøt oppmerksomheten og til tider oppvartingen på utesteder osv. Men de fleste norske kjendiser er i stor grad påvirket av janteloven får jeg inntrykk av (heldigvis). De viser jeg ikke frem noe særlig utenom på jobb. Og det kan nesten virke som de prøver å skjule at de bryr seg og er stolte av det de har oppnådd. 
 

Felles for dem alle har derimot vært at lynkarrieren ikke har vart. I snitt har glansperioden vart i 5 år. Og jo mer kjente de var jo større er fallhøyden. Tenk å ha flere tusen til hundre tusener av fans...og så bare ‘bli glemt’. Noen blir kanskje aldri helt glemt. Men det hjelper lite når noen kjenner deg igjen for å ha spilt i et kjent band...om dette bandet er oppløst og du ikke kan tjene penger på det lengre. Eller om du er kjent for å være skuespiller i en film eller serie for mange år siden, men siden aldri har fått oppdrag og må gi opp frilanstilværelsen. Når jeg ser på noen av mine venner og omgangsvenner som har erfart dette, så må jeg innrømme jeg syns litt synd på dem. Og tenker jeg heller ville sluppet å bli kjent for så å bli ‘glemt. Enn å aldri ha blitt kjent.

Anonymkode: dc2c3...bb2

[AnonymBruker]

På 9.2.2021 den 20.40, AnonymBruker skrev:

Hvor mange "kjendiser" er det ikke med spiseforstyrrelser, som ruser seg på alt som finnes, har et enormt alkoholmisbruk og må legges inn på avvenning, eller må ha "ferier" på private psykiatriske klinikker.  nei takke meg til det vanlige og kjedelige  

Anonymkode: 739a4...710

Helt ærlig så vil jeg ikke si at en gjennomsnittlig dol’er her er så veldig mye bedre😆

Anonymkode: dc2c3...bb2

[Ekstra]

På 9.2.2021 den 11.22, påskelilje skrev:

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke er kjendis. Har absolutt ingen drømmer om å bli det 😄 

Samme her.

[Glitter]

Jeg hadde hatet å være kjendis av noe slag. Vil ikke bli lagt sånn merke til og vil ikke måtte forholde meg til så masse mennesker heller. 

Hadde vært hyggelig å ha bedre økonomi da, men har langt fra noe ønske om å være rik. Bare slik at økonomi ikke er en stor bekymring.

Endret 12. februar 2021 av Glitter