Tenker du mye på døden?

[AnonymBruker]

Jeg har det desverre mye i tankene. Tenker på at en dag kommer mulig folk som jeg er glad i til å dø. Frykten for å miste er stor. Jeg har mistet folk til døden før, men ikke dem som står meg helt nær som foreldre, barn og mann. 

Hva med deg? Tenker du mye på det? 

Anonymkode: 2706a...492

[emilie321]

Innimellom så tenker jeg endel på døden. Har mistet nær familie hvor det ene dødsfallet var så utrolig meningsløst. Har også mistet to nære venninner.  Hun ene greide jeg ikke å hjelpe, så hun døde rett foran meg. Det bilde går jevnlig som en film i hode. Er utrolig redd for å miste spesielt datteren, men også andre nære. 

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, emilie321 skrev:

Innimellom så tenker jeg endel på døden. Har mistet nær familie hvor det ene dødsfallet var så utrolig meningsløst. Har også mistet to nære venninner.  Hun ene greide jeg ikke å hjelpe, så hun døde rett foran meg. Det bilde går jevnlig som en film i hode. Er utrolig redd for å miste spesielt datteren, men også andre nære. 

 

Jeg er også utrolig redd for å miste barna mine. Er også redd for å miste mannen min og andre nære. 

Anonymkode: 2706a...492

[cilie]

Ja, jeg tenker på den og frykter den. Livet er ganske brutalt. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, cilie skrev:

Ja, jeg tenker på den og frykter den. Livet er ganske brutalt. 

Samtidig er du redd for å eldes. 
At utseende endres og at du ikke ser bra ut lenger. 

Hva er det værste? 
 

 

 

 

Anonymkode: 212d1...2ea

[cilie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig er du redd for å eldes. 
At utseende endres og at du ikke ser bra ut lenger. 

Hva er det værste? 
 

 

 

 

Anonymkode: 212d1...2ea

Det ene bør vel ikke utelukke det andre... Men jeg synes det er angstfremkallende «å se livet». Hvor fort det går, aldringsprosess og uforutsigbarheten i det - men også forutsigbarheten. Vi skal alle dø. 

[UtakknemligDiva]

Har blitt verre i det siste. Det er ikke noe som har plaget meg store deler av livet, men noen ganger kommer det ganske intenst ja. Jeg tenker på at en gang er det jeg som skal sitte hos mamma på dødsleiet, stille opp for henne den siste tiden hennes, se henne forfalle, kanskje se henne lide. Jeg så hvordan bestemor hadde det siste tiden. Å gå fra å være ganske oppegående, til å forfalle sånn plutselig. Turer med ambulanse, rerdselen for å være alene, sorgen over å bli satt på eldrehjemmet. 

At jeg selv skal dø er selvfølgelig også ille. Det er ekkelt å tenke på, det vil skje enten jeg vil eller ikke, men hadde det vært bedre å leve evig? Det er smerten rundt det jeg er mest redd. Kjennes det like ekkelt som når blodet slutter å strømme? bare at det da er hele kroppen! altså, den ekle følelsen i beina når du blokkerer for blodet 😛 Hvor vondt man må ha det først osv.. og ikke minst redselen rundt hvor og hvordan! å bli liggende alene og kanskje ingen vet om deg!! liggende og råtne...dette er frykten rundt det å være alene

[laban]

På min egen død tenker jeg nokså lite. Jeg blir bare sint og irritert av det. 

[påskelilje]

Nei, jeg tenker ikke så mye på døden. Tenker en del på at mine foreldre er gamle, og at jeg kanskje ikke har dem så lenge, men det er jo livets gang (de er over 80 år). Tenker av og til på at det hadde vært fælt dersom barna mine, eller mannen min eller en nær venn eller slektning døde, men det er sjelden jeg gjør det.

Jeg har i perioder "visualisert" hvordan det ville være å få vite at en av mine nærmeste var død i ulykke (mann eller barn), hvordan jeg ville reagere etc, men fant ut at det var lite hensiktsmessig... Når slike tanker kommer, avbryter jeg dem. Om jeg skulle oppleve dette, får jeg ta reaksjonen og sorgen når den kommer, ikke på forhånd.

[AnonymBruker]

12 timer siden, cilie skrev:

Ja, jeg tenker på den og frykter den. Livet er ganske brutalt. 

Jeg og.  Tenker mye på den og frykter den. Man er aldri garantert noe som helst  

Anonymkode: 2706a...492

[AnonymBruker]

41 minutter siden, påskelilje skrev:

Nei, jeg tenker ikke så mye på døden. Tenker en del på at mine foreldre er gamle, og at jeg kanskje ikke har dem så lenge, men det er jo livets gang (de er over 80 år). Tenker av og til på at det hadde vært fælt dersom barna mine, eller mannen min eller en nær venn eller slektning døde, men det er sjelden jeg gjør det.

Jeg har i perioder "visualisert" hvordan det ville være å få vite at en av mine nærmeste var død i ulykke (mann eller barn), hvordan jeg ville reagere etc, men fant ut at det var lite hensiktsmessig... Når slike tanker kommer, avbryter jeg dem. Om jeg skulle oppleve dette, får jeg ta reaksjonen og sorgen når den kommer, ikke på forhånd.

Jeg avbryter også tankene om det samme. Men kan iblant slite å avbryte tankene om livet og døden. Tenker mye over på hvor skjørt det er. 

Anonymkode: 2706a...492

[Fru2020]

Jeg er en såkalt kronisk suicidal så jeg tenker svært ofte på min egen død. 

Innimellom så tenker jeg på hvilken tragedie det ville vært om sønnen min skulle dø.

[AnonymBruker]

Ja, desverre gjør jeg det. Tenker ikke bare på døden. Men har desverre et dårlig mønster. Klarer ikke balansere energien min, så når jeg møter veggen blir jeg kjempe sliten og har bare lyst til å slippe alt! Så da er d mye selvmordstanker og planer. Har hatt noen forsøk, men en stund siden nå. Tror egentlig at jeg kommer til å dø av selvmord. 

Anonymkode: d406e...fda

[Ekstra]

Nei, jeg tenker lite på egen død og døden generelt. Tenker litt på det på å bli eldre og  ha behov for hjelp og etterhvert kanskje (antakelig) være pleietrengende. Å være en belastning for egne barn.... Skulle gjerne leve lenge - så lenge jeg er relativt sprek og slippe pleiefasen. I min familie er de seige...

[Grendel]

Tenker lite på det. Hva er det å tenke på? 

[AnonymBruker]

Når jeg ikke får sove kan jeg ofte lulle meg inn i fantasier om å dø. Det gjør at jeg får ro i tankene og får meg til å slappe av såpass at jeg sovner. 

Anonymkode: 43b2f...254

[Glitter]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg ikke får sove kan jeg ofte lulle meg inn i fantasier om å dø. Det gjør at jeg får ro i tankene og får meg til å slappe av såpass at jeg sovner. 

Anonymkode: 43b2f...254

Samme gjør jeg faktisk. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker på døden hver eneste dag. Enten så tenker jeg på de jeg er glad i som er døde, eller så tenker jeg på at jeg selv dør og hvordan jeg kommer itl å dø. Sånn er det å ha kroniske selvmordstanker.

Anonymkode: a31c2...e77

[Eva Sofie]

På 9.2.2021 den 11.00, laban skrev:

På min egen død tenker jeg nokså lite. Jeg blir bare sint og irritert av det. 

Jeg tenker også sjelden på egen død i gode perioder (ble det der riktig?), men i blant tenker jeg på hvor meningsløst det er at unge mennesker rundt meg brutalt rives bort av kreft, sykdom, i ulykker og i blant av selvmord. Jeg finner da ingen mening med den døden. Hørte nettopp at den nest eldste personen i verden på 117 år har overlevd å ha hatt corona - så da er det vel håp for oss alle  

Vi må bare ta vare på hverandre, leve mens vi kan og som om hver dag skulle være den siste, for vi vet egentlig ikke når det er slutt enten med oss selv eller de rundt oss. Derfor er det så viktig å alltid si god natt og "jeg er glad i deg" til den eller de du er glad i og ikke skilles som uvenner...

Endret 10. februar 2021 av Eva Sofie