Bitter/sint på fortiden - å godta den slik den er (refleksjoner i løpet av en natt)

[Eva Sofie]

Jeg hørte på en podcast i natt - en av mine søvnløse netter pga. smerter dessverre - men der var det en far som hadde opplevd noe han beskrev som "mareritt fra helvetet": At sin egen sønn på 32 år tok sitt eget liv. For øvrig en interessant podcast fra en reflektert far som har forsonet seg med sin sønns valg, men samtidig uttrykker en sterk fortvilelse over guttens valg samtidig som at det anerkjennes som hans valg - en enkel løsning.

Her er lenke til podcastepisoden med Dag Erik Pedersen i "Sorgens kapittel" laget av NRK:
https://radio.nrk.no/podkast/mellom_oss/sesong/sorgens-kapittel/l_775d08c2-9bec-476d-9d08-c29bec976d1c

Jeg synes den er interessant på to måter, og en av dem er at jeg har løftet blikket opp fra min egen navlebeskuende verden hvor alt handlet om å ønske seg død til at jeg nå har begynt å reflektere mer over hvordan jeg hadde lagt en byrde på mine nærmeste livet ut, om jeg selv en gang hadde lykkes for 10-15 år siden da jeg hadde status som kronisk suicidal. Jeg hadde selv sluppet enkelt unna mens mine nærmeste, som hadde valgt livet, måtte gå med sorgen, gode minner og vissheten om at jeg ikke orket mer resten av livet. Faren sier at det går ikke en dag uten at han tenker på sønnen som døde sommeren 2019. Med tanke på at det faktisk bare er halvannet år siden, er jeg svært imponert over farens evne til å tenke rasjonelt og fornuftig over et så ulogisk valg som sønnen gjorde. Han vektlegger også betydningen av å ha et godt sosialt nettverk rundt seg, og det vet en jo er betydningsfullt/viktig for alle. Har en ikke det, er en mer sårbar. "Delt sorg, er halv sorg og delt glede er dobbelt glede" - det er faktisk ikke bare ord som klinger vakkert...

Fra tråden "Bestille journal" og mitt tilsvar nr. 2 i tråden:
"Et velmenende råd fra meg: Les i hvert fall journalen i en periode du er psykisk stabil og i utgangspunktet føler at du har det bra og kan håndtere godt motgang og vanskelige følelser/motgang. Jeg la fra meg journalene etter noen få dager og det er nå tre år siden. Mulig de forblir ulest. Fortiden kan jeg uansett aldri gjøre noe med."

Faren sa noe i podcastepisoden relatert til akkurat det jeg har uthevet i avsnittet fra innlegget jeg skrev opprinnelig i tråden jeg refererer til - og jeg tillot meg å assosiere litt videre på tanken. Han sa at det hjelper ingen eller ingenting å ha dårlig samvittighet eller skyldfølelse over å ikke ha gjort nok, hjulpet nok, gjort noe annet e.l. for i sin situasjon å unngå at sønnen begikk selvmord. Det hjelper ingen dødsfall, enten det er selvforskyldt eller en ulykke som kunne ha vært forhindret. Han sier at det eneste som skjer, er at du selv graver deg ytterligere ned i sorgen. Det er ikke mulig med dagens vitenskap å skru tiden tilbake - heldigvis, vil jeg tilføye.

Og hva har dette med innlegget jeg har sitert fra over? kan du kanskje undre deg. Jeg tenkte at det samme gjelder vårt forhold til fortiden også - særlig om du får vonde følelser opp ved å tenke på det som skjedde som tristhet, sinne, bitterhet, skamfølelse, fornedrigelse e.l. - det vet du best selv. Hvor mange ganger har man ikke tenkt igjennom en hendelse som man føler seg ansvarlig for og tenker at det hele kunne ha vært unngått hvis om at så i fall... Og en trenger ikke ha en psykiatrisk diagnose for å ta seg i å tenke slike tanker - det er hjernens forsøk på å skape mening i noe uforståelig, har jeg blitt forklart av psykologen min. Men hjelper dette? - hjernens eget forsøk på å forstå situasjoner og skape logiske sammenhenger. Nei, hjernen vår er ganske primitiv når alt kommer til alt, i hvert fall på dette nivået. Det er å bruke en masse energi på å fundere og granske og tenke over noe man likevel ikke kan gjøre noe med.

Jeg husker i i et par år frem til 2018 at jeg ble rasende hver gang jeg tenkte over en hendelse som hadde hendt meg med hjemmesykepleien for to år tidligere , der de tråkket grovt over mine grenser og sine grenser over hva som var akseptabelt, likevel kunne jeg forstå med fornuften hvorfor de hadde handlet som de gjorde. Jeg kjente selv etter to år at jeg ble så sint når tankene mine vendte tilbake til dette, at hjertet begynte å slå hardere og raskere, at jeg ubevisst kunne halvveis knytte en neve i forargelse osv., uten å gjøre noe mer ut av det enn å tenke i stillhet videre på det. En dag tenkte jeg: Dette går ikke. Jeg kan ikke reagere så voldsomt på en hendelse skjedd for to år siden jeg nå ikke kan påvirke, og dette skal jeg leve med i årene fremover. Det er ren og skjær idioti. Jeg valgte å legge det bak meg. La hjemmesykepleien få tilgivelse, så å si, og jeg fikk fred. Nå må jeg bare riste litt oppgitt på hodet over hendelsen og dernest meg selv som reagerte så kraftig, men på den andre siden var det positivt at jeg reagerte kraftig: Jeg tillater ikke lenger å la andre tråkke over mine grenser uten å reflektere videre over om det er greit eller ikke. Det kan jeg takke summen av mangeårig terapi av, men særlig de 5 siste årene.

Nå skal jeg runde av - jeg kan ha vansker med å fatte meg i korthet når det er noe jeg er engasjert i - jeg siterte innlegg hvor vi snakket om journalutskrifter. Selv har jeg opplevd mye barn ikke skal oppleve og videre en del urett i psykiatrien, men mine rfaringer kan jeg uansett ikke endre. Og jeg vet ikke om jeg vil, for mine erfaringer i livet har gjort meg til den jeg er (dette gjelder også fysiske funksjonshemninger og sykdommer jeg har - og jeg vet at denne tankegangen er fremmed for en del, men for meg en måte å mestre/akseptere/forsone meg med situasjonen i livet). Hjernen min har gjort drastiske tiltak for å forsøke å få meg til å ikke tenke på det belastende og traumatiske som har skjedd i oppveksten gjennom å utvikle en dissosiativ lidelse, og det gjør at jeg nå går i traumeterapi. Det beste jeg kan gjøre nå, er å leve i livet her og nå, og ikke i fortiden. Jeg må forsøke å gjøre mitt for å bli friskest mulig, for jeg er så heldig at jeg har en lidelse som er formet av ytre omstendigheter og derfor kan rettes på med hardt arbeid og pågangsmot. Det siste jeg ønsker, er å påføre mine nærmeste smerte og lidelse, og det har jeg sett at jeg har gjort når de har blitt oppringt av sykehuset fordi det sto om livet. Slikt fortjener de ikke flere ganger.

Det var det jeg hadde på hjertet etter en søvnløs natt. I dag skal jeg lage yoghurtkake med gelélokk (hjemmelaget gelé) fordi min samboer har hatt bursdag. God torsdag  

Her er for øvrig lenke til hele podcastserien "Sorgens kapittel" i "Mellom oss" produsert av NRK:
https://radio.nrk.no/podkast/mellom_oss/sesong/sorgens-kapittel

Endret 11. februar 2021 av Eva Sofie

[Glitter]

Du har mange fine refleksjoner. Du er nok litt lik meg der. Kan bruke timesvis på å tenke, gruble og reflektere. På både godt og vondt antar jeg.

[AnonymBruker]

Har du overveid og skrive dagbok eller en blogg.

Det kan til tider bli litt vel lange innlegg.

Anonymkode: ceacc...fd0