Kan man bli tvunget til å bo i bemannet bolig /omsorgsbolig?

[AnonymBruker]

? 

Anonymkode: f424e...3d3

[Eva Sofie]

Jeg ble veldig sterkt anbefalt dette og det så ut som at jeg ikke hadde noe valg på stedet jeg bodde for ca. 17 år siden. Fastlege, psykiatrisk hjemmesykepleier, terapeut, DPS, dagavdeling, somatisk hjemmesykepleie - kort og godt alle instanser rundt meg - så ikke andre tiltak rundt meg enn bemannet bolig som beste mulighet for å gi meg best hjelp fordi jeg på den tiden fungerte så dårlig og det ble hyppige innleggelser og mye selskading. Jeg følte at det absolutt ikke var det riktige. Tre måneder etter at forslaget ble lagt frem for meg, flyktet jeg frivillig til en annen kant av landet og her har det aldri vært snakk om slike tiltak. Det var ingen lett avgjørelse, for jeg flyttet fra en svært dyktig terapeut jeg endelig hadde fått og stått på venteliste hos i to år og da fått god hjelp av i 9 måneder, men jeg kunne ikke akseptere en slik inngripen i livet mitt. Jeg opplevde etter flytting å få mer ansvar for egen helse, og med mer ansvar opplevde jeg også at det fulgte mer tillit til meg.

Etter denne opplevelsen, har jeg aldri tatt initiativ til individuell plan og samarbeidsmøter om og med pasienten (nå står det helt stille i hodet). Dette har uten tvil sine ulemper når jeg i mitt tilfelle har p.t. 11 ulike hjelpeinstanser i livet mitt, men det går fint å ordne det på egenhånd og sørge for at hver enkelt får den informasjon de trenger. Det krever mer oversikt, innsats og bevissthet fra meg, men så lenge jeg ser meg i stand til det, går det fint (for min del). Dette er ikke en generell anbefaling, men jeg forteller hvordan det fungerer for meg. Hver enkelt må ta stilling til hvordan det best kan løses for seg. Jeg vet det er svært mange som er fornøyd med IP og samarbeidsmøter (heter det bare det?) - så vi er ulikt satt sammen med ulike behov og preferanser. Og godt er det...

[AnonymBruker]

Ja, men da må man være forferdelig dårlig og lite velfungerende.

Anonymkode: 3d230...315

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Jeg ble veldig sterkt anbefalt dette og det så ut som at jeg ikke hadde noe valg på stedet jeg bodde for ca. 17 år siden. Fastlege, psykiatrisk hjemmesykepleier, terapeut, DPS, dagavdeling, somatisk hjemmesykepleie - kort og godt alle instanser rundt meg - så ikke andre tiltak rundt meg enn bemannet bolig som beste mulighet for å gi meg best hjelp fordi jeg på den tiden fungerte så dårlig og det ble hyppige innleggelser og mye selskading. Jeg følte at det absolutt ikke var det riktige. Tre måneder etter at forslaget ble lagt frem for meg, flyktet jeg frivillig til en annen kant av landet og her har det aldri vært snakk om slike tiltak. Det var ingen lett avgjørelse, for jeg flyttet fra en svært dyktig terapeut jeg endelig hadde fått og stått på venteliste hos i to år og da fått god hjelp av i 9 måneder, men jeg kunne ikke akseptere en slik inngripen i livet mitt. Jeg opplevde etter flytting å få mer ansvar for egen helse, og med mer ansvar opplevde jeg også at det fulgte mer tillit til meg.

Etter denne opplevelsen, har jeg aldri tatt initiativ til individuell plan og samarbeidsmøter om og med pasienten (nå står det helt stille i hodet). Dette har uten tvil sine ulemper når jeg i mitt tilfelle har p.t. 11 ulike hjelpeinstanser i livet mitt, men det går fint å ordne det på egenhånd og sørge for at hver enkelt får den informasjon de trenger. Det krever mer oversikt, innsats og bevissthet fra meg, men så lenge jeg ser meg i stand til det, går det fint (for min del). Dette er ikke en generell anbefaling, men jeg forteller hvordan det fungerer for meg. Hver enkelt må ta stilling til hvordan det best kan løses for seg. Jeg vet det er svært mange som er fornøyd med IP og samarbeidsmøter (heter det bare det?) - så vi er ulikt satt sammen med ulike behov og preferanser. Og godt er det...

Jeg hadde nok ikke blitt tvunget, men jeg ble sterkt anbefalt det og søknad ble sendt inn. Men etter hvert kjente jeg på at det ville jo nesten være som en endestasjon. Hvordan skulle jeg kunne bli mer fungerende ved å bo slik? Så jeg sa det fra meg etter å ha stått på venteliste i ett år (er svært få slike boliger i denne kommunen). 

Ikke så drastisk som å flytte til andre siden av landet da, hehe. Men jeg skjønner deg. 

[Eva Sofie]

11 timer siden, Glitter skrev:

Jeg hadde nok ikke blitt tvunget, men jeg ble sterkt anbefalt det og søknad ble sendt inn. Men etter hvert kjente jeg på at det ville jo nesten være som en endestasjon. Hvordan skulle jeg kunne bli mer fungerende ved å bo slik? Så jeg sa det fra meg etter å ha stått på venteliste i ett år (er svært få slike boliger i denne kommunen). 

Jo, men angret ikke du også på et tidspunkt og stilte spørsmålstegn ved om du hadde gjort det riktige da du sa fra deg plassen fordi du ble dårligere enn du var da du "hoppet ut" av ventelisten?

Jeg tenker uansett at å trekke seg fra et tilbud med begrunnelse i at det er få slike leiligheter på stedet, er å bagatellisere seg selv og sine egne behov. Det kan jo nettopp være én av problemområdene som gjør at man i utgangspunktet har blitt kandidat for et slikt tilbud. Jeg håper at om noen blir anbefalt å søke om bemannet bolig og føler at det kan være til støtte og hjelp, skal en ta imot dette - det skader ikke å la det få et forsøk. Ikke vurder på egenhånd at du er for frisk, lite verdt (eller andre merkelige argument) til å ta imot et slikt tilbud - det er sykdommen som snakker til deg. La fagfolk og tildelingsenheten i kommunen avgjøre det - du er heldigvis fritatt fra den oppgaven. Spør andre til råds om du er usikker, behandler eller andre i hjelpeapparatet, familie eller venner. Og om du forsøker og finner ut etter ett eller to år at dette ikke var det riktige tilbudet, er det mulig å flytte igjen.

Kan legge til, før noen anonyme brukere må påpeke et eller annet til dette svaret, at jo, i blant er det lettere å gi råd enn å følge de selv - det tror jeg nesten alle med psykiske vansker kan kjenne seg igjen i?

[Glitter]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jo, men angret ikke du også på et tidspunkt og stilte spørsmålstegn ved om du hadde gjort det riktige da du sa fra deg plassen fordi du ble dårligere enn du var da du "hoppet ut" av ventelisten?

Jeg tenker uansett at å trekke seg fra et tilbud med begrunnelse i at det er få slike leiligheter på stedet, er å bagatellisere seg selv og sine egne behov. Det kan jo nettopp være én av problemområdene som gjør at man i utgangspunktet har blitt kandidat for et slikt tilbud. Jeg håper at om noen blir anbefalt å søke om bemannet bolig og føler at det kan være til støtte og hjelp, skal en ta imot dette - det skader ikke å la det få et forsøk. Ikke vurder på egenhånd at du er for frisk, lite verdt (eller andre merkelige argument) til å ta imot et slikt tilbud - det er sykdommen som snakker til deg. La fagfolk og tildelingsenheten i kommunen avgjøre det - du er heldigvis fritatt fra den oppgaven. Spør andre til råds om du er usikker, behandler eller andre i hjelpeapparatet, familie eller venner. Og om du forsøker og finner ut etter ett eller to år at dette ikke var det riktige tilbudet, er det mulig å flytte igjen.

Kan legge til, før noen anonyme brukere må påpeke et eller annet til dette svaret, at jo, i blant er det lettere å gi råd enn å følge de selv - det tror jeg nesten alle med psykiske vansker kan kjenne seg igjen i?

Haha, ja, jeg angret faktisk på det da jeg kom inn i en ny langvarig periode med forverring. Men jeg var ikke i aktiv rus i hvert fall og tålte å være hjemme lenger av gangen. Men jeg stilte jo spørsmål ved om det var riktig av meg. 

Likevel tenker jeg jo på dette med ungene. De boligene som er her i byen, de er det ikke plass til barn i, og hva om jeg skulle møte en mann (som om jeg tørr det da...)? Da blir veien til å bli forlatt kort hvis jeg bor der. Slik tenker jeg, men er kanskje feil måte å tenke på. Hvis jeg ser bort fra de to tingene, så hadde jeg kanskje hatt godt av et slikt tilbud. Men har nå sagt det i fra meg, og er innstilt på å klare det i egen bolig. Det må jo bare gå. 

Men du har jo rett i at det er lurt å høre på de som anbefaler det. Saken var bare den at da jeg sa den i fra meg så var jeg akkurat kommet ut av rusbehandling og var bedre enn på lang tid. Så de også så seg blind på den gode perioden. Så de gjorde ikke noe for å få meg til å tenke over at jeg burde faktisk holde meg på ventelisten, fordi tilbakefall var ennå fullt mulig og jeg kunne heller si nei når jeg fikk tilbud. Dessverre så ble jeg jo dårligere igjen i løpet av noen måneder hjemme fra rusbehandling.

Men jeg fungerer likevel bedre nå enn da jeg ble satt på venteliste. Fungerer bare ikke godt nok. Er jo tross alt regelmessig innlagt.

Og ja, det er lettere å gi råd enn å følge de selv alltid. Det gjelder meg og det.