Føle en maser på og plager psykiatrien

[AnonymBruker]

Flere som føler de tar for mye plass i psykiatrien og maser for mye / ringer for mye / krever for mye osv? 

Anonymkode: 771b0...a52

[MiaMaia]

Jeg føler ikke direkte at jeg maser men føler at jeg tar plassen til noen andre som kanskje kunne trengt det mer enn meg. 

[Gjest]

Nei, jeg synes ikke at jeg maser i det hele tatt. Jeg møter opp til timene jeg får og gjør mitt beste for å nyttiggjøre meg behandlingen (DPS). Tidligere kunne jeg tenke som @MiaMaia, men etter nok forsikringer fra behandlerne vet jeg nå at jeg ikke hadde hatt noe tilbud hvis ikke de mente at jeg hadde behov for det. Jeg tar derfor ikke opp plassen til noen. 

[Glitter]

Ja kan kjenne på det innimellom. Og har sagt det noen ganger til behandler. Men hun har som personen over meg sagt at jeg får de tilbudene jeg har for en grunn. Og at når hun sier jeg bare må ringe innimellom innleggelsene så er det fordi hun mener det. Ringer vel i snitt en gang i uken. Noen uker blir det to ganger, mens andre klarer jeg meg uten.

Uansett. Føler innimellom at jeg bruker et tonn av ressurser, men må vel bare huske på at det er fordi jeg trenger det. Dessverre må man vel si til det.

[MiaMaia]

3 timer siden, Anbru skrev:

Nei, jeg synes ikke at jeg maser i det hele tatt. Jeg møter opp til timene jeg får og gjør mitt beste for å nyttiggjøre meg behandlingen (DPS). Tidligere kunne jeg tenke som @MiaMaia, men etter nok forsikringer fra behandlerne vet jeg nå at jeg ikke hadde hatt noe tilbud hvis ikke de mente at jeg hadde behov for det. Jeg tar derfor ikke opp plassen til noen. 

Det var en grei tanke å ha med seg..

[AnonymBruker]

Jeg blir bare avvist utenom timene med behandleren min så det er både nytteløst og frustrerende. Jeg er til tider så syk at jeg er redd for hva jeg kan komme til å gjøre med meg selv, men jeg får ikke noe hjelp utenom de oppsatte timene med behandleren og det gjør meg sykere merker jeg.

Anonymkode: f8957...749

[Eva Sofie]

Ja, dette føler jeg svært sterkt på - både innen somatikk og psykiatri. Dette tror jeg blir et fokus i dagens terapitime sammenholdt med temaet skamfølelse og det å føle seg verdiløs fordi jeg tror det henger sammen - det håper jeg at vi skal utforske mer. Skam og verdiløshet er noe som gjennomsyrer meg og min hverdag nesten ut og inn. Jeg vet godt den riktige (fornuftige) tankegangen som @Anbru og @Glitter nevner, fordi noen har fortalt meg den, men den er pugget utenat og gjelder på et vis ikke for meg. Og jeg kan høre psykologen min: Hva gjør deg så spesiell og hvorfor? Hva har du gjort galt i livet og mot hvem? Jeg blir svar skyldig, for det er en logisk brist et sted. Vi har snakket om emnet før angrepet fra ulike vinkler, men likevel sitter skamfølelsen og det å ikke være verdt noe fullstendig fast. Og jeg blir jo usikker - er det verdt å bruke flere terapitimer på dette i det hele tatt? Er det riktig å fokusere på årsak eller symptom?

Er det slik her, som ved f.eks. suicidalitet du forklarte @kupton , at en må løse årsaken eller lidelsen for å få problemet bort? I mitt tilfelle kommer dette av flere opplevelser uavhengig av hverandre fra 4-5-årsalder og det fortsatte ut ungdomsskolen. Som voksen har jeg fortsatt det hele med å finne "beviser" for å bekrefte barndommens antakelser i sosiale relasjoner med mennesker, men dette jobber jeg med å få en stopp på.

[Glitter]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

Ja, dette føler jeg svært sterkt på - både innen somatikk og psykiatri. Dette tror jeg blir et fokus i dagens terapitime sammenholdt med temaet skamfølelse og det å føle seg verdiløs fordi jeg tror det henger sammen - det håper jeg at vi skal utforske mer. Skam og verdiløshet er noe som gjennomsyrer meg og min hverdag nesten ut og inn. Jeg vet godt den riktige (fornuftige) tankegangen som @Anbru og @Glitter nevner, fordi noen har fortalt meg den, men den er pugget utenat og gjelder på et vis ikke for meg. Og jeg kan høre psykologen min: Hva gjør deg så spesiell og hvorfor? Hva har du gjort galt i livet og mot hvem? Jeg blir svar skyldig, for det er en logisk brist et sted. Vi har snakket om emnet før angrepet fra ulike vinkler, men likevel sitter skamfølelsen og det å ikke være verdt noe fullstendig fast. Og jeg blir jo usikker - er det verdt å bruke flere terapitimer på dette i det hele tatt? Er det riktig å fokusere på årsak eller symptom?

Er det slik her, som ved f.eks. suicidalitet du forklarte @kupton , at en må løse årsaken eller lidelsen for å få problemet bort? I mitt tilfelle kommer dette av flere opplevelser uavhengig av hverandre fra 4-5-årsalder og det fortsatte ut ungdomsskolen. Som voksen har jeg fortsatt det hele med å finne "beviser" for å bekrefte barndommens antakelser i sosiale relasjoner med mennesker, men dette jobber jeg med å få en stopp på.

Kjenner meg godt igjen du sier. Jeg sliter også med mye skam og det å være verdiløs. Jeg føler meg som en fæl person og er inne i en periode med massiv selvsttaffing og har ukontrollerbare tanker om at jeg fortjener å dø og lide. Da får jeg også slike spørsmål som du kommer med der. Fordi hvorfor fortjener jeg så mye straff og lidelse spør hun meg. Og svaret mitt er at det er jo bare sånn. Men det gjelder ikke andre personer. Det gjelder bare meg. Så det er ikke helt logisk nei. 

Kanskje Kupton har noe å si i forhold til det du spør om. Kanskje når det sitter sånn inn til margen, så er det nesten umulig å endre på? Vet ikke helt jeg. Men det er på det nivået at når noen motsier meg på dette med at jeg fortjener straff og død, så føler jeg de lyver til meg. Selv om jeg rasjonelt sett kan se at det gir ingen mening at de skal lyve. Og i hvert fall ikke at jeg har rett og alle de andre feil.

Endret 17. februar 2021 av Glitter

[Fionys]

Nei det føler jeg ikke, de få gangene jeg har ringt til dps så har jeg blitt tatt seriøst.