Jeg er for passiv i samtaleterapien.

[Fru2020]

12 minutter siden, merida skrev:

Jeg spør fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg har jobbet mye med noe lignende. Prøv å finne ut (for deg selv) hva du er redd for at han skal se. Utforsk dette. 

Jeg har satt meg til med penn og papir nå og prøver å skrive ned hva jeg tenker om dette. 

[frosken]

2 timer siden, Fru2020 skrev:

Jeg prøver i starten av timen. Det føles akkurat som å se på noe som er veldig ubehagelig, som å se på solen. Men jeg har som mål å klare å se på han mer....

Det at det er ubehagelig, er ikke en god grunn til å unngå det helt. Jeg tenker at dersom du prioriterer å se mer, så vil du også komme ut av noe av det passive. 

[Fru2020]

13 minutter siden, frosken skrev:

Det at det er ubehagelig, er ikke en god grunn til å unngå det helt. Jeg tenker at dersom du prioriterer å se mer, så vil du også komme ut av noe av det passive. 

Du har nok helt rett. Det at jeg ikke gir blikkontakt er noe som jeg virkelig ikke liker med meg selv. Jeg er fast bestemt på å prøve, men det er svært vanskelig for meg.

[kupton]

16 timer siden, Fru2020 skrev:

Vi har ikke satt oss noe mål for terapien. Målet mitt er å komme meg utav den stadig tilbakevendende suicidalproblemtikken og kunne komme tilbake i jobb. Jeg har blandet personlighetsforstyrrelse og er nå i ferd med å forstå hvor omfattende dette er i livet mitt så jeg har nok et håp om bedring også på dette området.

1. Jeg mener bestemt at det er avgjørende å ha et eller flere mål for behandlingen. Dette må en drøfte og komme frem til en lik forståelse av mellom behandler og pasient. Det er behandlers ansvar å sørge for dette, men når det ikke er gjort, kan du ta det opp som et tema i timene.

2. Jeg legger merke til de ordene du bruker. Du skriver flere ganger om "spørsmål og svar" begge veier. Terapi må ikke i hovedsak bli spørsmål og svar. Like mye blir det å bringe frem tema som kan drøftes. Se på det fra ulike vinkler. Og ikke minst fremkalle undring. Om behandler klarer å få deg til å undres, er det bra. Så må du gjøre som @Eva Sofie har beskrevet så godt flere steder: Du må minst ha tre hjemmeøkter for hver konsultasjon: * Den umiddelbare undring og gjennomtenking like etter timen når du er på vei hjem/kommer hjem (kommer på rommet under innleggelse). ** Så må du har en lengre undringssesjon med deg selv sånn ca midt mellom timene. *** Til slutt må du ha en god sesjon før neste time der du oppsummere for deg selv refleksjonene du har hatt siste uke, hvordan du skal legge disse frem i timen, og om det evt er noe nytt du ønsker å drøfte med behandler.

Lykke til :-)

[kupton]

Tror du kan ha nytte av dette innlegget skrevet av nhd:

 

[Fru2020]

1 time siden, kupton skrev:

1. Jeg mener bestemt at det er avgjørende å ha et eller flere mål for behandlingen. Dette må en drøfte og komme frem til en lik forståelse av mellom behandler og pasient. Det er behandlers ansvar å sørge for dette, men når det ikke er gjort, kan du ta det opp som et tema i timene.

2. Jeg legger merke til de ordene du bruker. Du skriver flere ganger om "spørsmål og svar" begge veier. Terapi må ikke i hovedsak bli spørsmål og svar. Like mye blir det å bringe frem tema som kan drøftes. Se på det fra ulike vinkler. Og ikke minst fremkalle undring. Om behandler klarer å få deg til å undres, er det bra. Så må du gjøre som @Eva Sofie har beskrevet så godt flere steder: Du må minst ha tre hjemmeøkter for hver konsultasjon: * Den umiddelbare undring og gjennomtenking like etter timen når du er på vei hjem/kommer hjem (kommer på rommet under innleggelse). ** Så må du har en lengre undringssesjon med deg selv sånn ca midt mellom timene. *** Til slutt må du ha en god sesjon før neste time der du oppsummere for deg selv refleksjonene du har hatt siste uke, hvordan du skal legge disse frem i timen, og om det evt er noe nytt du ønsker å drøfte med behandler.

Lykke til 🙂

Takk for grundig svar 🙂

Du hatt nok rett i at det ikke først og fremst skal være spørsmål og svar. Jeg hadde ikke problemer med å komme opp med tema hos min forrige psykolog, da hadde jeg alltid ting jeg ville snakke om. Men da handlet det alltid om ting jeg opplevde på sengeposten og i behandling. Nå er jeg ikke så opptatt av det og vi skal snakke mer om meg og da blir det vanskelig. 

Musikkterapeuten min har tipset meg om å skrive min egen journal. Det kan være endel av de tre hjemmeøktene du beskriver. Et problem for meg et at jeg glemmer veldig fort, både hva vi har snakket om og hva jeg har tenkt. Mulig jeg har hengt meg for mye opp i det hun sa om at jeg ikke skulle være forberedt på hva vi skulle snakke om i timen.

Jeg skal teste ut de tre øktene.

[Eva Sofie]

17 timer siden, Fru2020 skrev:

Musikkterapeuten min har tipset meg om å skrive min egen journal. Det kan være endel av de tre hjemmeøktene du beskriver. Et problem for meg et at jeg glemmer veldig fort, både hva vi har snakket om og hva jeg har tenkt. Mulig jeg har hengt meg for mye opp i det hun sa om at jeg ikke skulle være forberedt på hva vi skulle snakke om i timen.

Jeg skal teste ut de tre øktene.

Den første økten for meg selv umiddelbart etter timen, bruker jeg på å skrive ned stikkord fra timen som jeg senere, som regel er det best samme dag, skriver et eget sammendrag (eller "journal") fra timen. Den er i praksis annerledes enn de fleste journaler jeg har lest og referat blir da et mer dekkende ord. Mitt referat blir en mer detaljert sammenfatning av det vi snakket om. Jeg ser at notatene har endret seg i løpet av 5 år. De har en tendens til å bli lengre og mer detaljerte nå enn hva de var i begynnelsen. Mulig det også har med å gjøre at jeg klarer å være mer til stede og samlet i samtalene (mindre dissosiasjon) nå enn for 4-5 år siden. Jeg ser at mens jeg skriver notatet, kan jeg ofte se det som ble sagt under timen fra en annen vinkel enn under selve timen. Det blir som om jeg gjennomgår den med litt avstand eller med litt andre briller på meg - og det er ofte en fordel i mange situasjoner. Jeg kan også huske tydelig setninger som psykologen sa og satt inn i sammenhengen fra samtalen satt ned på papiret, gir det mer mening enn i en samtale som kanskje først og fremst opplevdes som kaotisk rent emosjonelt. Fordel er det også om jeg ønsker å gå tilbake, om jeg husker at vi en gang snakket om det og det emnet, men ønsker å finne mer ut av det.

Vedr. dette med at psykiateren har sagt at du ikke skal forberede deg til timene: Jeg undrer litt på om du kanskje kan ha misforstått henne litt, og dersom du har det, er det svært uheldig for terapien din. For meg høres det svært merkelig ut at en pasient ikke skal møte opp forberedt til en terapitime, men det kan nok variere ut ifra problemstilling. Jeg tenker at det i hvert fall ikke skader å stille henne et ekstra spørsmål for å se om du kan ha forstått henne riktig i det at du ikke skal forberede deg til timene fordi du skal øves opp i å ikke hele tiden ha et kontrollbehov. For meg krasjer det litt i hvordan en skal klare å få utbytte av sin egen terapi. Det er lov som pasient å stille spørsmålstegn.

[Fru2020]

10 timer siden, Eva Sofie skrev:

Den første økten for meg selv umiddelbart etter timen, bruker jeg på å skrive ned stikkord fra timen som jeg senere, som regel er det best samme dag, skriver et eget sammendrag (eller "journal") fra timen. Den er i praksis annerledes enn de fleste journaler jeg har lest og referat blir da et mer dekkende ord. Mitt referat blir en mer detaljert sammenfatning av det vi snakket om. Jeg ser at notatene har endret seg i løpet av 5 år. De har en tendens til å bli lengre og mer detaljerte nå enn hva de var i begynnelsen. Mulig det også har med å gjøre at jeg klarer å være mer til stede og samlet i samtalene (mindre dissosiasjon) nå enn for 4-5 år siden. Jeg ser at mens jeg skriver notatet, kan jeg ofte se det som ble sagt under timen fra en annen vinkel enn under selve timen. Det blir som om jeg gjennomgår den med litt avstand eller med litt andre briller på meg - og det er ofte en fordel i mange situasjoner. Jeg kan også huske tydelig setninger som psykologen sa og satt inn i sammenhengen fra samtalen satt ned på papiret, gir det mer mening enn i en samtale som kanskje først og fremst opplevdes som kaotisk rent emosjonelt. Fordel er det også om jeg ønsker å gå tilbake, om jeg husker at vi en gang snakket om det og det emnet, men ønsker å finne mer ut av det.

Vedr. dette med at psykiateren har sagt at du ikke skal forberede deg til timene: Jeg undrer litt på om du kanskje kan ha misforstått henne litt, og dersom du har det, er det svært uheldig for terapien din. For meg høres det svært merkelig ut at en pasient ikke skal møte opp forberedt til en terapitime, men det kan nok variere ut ifra problemstilling. Jeg tenker at det i hvert fall ikke skader å stille henne et ekstra spørsmål for å se om du kan ha forstått henne riktig i det at du ikke skal forberede deg til timene fordi du skal øves opp i å ikke hele tiden ha et kontrollbehov. For meg krasjer det litt i hvordan en skal klare å få utbytte av sin egen terapi. Det er lov som pasient å stille spørsmålstegn.

Takk for et godt og grundig svar. Jeg tok til meg tipset og har funnet meg en fin bok som jeg idag skrev referat etter utskrivelsessamtalen i. Tenkte jeg skulle skrive referat rett etter timen, så skrive inn ting jeg har glemt som kommer frem i journalen. Så skrive inn evt.spørsmål/kommentarer som jeg har dagen før jeg skal i samtale. Jeg kjenner på meg selv at dette blir bra. 

Jeg kommer i tillegg til å tegne illustrasjoner og skrive dikt inspirert av timen. Det har jeg gjort tidligere også.

______________

Jeg er så glad for tilbakemeldingene i denne tråden. Det har tvunget meg til å tenke gjennom hvorfor det har blitt sånn og jeg er klar for å snakke med poliklinisk behandler om det i morgen.

Snakket med min behandler på sengeposten i dag og fikk forklaring på hva han mente var kontrollerende og jeg fikk sagt at jeg hadde tatt opp problemstillingen her og fått gode tips:-)