Hvorfor får alltid det negative rett?

[UtakknemligDiva]

Det andre får til får ikke nødvendigvis jeg til, men det ikke jeg får til kan de fleste andre få til. I tillegg så får mobberne mine og mammas eks rett. Jeg ble ikke noe før jeg var 30. Jeg klarte å holde meg oppe noen år ja, men nå er jeg tilbake til bunnen «der jeg hører hjemme». Det eneste jeg liksom klarer er å få jobber som tenåringer får. Nå blir snart mine yngste søsken voksne og begge kommer til å få seg leilighet når de er 18. Jeg er 30 og har ikke sjanse enda en gang. Det er fordi de har en far som er mer kynisk og kommer seg frem. Jeg har liksom moren min jeg har blitt lik og hun er mer slik som må snu på krona, og det har hun vært hele livet. Har vel arvet mer fra henne jeg da.... og eksen hennes får såklart gleden av å se at hans egne mestrer hele livet mens vi taperbarna som er fra en annen mann bare har slike jobber der vi nesten aldri kan ta fri. Sånn kjedelig og begrenset. 

Hva slags fremtid er det jeg har egentlig? 
Alt jeg har sett frem til blir vel bare i drømmene. Mine dager består av å gå på forskjellige kjøpesenter (slik at ikke folk skal kjenne meg igjen). Går helt alene. 

[Eva Sofie]

Gnage-gnage-gnage - samme om og om igjen.

Synes du at du kommer noen vei med å skrive om dette temaet gjentakende ganger på DOL de siste månedene? Hva ønsker du å oppnå og få av tilbakemeldinger?

Kan du forstå at mange gir litt opp når en ser at uansett hvilket råd en forsøker å gi deg, så ser det ut til å prelle av deg, som vannet på en pels som ristes. Jeg har åpenbart litt tro igjen på deg - for jeg har en utrettelig tro på at så lenge det er liv, er det håp... Men i din sak forutsetter det at det er egen vilje og motivasjon til endring til stede.

[UtakknemligDiva]

41 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Gnage-gnage-gnage - samme om og om igjen.

Synes du at du kommer noen vei med å skrive om dette temaet gjentakende ganger på DOL de siste månedene? Hva ønsker du å oppnå og få av tilbakemeldinger?

Kan du forstå at mange gir litt opp når en ser at uansett hvilket råd en forsøker å gi deg, så ser det ut til å prelle av deg, som vannet på en pels som ristes. Jeg har åpenbart litt tro igjen på deg - for jeg har en utrettelig tro på at så lenge det er liv, er det håp... Men i din sak forutsetter det at det er egen vilje og motivasjon til endring til stede.

Men endring til hva? Bare akseptere at de er slutt på all spenning? 
Sikte på delvis nav liv og begynne å leve som før igjen? Der livet gikk helt i reprise? Med jobb og hjem på samme geografiske område?

Endret 21. februar 2021 av 90tallsbarn

[Eva Sofie]

22 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men endring til hva? Bare akseptere at de er slutt på all spenning? 
Sikte på delvis nav liv og begynne å leve som før igjen? Der livet gikk helt i reprise? Med jobb og hjem på samme geografiske område?

Endring av innstilling og hvilket sted du ser på livet ditt fra. Mange her oppfordrer deg til å skrive om andre emner, men du fortsetter som før. Da kan en heller ikke forvente at noe endrer seg når en selv ikke gjør noe annerledes.

Samme kan du ta med deg konkret om det du skriver om også. Du kan ikke forvente endring ift. venner, din holdning til moren din, innstilling på livet m.m. så lenge du aktivt ikke gjør noe selv for å endre det. Utfordre deg selv på å tenke på nytt