Kupton

[AnonymBruker]

Hvor mye er det greit å fortelle behandler om? Bør jeg si absolutt alt om meg selv uansett om det er veldig personlig eller tror du behandleren helst vil at det ikke nødvendigvis bør snakkes om?

Anonymkode: 7f359...841

[kupton]

Fortell alt. Ellers kan du ikke hjelpes. 

[Eva Sofie]

kupton skrev (1 time siden):

Fortell alt. Ellers kan du ikke hjelpes. 

Og om vi skulle utelat noe/en del personlig fra terapien, tror jeg mye viktig hadde blitt utelatt. Vi mennesker er slik skrudd sammen at vi ønsker å ha det bekvemt og det som virkelig hadde trengt å bli satt lys på, hadde kanskje ikke fått lys på seg. Terapi handler i stor grad om å gjøre nye ting en ikke er vant til å gjøre fra før - og en har også fått en fantastisk anledning når en først har fått tildelt en terapeut som ikke burde gå fra en. Kanskje vil jeg angre i ettertid på at jeg ikke benyttet meg av muligheten når terapien er over? Slik tenker jeg selv for å motivere meg til å hoppe i det med begge beina - og det går som oftest bra. Jeg har i de aller fleste tilfeller opplevd å bli møtt med respekt. I hvert fall i nyere tid.

[AnonymBruker]

kupton skrev (4 timer siden):

Fortell alt. Ellers kan du ikke hjelpes. 

Det er bare det at det er lettere sagt enn gjort, men jeg skal forsøke.

Anonymkode: 7f359...841

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Og om vi skulle utelat noe/en del personlig fra terapien, tror jeg mye viktig hadde blitt utelatt. Vi mennesker er slik skrudd sammen at vi ønsker å ha det bekvemt og det som virkelig hadde trengt å bli satt lys på, hadde kanskje ikke fått lys på seg. Terapi handler i stor grad om å gjøre nye ting en ikke er vant til å gjøre fra før - og en har også fått en fantastisk anledning når en først har fått tildelt en terapeut som ikke burde gå fra en. Kanskje vil jeg angre i ettertid på at jeg ikke benyttet meg av muligheten når terapien er over? Slik tenker jeg selv for å motivere meg til å hoppe i det med begge beina - og det går som oftest bra. Jeg har i de aller fleste tilfeller opplevd å bli møtt med respekt. I hvert fall i nyere tid.

Det er akkurat det at jeg e redd for følelser, men det kan ikke skje noe annet enn at terapien stopper opp og som du påpeker så  bør jeg benytte meg av terapien i stedet.

Anonymkode: 7f359...841

[AnonymBruker]

kupton skrev (4 timer siden):

Fortell alt. Ellers kan du ikke hjelpes. 

I tidligere terapi har ikke terapeuten spurt noe særlig om mitt egentlige problem selv om jeg har fortalt at jeg sliter med det og det har gjort at terapien har blitt overfladisk og jeg sliter like mye nå som før jeg startet. Denne gang har jeg fått en terapeut som har fått meg til å åpne meg mye mer og problemet er tatt tak i, men allikevel så prøver jeg å bortforklare noe fordi det er så pinlig å snakke om. Jeg har bare blitt møtt med respekt og informasjon fra terapeuten så jeg er heldig. Allikevel så klarer jeg ikke å åpne meg 100%. Hvorfor er jeg så lukket og redd for at terapeuten ikke skal like meg? Jeg har alltid vært redd for å si meningene mine i frykt for å ikke bli likt så det kan kanskje være derfor? Hører det til en psykdom å være slik at jeg alltid er redd for å bli mislikt og gjør nesten hva som helst for at andre skal like meg?

Anonymkode: 7f359...841

[kupton]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er bare det at det er lettere sagt enn gjort, men jeg skal forsøke.

Anonymkode: 7f359...841

Alt terapeuter gjør er jo slik: Lettere sagt enn gjort. Likevel må en si det. Til hovedspørsmålet ditt: Det er jo ganske stor sannsynlighet for at det som det er vanskeligst å snakke om også er blant de viktigste ting å drøfte.

[AnonymBruker]

kupton skrev (56 minutter siden):

Alt terapeuter gjør er jo slik: Lettere sagt enn gjort. Likevel må en si det. Til hovedspørsmålet ditt: Det er jo ganske stor sannsynlighet for at det som det er vanskeligst å snakke om også er blant de viktigste ting å drøfte.

Jeg har åpnet meg en god del og jeg trodde at når jeg bare fikk luftet hovedproblemet mitt for terapeuten så skulle jeg få slappet mer av, men nå er jeg bare opptatt av om jeg blir sett på annerledes og ikke bli likt og det plager meg. Er det vanlig tankegang eller er jeg for følsom?

Anonymkode: 7f359...841

[kupton]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er det vanlig tankegang eller er jeg for følsom?

Det er dessverre en vanlig (men feil) tankegang. Terapeuter har ikke slike tanker om pasienter. Muligens med unntak for om du har fortalt om pervers sadisme mot barn.

[AnonymBruker]

kupton skrev (3 timer siden):

Det er dessverre en vanlig (men feil) tankegang. Terapeuter har ikke slike tanker om pasienter. Muligens med unntak for om du har fortalt om pervers sadisme mot barn.

Jeg slipper å bekymre meg om det forstår jeg. Det har ikke noe som helst å gjøre med pervers sadisme mot barn (forstod at du satt det litt på spissen her)

Anonymkode: 7f359...841