Å godta at livet aldri blir det samme igjen (langvarig bipolar depresjon/utmattelse)

[AnonymBruker]

Jeg ble syk med bipolar depresjon da jeg var godt voksen. Sykdommen ble utløst etter år i en veldig stressende livssituasjon. Jeg har prøvd mange ulike medikamenter og behandlinger og har landet på Litium. 

Jeg kjenner mye på sorgen over å ikke kunne fungere som jeg ønsker. Heldigvis er barna store og mannen min veldig forståelsesfull (så lenge det eventuelt varer). 

Hvordan er det for deg som strever med noe av det samme? Har du livssituasjon og håp for fremtiden? Jeg er fryktelig sliten.

Anonymkode: 6ab68...9af

[krøll9]

Det gir mening for meg at du tenker slik, da du slik jeg forstår det sitter fast i en langvarig depresjon. Det føles sikkert fastkjørt. Men så kan det også endre seg igjen. Det går kanskje ikke helt an for deg å forestille seg der fra "andre siden" Men kanskje hvis du husker tilbake på tidligere erfaringer går det an å erkjenne rent rasjonelt.  

Kanskje nå ikke er tida for deg å se for deg hele fremtiden og planer for livet- det blir en bedrøvelig dårlig film bedømt ut fra brillene  regissøren ser gjennom nå. Tenk kortsiktig. Eller ikke tenk så veldig i det hele tatt. Kommer sikkert bare videre tankespinn ut av det uansett. Heller gjør. Eventuelt hvil. Alt ettersom. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg ble syk med bipolar depresjon da jeg var godt voksen. Sykdommen ble utløst etter år i en veldig stressende livssituasjon. Jeg har prøvd mange ulike medikamenter og behandlinger og har landet på Litium. 

Jeg kjenner mye på sorgen over å ikke kunne fungere som jeg ønsker. Heldigvis er barna store og mannen min veldig forståelsesfull (så lenge det eventuelt varer). 

Hvordan er det for deg som strever med noe av det samme? Har du livssituasjon og håp for fremtiden? Jeg er fryktelig sliten.

Anonymkode: 6ab68...9af

Har du hatt hypomani eller mani før?

Anonymkode: f88b2...1f8

[Ftss]

Er verken særlig deprimert eller bipolar men kan relatere til utmattelse etter langvarig stress. Har egentlig bare godtatt at det er sånn å at jeg trenger mye mer hvile enn før så gjør jeg så godt jeg kan i hverdagen og unngår stress (det innebærer også trening).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg ble syk med bipolar depresjon da jeg var godt voksen. Sykdommen ble utløst etter år i en veldig stressende livssituasjon. Jeg har prøvd mange ulike medikamenter og behandlinger og har landet på Litium. 

Jeg kjenner mye på sorgen over å ikke kunne fungere som jeg ønsker. Heldigvis er barna store og mannen min veldig forståelsesfull (så lenge det eventuelt varer). 

Hvordan er det for deg som strever med noe av det samme? Har du livssituasjon og håp for fremtiden? Jeg er fryktelig sliten.

Anonymkode: 6ab68...9af

Kjenner mange som har vært i lignende situasjon, men som har kommet til hektene igjen så nå tror jeg du tar sorgen veldig på forskudd  Du får litt mer "baggasje", men livet er liksom ikke over på noen måte.

Anonymkode: 40298...7ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du hatt hypomani eller mani før?

Anonymkode: f88b2...1f8

Ja, sykdommen ble utløst med en hypomani etterfulgt av årelang depresjon.

Anonymkode: 6ab68...9af

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg ble syk med bipolar depresjon da jeg var godt voksen. Sykdommen ble utløst etter år i en veldig stressende livssituasjon. Jeg har prøvd mange ulike medikamenter og behandlinger og har landet på Litium. 

Jeg kjenner mye på sorgen over å ikke kunne fungere som jeg ønsker. Heldigvis er barna store og mannen min veldig forståelsesfull (så lenge det eventuelt varer). 

Hvordan er det for deg som strever med noe av det samme? Har du livssituasjon og håp for fremtiden? Jeg er fryktelig sliten.

Anonymkode: 6ab68...9af

Jeg sliter med omtrent det samme bl.a. tilbakevendende depresjoner og me.

Den sorgen tror jeg alltid vil være der, en må lære å leve med den. Jeg må i snitt ligge 22 timer i døgnet og har depresjoner som varer 1-2 måneder ca 2-4 ganger i året. Det er slitsomt og hvis jeg stopper opp og tenker for mye på det så tror jeg at det ville blitt for mye for meg å kjenne på. Det er et enormt funksjonstap.

Jeg jobber veldig med meg selv. Jeg deltar jevnlig på nettbaserte kurs. Da får jeg utfordret de små grå samtidig som jeg kan ligge i sofaen. Det gir meg en følelse av å jobbe fremover selv om det er bare i tankene og bare når jeg ikke er for deprimert.

Og så har jeg laget en vision board som henger på kjøleskapet. Den har langsiktige mål som jeg strekker meg mot. Målene er ikke store, men de gir en retning.

Det verste synes jeg er den dårlige samvittigheten overfor de nærmeste. Men den må man på en eller annen måte legge vekk. Jeg må stole på samboer når han sier at han får mye av meg, selv om jeg sjelden orker å reise meg å gjøre noe for han og er emosjonelt frakoblet i perioder. Heldigvis har vi begge kroppskontakt som kjærlighetsspråk så når jeg er deprimert klarer jeg ikke samtale noe særlig, men jeg kan ligge inntil han.

Det er noe dritt å være syk. Av og til må man få lov til å være sint og kjenne på urettferdigheten. Og så må man etterpå prøve å finne de små gledene.

Endret lørdag kl 21:57 av Fru2020

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kjenner mange som har vært i lignende situasjon, men som har kommet til hektene igjen så nå tror jeg du tar sorgen veldig på forskudd  Du får litt mer "baggasje", men livet er liksom ikke over på noen måte.

Anonymkode: 40298...7ec

På 5.året nå🥲

Anonymkode: 6ab68...9af

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (31 minutter siden):

Jeg sliter med omtrent det samme bl.a. tilbakevendende depresjoner og me.

Den sorgen tror jeg alltid vil være der, en må lære å leve med den. Jeg må i snitt ligge 22 timer i døgnet og har depresjoner som varer 1-2 måneder ca 2-4 ganger i året. Det er slitsomt og hvis jeg stopper opp og tenker for mye på det så tror jeg at det ville blitt for mye for meg å kjenne på. Det er et enormt funksjonstap.

Jeg jobber veldig med meg selv. Jeg deltar jevnlig på nettbaserte kurs. Da får jeg utfordret de små grå samtidig som jeg kan ligge i sofaen. Det gir meg en følelse av å jobbe fremover selv om det er bare i tankene og bare når jeg ikke er for deprimert.

Og så har jeg laget en vision board som henger på kjøleskapet. Den har langsiktige mål som jeg strekker meg mot. Målene er ikke store, men de gir en retning.

Det verste synes jeg er den dårlige samvittigheten overfor de nærmeste. Men den må man på en eller annen måte legge vekk. Jeg må stole på samboer når han sier at han får mye av meg, selv om jeg sjelden orker å reise meg å gjøre noe for han og er emosjonelt frakoblet i perioder. Heldigvis har vi begge kroppskontakt som kjærlighetsspråk så når jeg er deprimert klarer jeg ikke samtale noe særlig, men jeg kan ligge inntil han.

Det er noe dritt å være syk. Av og til må man få lov til å være sint og kjenne på urettferdigheten. Og så må man etterpå prøve å finne de små gledene.

Jeg kjenner også veldig på den dårlige samvittigheten ovenfor familien og vurderer jevnlig å skille meg for så å flytte inn i en liten leilighet. Så er byrden fjernet for mine nærmeste. 

Anonymkode: 6ab68...9af

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg kjenner også veldig på den dårlige samvittigheten ovenfor familien og vurderer jevnlig å skille meg for så å flytte inn i en liten leilighet. Så er byrden fjernet for mine nærmeste. 

Anonymkode: 6ab68...9af

Jeg tror ikke detville gjøre det enklere for noen, det høres ut som depresjonstanker

[Sakura]

Så trist du føler og tenker slik😔

[AnonymBruker]

Sakura skrev (1 time siden):

Så trist du føler og tenker slik😔

Mulig det, men jeg er så mettet av det meste.

Anonymkode: 6ab68...9af