Mistet en jeg er glad i, i går.

[Glitter]

I går dro jeg hjem på permisjon fordi jeg skal skrives ut på onsdag og må få kjent på hvordan håndtere "tilstanden" jeg er i på hjemmebane fordi jeg skrives ut i morgen. Har ikke landet ennå, men på ettermiddag og kveld har jeg et mer negativt spekter av følelser og impulser. Likevel tid for å dra hjem i morgen. Da har jeg jo vært her i tre uker. 

Men jeg rakk ikke kjenne på det mer enn en time, da jeg ennå var i lykkelig og elektrisk humør. For da fikk jeg vite at en jeg bryr meg om er død. Han er en ung mann fra rusmiljøet. Periodevis bodde han omtrent hos meg og jeg hjalp han mye og stilte opp for han. Han rørte noe i meg. Fikk sånn storesøster-følelser for han. Har lenge følt det på meg at han ikke kom til å leve så mye lenger, men det gjør likevel vondt når dagen har kommet. Og så fæl måte han døde på også. Så nå er jeg både glad pga dags-hjernen (det som henger igjen av ren lykke pga hypomanien), men også i sorg. Merkelig kombinasjon egentlig. Og det hele gjør det ennå mer utrygt å komme hjem. 

Tenker sånn på han og hans nærmeste. Som nok også har skjønt det kom til å skje, men ikke på den måten der. 

Har hatt kontakt med han også når jeg ikke har vært i aktiv rus, men det er han jeg har vært med når jeg har sprukket i fjor. 

Vi har jammen gjort mye rart i lag. Og grått og ledd i lag. Han har vært gjennom så utrolig mye. 

Det er så rart at jeg aldri skal se eller snakke med han igjen. Kan vel ikke dra i begravelsen heller pga covid. Hm. 

Trengte bare få det litt ut. 

Sov godt. ❤

[påskelilje]

Det er fælt å miste noen som står en nær - nesten slik at en av byggesteinene i livet faller ut, og det blir et hull der - som regel ikke så stort hull at en faller helt sammen, men en må liksom finne balansen på nytt.

Det er lov å sørge, og lov å savne. Ønsker deg noen gode dager, selv om han ikke lenger er en del av hverdagen din ❤️ 

[Gjest]

Så trist å høre, Glitter! Det er vondt å miste noen. Ble litt bekymret for om dette vil destabilisere deg ytterligere og at det kanskje er best å utsette utskrivelsen? Du må i alle fall si ifra der du er, så får de ta avgjørelsen. Men tenker jo at det ikke er bra å være aleine like etter en sånn hendelse. Ta vare på deg selv! 

[Glitter]

påskelilje skrev (15 timer siden):

Det er fælt å miste noen som står en nær - nesten slik at en av byggesteinene i livet faller ut, og det blir et hull der - som regel ikke så stort hull at en faller helt sammen, men en må liksom finne balansen på nytt.

Det er lov å sørge, og lov å savne. Ønsker deg noen gode dager, selv om han ikke lenger er en del av hverdagen din ❤️ 

Takk. Blir ikke helt riktig å si vi var nær. Men på en måte var vi det og. Jeg så personen bak alt det mange andre så. Selv om jeg så det også. Og han sviktet meg flere ganger, men jeg vet hvorfor, og han hadde bare vært gjennom utrolig mye. Men meg stolte han på, og klarte å vise seg sårbar. Dette er en yngre gutt jeg har kjent i over tre år. Fra rusmiljøet riktig nok. Men jeg fikk en slik omsorgsfølelse for han. Han ble bare 24 år..Og jeg snakket med han for tre uker siden. Da sa han at han ønsket å få hjelp. Før det gikk for langt. Dessverre gikk det for langt. 

Anbru skrev (15 timer siden):

Så trist å høre, Glitter! Det er vondt å miste noen. Ble litt bekymret for om dette vil destabilisere deg ytterligere og at det kanskje er best å utsette utskrivelsen? Du må i alle fall si ifra der du er, så får de ta avgjørelsen. Men tenker jo at det ikke er bra å være aleine like etter en sånn hendelse. Ta vare på deg selv! 

Takk. Han var ikke nær i hverdagen min lenger, men jeg snakket med han innimellom. Møtte han sist for noen uker siden. Men det var trist det ble sånn. Det er så rart. Jeg sendte melding og spurte om det gikk bra med han. Da lå han på sykehuset uten at jeg visste om det, også døde han. 

Jeg tror ikke dette vil destabilisere meg, bortsett fra risikoen for det behovet å møte de andre få han hadde som virkelig brydde seg (bortsett fra familie), og prate om han og slikt. Fordi de er i aktiv rus. Jeg har lyst til å treffe de, men tror jeg burde la det være. 

Uansett så føler jeg meg mer og mer nede igjen. Er ikke godt å bli skrevet ut når jeg kjenner jeg begynner å havne i kjelleren etter disse nesten to ukene med hypomani. Vanligvis er jeg jo bedre når jeg skrives ut. Og jeg får ikke begynne på en annen antidepressiva hjemme, så må vente til jeg er innlagt. Så det vil vel si at jeg må havne helt i kjelleren først. Framfor å prøve å stoppe det på et mer tålelig nivå.